Johnny Winter - Still Alive and Well

Det ene tar gjerne det andre, som det heter. Johnny Winter var nok også fascinert av bruken av ordene ding-dong i Silver Train (Jagger/Richards) og gjorde sin egen versjon. Han gjorde også en versjon av Let It Bleed. Begge to tok han med på denne plata. Derfor var veien fra Goats Head Soup (se tidligere omtale) til verdens hviteste bluesartist kort. Still Alive and Well kom ut i '73 og bærer preg av det. 70-tall på boks. Instant 70s, just add water...

De første sporene, Rock Me Baby og Can't You Feel It høres veldig, velidg live ut. Ikke noe juks med klang, ekko eller overdubbing. Litt prating og surring før låtene. Lukker du øynene, er det nesten som å ha bandet i rommet. I alle fall hvis du spiller heilt fjernt høyt. Små antydninger til produksjon (Rick Derringer) dukker opp etterhvert. Cheap Tequila og It Ain't nothing to Me skiller seg ut med steelgitar og akustisk 12-strenger. Litt køntri-ish, rett og slett. Plata er i grunnen mer variert enn jeg husket, men ikke så mye. Det er uansett nok gode låter her til å gjøre plata interessant i massevis. Og en drøss gitarsoloer.

Det er litt country her, ganske mye god rock, men Johnny Winter er utvilsomt en bluesmann. Too Much Seconal begynner faktisk med ordene"Woke up this morning.." Hvis du begrepet bluesmann med gamle menn med tresko, skinnvest og ølmage, bør du kanskje styre unna. Hvis du mener bluesmann er en hedersbetegnelse (og fortsatt ser for deg tresko, skinnvest og ølmage uten at det plager deg nevneverdig), kan du trygt nærme deg denne. Men det vet du jo. Du har den allerede.