Kerrs Pink - Mystic Spirit

Det finnes bare én god grunn til å lage musikk: At en ikke klarer å la være. Mange finner andre påskudd, men det er kun denne begrunnelsen som holder. Skapertrang er det eneste som er godt nok. Jeg har ikke fulgt Kerrs Pink igjennom heile karrieren, for det er jeg strengt tatt ikke gammel nok til, men jeg er ganske sikker på at millionene ikke har rast inn. Et brennende ønske om raske penger og stjernestatus kan umulig være drivkraften bak dette bandet. Her må det finnes noe annet, de har tross alt holdt på i over 40 år. Min teori er at bandet driver med dette fordi det er nettopp denne musikken de vil skape. Det er dette de vil drive med, det de har villet drive med i en mannsalder (denne mannen, for eksempel). Det er nok også derfor de er så forbaska gode til det.

Mystic Spirit er kanskje hakket mer rocka enn A Journey On the Inside, som jeg skreiv om for en tid tilbake. Det er mer trøkk her, ikke minst i vokalen (forresten sunget av han islendingen fra grand prix), og det funker. På Mystic Spirit leverer Kerrs Pink god, gammeldags prog, prog-rock, ikke sånn nymoderne prog-metal, nei, Kerrs Pink er snarere nært beslekta med de store progbanda fra det gyldne 70-tall. Genesis, for eksempel. Jethro Tull. Yes, kanskje. Det låter tøft, bandet spiller bra, og låtmaterialet holder og holder. Det er ikke noen tvil om at du må like sjangeren for å like plata, men om du er blant dem som synes sånn gammelprog som dette er stas, er dette midt i blinken for deg.

Nå er det ikke sånn at Kerrs Pink for tiden låter som litt slitne bonusspor, gjemt og glemt siden '74. På Mystic Spirit er produksjon og lyd heilt opp til dagens standarder. Det trøkker der det skal, det er klar lyd når det skal til, og instrumenter låter definert og balansert. Det er på alle måter upåklagelig, selv om jeg nok foretrekker den tørre, litt ubalanserte og til tider litt grøtete lyden fra gamle prog-skiver. Akkurat dette får bli mitt problem. Jeg tror ikke så mange andre er på jakt etter mangelfull lydkvalitet.

Mystic Spirit er et solid stykke norsk prog, skapt av veteraner i faget, folk som har drevet med dette lenge fordi de har valgt å gjøre nettopp det, folk uten annen baktanke enn det å lage god musikk, og etter 40 år kan det virke som om dette er musikken disse folka ikke klarer å slutte å lage.

Det står respekt av sånt.

Leon Russell - Leon Live

De som har fått med seg Leon Russells tolkning av Jumping Jack Flash/Young Blood på George Harrisons "Concert for Bangladesh", vet nøyaktig hva de får på Leon Live: Gospel-soul-rock-and-roll. Her er de tre skiver med gospelkoring, soul-bassing, boogie-piano, rock & roll-gitar og Leon Russells karakteristiske brekestemme. Og alt låter ekstremt bra, for bandet består av ekstremt bra musikere og sangere, som spiller og synger ektremt intenst heile tide, også når de er på sitt mest dempede.

Ca. halvparten av konserten, for dette er opptak fra kun én konsert fra Long Beach Arena 28. august 1972, består av full-tilt gospel. Tenk James Brown i Blues Brothers-filmen, og Leon selv høres mest ut som en krysning av en baptistpastor fra Alabama og en griseauksjonarius fra Texas. Det er et par forsiktige introduksjoner der han faktisk snakker, men stort sett skal også alt han har å si mellom og midt i låter synges, gospel-style. Man forventer seg at et "do you see the light?" skal komme når som helst, spesielt når han sklir inn i Amazing Grace.

Den andre halvparten av låtene holder et litt lavere tempo og har gjerne mer blues og soul i seg, og det er ofte her de andre vokalistene får slippe til, for det er et stor band, dette her, med mange vokalister, som ikke bare korer, de synger også lead vannvittig bra.

En kan nok bli litt svett i hjernebarken av å høre på Leon Live, og det er ikke umulig at det er en av grunnene til at Russell aldri blei den superstjerna han egentlig hadde fortjent å bli. Dette er ikke for hvem som helst, ikke når som helst. Plata krever oppmerksomhet og nekter å være bakgrunnsmusikk, og det er, selvfølgelig, en god ting, selv om det ikke alltid er det beste trikset kommersielt.

På tross av at Leon Live holder seg langt inne i gospel- og soul-land, har man klart å lure inn heile to Dylan-covere: Førstelåta: The Mighty Quinn (medley) og It's all over Now, Baby Blue. Ingen av dem låter i nærheten av originalene, og Dylan hadde nok ikke i sin villeste fantasi sett for seg at dette var mulige tolkninger av låtene hans. Her snakker vi Blues Brothers på speed! The Mighty Quinn fire gasnger så fort som Manfred Mann.

Leon Live er tydeligvis ei ganske obskur skive, for youtube har ingenting å låne oss av klipp, og Spotify ser ut til å klare seg uten plata. Derfor kan jeg ikke gjøre annet enn å finne noe Leon live fra Concert for Bangladesh (litt tammere enn på Leon Live) og si med hånda på hjertet: Hvis ikke denne anmeldelsen skremmer deg, bør du kjøpe plata. Sett i gang en god, gammeldags platesjappe-jakt. Happy hunting!

ZZ Top - ZZ Top's First Album

ZZ Top er kanskje det bandet som har holdt på lengst med originalbesetning, og de er sikkert også ett av banda som heile tida har vært ekstremt bevisst på å bygge seg et passende image. Det starta her. ZZ Top's First Album kom riktignok ut lenge før det lange skjegget var på plass, lenge før musikkvideoer med damer og biler, lenge før roterende plysjgitarer og lenge før rare, badehetteaktige hatter. Allikevel er det heilt tydelig hvilket image ZZ Top går for.

Navnet skulle høres ut som en bluessanger, litt som BB King, låtene er fylt med de rette blues-ordene (det heter 'thang', ikke 'thing', det vet jo alle), og tekstene tar for seg de gode blues-temaene: damer som er utro, menn som er utro, det å rømme fra sheriffen, og det å ha 'the blues'. Og coveret forteller også hva som er viktig her i livet: En Les Paul (Pearly Gates?) og en bil. I tillegg understrekes det at dette er skikkelig, jordnær musikk:

"In this day of homogenized rock, synthsized music, retakes, overdubbing, multi, multi-tracking, an honest recording by accomplished musicians is a rewarding pleasure. ZZ Top's First Album is just such a recording."

ZZ Top visste allerede her hvem de ville være og hvordan de skulle få resten av verden til å forstå nettopp det.

Så bra at det var akkurat dette bandet de ville være.

ZZ Top's First Album er en sann fornøyelse å høre på, for plata er noe så enkelt som 'an honest recording by accomplished musicians'. Dette er samspill sånn samspill skal være, og alle de gode triksene brukes. De er kanskje bare tre, men utfyller hverandre. Bassen fyller ut hullene i gitarspillet (eller motsatt), og blir det noe igjen, kan de alltids tettes med trommer. Samtidig treffer alle tre på likt hver gang det trengs litt trøkk. Hør bare på verseriffet på Squank eller brekket etter soloen på Going Down to Mexico. En perfekt balanse mellom å markere tunge taktslag samtidig og å gi verandre plass til å fylle ut resten av taktene på hver sin måte. De er også heilt konge på å legge av når det trengs: ett vers med bare trommer og vokal på Shaking Your Tree, stopp i soloen på Neighbour, Neighbour, spørsmål/svar-temaet i Certified Blues...

I tillegg gjør gutta instrumentalpartiene til heile låter for seg selv. Der andre ville ha vært godt fornøyd med å spille solo over et vers for så å gå til nytt refreng, går ZZ Top for andre løsninger. Instrumentalbitene er ofte heilt egne temaer. Bedroom Thang er ikke verdens mest spennende låt, men både soloer og kompet under dem er fantastiske. Her brukes det velkjente 'start på nytt igjen når alle trodde låta var over-trikset', og det blir bedre og bedre for hver gang bandet starter opp på nytt.

ZZ Top's First Album er ikke på noen måte banebrytende, men det er ekte. Musikk spilt av dyktige mennesker som ikke er redd for å spille økonomisk, folk som vet en kan legge inn noen hull i spillet sitt, hull andre i bandet kan fylle. Dette er minimalistisk. Her er nesten ingen overdubs og ingen overdriver. Her hisser man seg ikke opp mer enn nødvendig. 'Keep calm and play the blues', lissom.

Og det låter bra. Du kan gjøre mye verre ting med tida di enn å høre på ZZ Top's First Album. Tar ikke så lang tid heller.

Og bare for å ha sagt det: gitarlyden... Have mercy!

Jeff Buckley - Grace

Mange skulle nok ønske de kunne synge som Jeff Buckley. Noen av disse heter Thomas, kommer fra Sandnes og bor i Stavanger, andre gjør ikke det, men det de har til felles, er at de ikke kan synge som nettopp Jeff Buckley. Ikke mange kan det. Flere plasser på Grace gjør Buckley heilt sinnsyke greier, ting en ikke skulle tro var mulig. Toppunktet i tittellåta er for eksempel et sånt øyeblikk, et øyeblikk som er fullstendig over the top, og som gir full gåsehuduttelling. Buckley var latterlig flink.

På Grace synger han flinkt heile tida, og låtene han har skrevet er perfekte låter å synge flinkt. Faktisk så er det ikke langt unna at hver eneste tone han synger er imponerende. Låtene er på sin side ikke alltid like imponerende. Et par av de mer rocka låtene er smått forglemmelige, og lyden på disse blir gjerne både hard og tynn, to adjektiv en helst ikke bruker når en skal beskrive lyden av god musikk. Det er med andre ord ikke en ubetinget nytelse å høre på alt på Grac. Heldigvis gjelder dette kun et par spor. Det er et solid flertall av kanonbra låter på Grace: Lover, You Should've Come Over, Lilac Wine, Corpus Christi Carrol...
Tittellåta er også heilt sjukt bra, og alle disse blir gjort enda bedre av å bli framført av en fantastisk vokalist.

Allikevel klarer jeg ikke heilt å la være å tenke at det blir litt mye etterhvert. Litt mye sjukt bra sang. Det litt som med supergitarister, de spiller fantastisk, men de kan gjerne ta en pause og heller spille D og A7 innimellom.

På den annen side: All den intense vokalen gjør at Grace forlanger all oppmerksomhet og blir heilt ubrukelig som bakgrunnsmusikk. Dette kan ikke brukes i heisen, ikke engang Hallelujah, og det er jo en god ting.

David Bowie - The Rise and Fall of Ziggy Stardust and the Spiders From Mars

'Og i rollen som Ziggy Stardust: ... Lill Lindfors!'

Likheten mellom Lindfors' image som Grand Prix-vertinne og Bowies Ziggy Stardust-karakter har alltid kommet litt i veien hver gang jeg har sett opptak av godeste Ziggy på scenen. Litt synd, egentlig; veldig leit, faktisk, men det ødelegger heldigvis ikke plata. Ikke musikken på den, mener jeg, for bildene kan legges vekk, og så kan man glemme den svenske syngedama og heller glede seg over musikken, for musikk skal som kjent bygges opp av glede...

TRAFOZSATSFM er ei plate jeg hører på altfor sjelden, for jeg liker virkelig, virkelig låtene godt. Detter er kjempelåter, låter som har blitt klassikere fordi de fortjener det, og som sikkert godt kunne ha blitt klassikere kun basert på Bowies framføring av dem, for her er han, som så ofte ellers, i storform. Han har ikke ennå funnet fram til den velkjente, dype skjelvestemmen, den stemmen han deler med Iggy Pop, nei, her går han fortsatt ganske høyt og låter til tider sånn passe tynnt. Av og til synger han til og med litt småsurt (Five Years, for eksempel) uten at det gjør noe. (Egentlig så løfter det faktisk låta enda et hakk.)

TRAFOZSATSFM er ei plate full til randen av fantastiske sanger, sanger spredt utover et utall sjangre, sanger som viser hvilken spennvidde både vokalisten og låtskriveren Bowie hadde. Det er liten vits i trekke fram enkeltspor, eller enkeltøyeblikk for den saks skyld, for, selv om det er nok av dem, er helheten det virkelig store. 

TRAFOZSATSFM er allikevel ei plate jeg hører lite på, og jeg kan kun komme på to sannsynlige forklaringer: 

1. Trommis Mick Woodmansey spiller ofte både stivt og lite dynamisk. 'Star', 'Hang On to Yourself', 'Suffragette City' og til og med 'Five Years' blir i stiveste laget bare på grunn av ham, og saken blir dessverre ikke så mye bedre av pianohamringa på 'Star'. Det låter så kantete.
2. Min utgave av TRAFOZSATSFM er en deluxe CD-versjon, en sånn med bonusspor. Det er jo snilt av  plateselskapet å slenge med noe ekstra, og det er fine ting de har tatt med: B-sider, et ubrukt spor, to demoer. Supert. Sikkert godt ment. Men: Det ødelegger helheten, for dette er ei plate som i utgangspunktet var perfekt bygget opp. Når en åpner ei plate med 'Five Years', er det helt utenkelig å finne en bedre avslutning enn 'Rock and Roll Suicide'. 'Suffragette City' passer perfekt etter 'Ziggy Stardust'. Å slutte side en med 'It Ain't Easy' for så å åpne side to med 'Lady Stardust', er en liten genistrek. Her er ingenting tilfeldig, noe som igjen betyr at å tukle med dette, er å forstyrre det som egentlig er perfekt. Ikke en god idé, med andre ord.

Og så kan man jo spørre seg: Kan jeg ikke bare la være å spille bonussporene? Er ikke litt stiv tromming bare litt stiv tromming? Og de der Lill Lindfors-greiene, er ikke det bare barnslig?

Jo. Jeg må skjerpe meg.

Sonic Youth - Daydream Nation

Ei legendarisk skive det her. En klassiker. Nå har den kommet i opprykk, på dobbel vinyl, topp kvalitet på papp og trykkeriarbeid. Heilt supert. En påkosta nyutgivelse. Hurra!

Ikke kjøp den. Vinylpressinga er skeiv, og alt er surt på begge skivene(!).Vent heller til du kommer over en originalversjon.

Motörhead - Ace of Spades

Det er ikke rettferdig å si at alle Motörhead-låter eller -plater er like. Tar en seg litt tid, er det heilt uproblematisk å skille låter fra hverandre, og hver plate viser seg etterhvert å ha sin egen personlighet. Allikevel er det ikke til å komme unna: alle Motörhead-låter og -skiver har mye til felles. Motörhead er alltid seg selv like, og variasjonsbredden er ikke den største. Derfor kan det være vanskelig å forklare hva som gjør en låt bedre enn den andre, hva som gjør at noen skiver får legendestatus mens andre ikke får det. Hvorfor har Ace of Spades, både låta og plata, fått statusen som Motörheads fineste øyeblikk? Hva er så bra her?

• Framdriften? Ikke alle låter suser avgårde i samme tempo som Ace of Spades, men selv på mid-tempolåter ligger gutta godt frampå, de vil rett og slett framover.
• Lyden? Lemmys karakteristiske, feite men rølpete basslyd. Fast Eddies hotrodda strat. Knusktørr trommelyd. Ofte brukes ordet organisk om mer luftige lydbilder enn dette, men det er lite som er mer organisk enn nettopp lyden på Ace of Spades.
• Slurvet? Bandet er ikke tightere enn strengt tatt nødvendig. Phil Taylors snubler litt her og der. Fast Eddie veltet i følge ham selv over ende da han spilte inn soloen til We Are the Road Crew, noe som resulterte i flere takter med ukontrollert feedback mens han jobbet for å komme seg opp fra gulvet igjen, og ukontrollert må det være i Motorhead sammenheng. Går det ikke over stokk og Stein, kan det være det samme.
• Lemmys stemme som er heilt på bristepunktet, er det hemmeligheten?
• Masse hooks i tekstene, ting du får lyst til å rope på konsert... 

Motorhead har aldri vært beryktet for å eksperimentere nevneverdig i studio, og de begrenser seg her også. Ingen triks, ingen baklengspiano, ingen flangere, ingen spor av Philip Spectors 'wall of sound'. Ser en bort ifra litt dobling av gitar og vokal og litt kreativ bruk av perk (vibraslap, skjeer og 'piskeslag'), kunne plata gjerne ha vært spilt inn live. Dette er god, ubesudlet rock & roll, verken mer eller mindre. Dette er en typisk dag på jobben i Motörhead-land. Alt på Ace of Spades er som alt på alle andre Motörhead-album jeg har hørt. Hva er det med denne plata som gjør at den skiller seg ut?

Det er vel egentlig ikke så nøye. Ikke når en alltid har lyst til å starte plata på nytt straks den er over. Plata skiller seg ut uten å skille seg ut. Det får holde.

Forresten:
Da jeg ventet på bussen for noen år siden, kom en noe påseilet herremann bort til meg. 'Little beauty, I love you madly,' sang han, og det var nok ikke meg han snakket om. Han fortsatte: 'The chase is better than the catch, you know!' Og det var tydelig at inni hodet hans svingte det noe heilt dyrisk. Det var full fest der inne. Motorhead på full musikk. Det er ikke umulig at det er nettopp dette som er greia. Ace of Spades svinger bare du tenker på den. Driven er ikke over når plata er slutt. En aldri så liten lytt, og du har med deg energien resten av dagen. Prøv selv:

Rolling Stones - Emotional Rescue

Den mest utskjelte Stones-skiva noensinne, ei plate berykta for å være like dårlig som coveret er stygt. Hvis en er i lag med musikkinteresserte en ikke kjenner, og det blir pinlig stille, kan en alltid lette på stemninga ved å si at Emotional Rescue er blant de virkelig store perlene i rockehistorien. Allmenn latter og forlystelse er garantert.

Det er trygt å slenge drit om Emotional Rescue, for det er opplest og vedtatt at dette er bortkasta plastikk og papp.

Kan dette virkelig være så ille?

Mye er galt. De fleste låtene er middelmådige, noen er direkte kleine (tittellåta...). Stones gjør et hederlig forsøk på å få til en god garage-lyd, kanskje et forsøk på å vende tilbake til Exile-soundet, og det kunne ha vært ok, men det kler langt ifra alle låtene like godt. Det blir skranglete, men ikke sjarmerende. De har også gått for "synge med-koring" på flere låter. Noen slenger seg på i versene der de kan en setning eller noen ord. Sånt kan låte flott, sånn det for eksempel gjør på Exile. Det  kan høres gøy ut, og en får gjerne lyst til å delta selv. På Emotional Rescue funker det ikke, for her har Jagger lagt på sine egne synge med-koringer. Festen er over, og dette er bare kunstig moro. Litt som å skåle med seg selv i speilet. Keith joiner ikke inn. Han korer riktignok her og der, men synger først og fremst på All About You (som er ok).

Plata er kanskje ikke så katastrofe som ryktene tilsier, men en kan med god samvittighet prioritere å høre på noe annet.

Men: Down In the Hole er fin. En uryddig, sliten blues. Det låter tomme bord og tomme stoler etter stengetid. Mannen med kosten har kommet og feier opp knust glass, og bandet sitter slitne på forsterkerne sine og halter seg gjennom låta. Bartenderen har skrudd lyset på, og det lukter ikke godt i lokalet. Etter denne låta vil bandet få beskjed om å gå hjem. "Det er stengt nå, skjønner dere." Men de får lov til å spille ferdig, for det låter bra.

Det finnes to gode (og mange dårlige) grunner til å kjøpe Emotional Rescue:

1. For å høre Down In the Hole
2. For å få seg en passe fancy termografisk plakat.

P.S.: Hvis du skulle sette på plata en gang, legg merke til sinnasmurf-ropet på Dance (Pt. 1) rett etter Ooh and it's got me moving kommer inn første gang.

Neil Young - Mirror Ball

Jimmy McDonough, forfatteren bak Neil Yougs (nesten selv-)biografi, hadde to ting å si om Mirror Ball da han skreiv Shaky. Det første vart hvor skuffa han ble da Neil, etter å ha framført Big Green Country i Rock and Roll Hall of Fame sammen med Crazy Horse, dukket opp og spilte samme låta sammen med Pearl Jam under et støttearrangement for fri abort uka etter. Dette var en tilnærmet utilgivelig handling. Det neste som plaget McDonough, var at Neil rett etterpå spilte inn plate med Pearl Jam (eller PJ som de måtte hete på stickeren på coveret - plateselskap osv...). Nei, dette holdt ikke. I biografien skriver McDonough følgende: "I'm the Ocean is the best Neil Young song in years, and he recorded it with Pearl Jam!" Forfatteren var ikke fornøyd.

Det var mange Neil Young fans som var enig med ham. Pearl Jam fans var derimot i ekstase. Naturlig nok havna jeg da i midten.

Mirror Ball er ikke ei dårlig skive, og Pearl Jam er ikke noe dårlig backing band. De durer avgårde i bakgrunnen, uten å egentlig ha noen utpreget personlighet (i motsetning til Crazy Horse). Mike McCready får spille nøyaktig èn fill og èn solo uten å tilføre noe særlig. Det er heilt ok, for han er jo flink, men om han hadde latt være, hadde det også gått greit. Eddie Vedder, derimot, burde ha latt være. Han bidrar med ca. åtte linjer på Peace and Love, og det er ikke noe særlig. Faller heilt igjennom og pladask i gulvet. Ja, ja...

Men Pearl Jam skal egentlig ikke ha så mye pepper for å ha laget denne plata. Hvem hadde vel sagt nei? De danner faktisk et bunnsolid rockekomp, og plata låter mer ungdommelig enn Neil hadde gjort på ganske så lenge. Jack Irons gjør en super jobb bak trommesettet uten fiksfakseri og flinkistriks. Det er i alle fall trygt å si at blant Pearl Jams ca. 174 trommiser, er han den som er desidert best egna til denne jobben.

Det som er Mirror Balls største utfordring, er at det ikke er nok skikkelig gode låter. Mye er ok og litt til, men høydepunkt er det få av. Bare to, faktisk: Throw Your Hatered Down er knall, og den passer bandet veldig godt. (I introen her får du høre McCreadys ene fill-in.) Og så er det faktisk sant som Jimmy McDonough skriver: The Ocean er blant det fineste Neil Young leverte på den tida (og seinere også for den saks skyld). Den valgte han å spille inn med Pearl Jam.

Lurer på om Crazy Horse noensinne kommer til å spille låta...

Supergrass - In It for the Money

Under Quart 1995 nøyde vi oss med å se The Black Crowes. Det var på grunn av dem vi hadde kjøpt billett, og siden min kjære, gravide (den gang) eks (nåværende) ikke var heilt i form til å stå på en tørr grusplass i timesvis, nøyde vi oss med å se Black Crowes. Vi visste at Supergrass skulle spille, men det var ikke så farlig. Caught by the Fuzz var ei morsom låt, men det føltes ikke så viktig å høre den live. Det vi ikke visste, var at Supergrass hadde store ting på gang. Ett og et halv år seinere kom In It for the Money ut, og plutselig følte vi oss snytt. Nå føltes det plutselig heilt feil å ikke ha sett bandet, for dette var imponerende greier.

Det er det fortsatt.

In It for the Money er stappfull av gode låter. G-Song, Going Out, In It for the Money (som består av intro, refreng, refreng, instrumentalt refreng refreng og refreng...), Hollow Little Reign... Og de brukte alle de riktige instrumentene, Hammond (plata åpner faktisk med god, gammeldags Hammond-surkling), Rhodes, analoge synther, blåserekker og selvsagt masse gitarer, både med og uten strøm. I tillegg finnes Sun Hits the Sky her, ei av bandets beste låter, som slutter med at bassriffet fra refrenget funker som grunnlag for et altfor kort jammetema.

Høydepunktet er allikevel Richard III. For ei låt, og for et riff, et riff som gir deg en enda sterkere "knuse alle møblene på hjemme alene-fest-følelse" enn det du får av Blurs Song 2. Det er forferdelig stygt og fantastisk nydelig på samme tid. Vokalmelodien er strengt tatt utrolig plagsom og enerverende, men også heilt perfekt. Det er uendelig langt ifra å være fint, men det er like fullt vidunderlig. (Det blei svulstig, dette her...) Det er så mye som gjør at det er nettopp denne låta som fester seg. For det første så veksles det radig mellom A og Eb, et forminska kvintsprang, det er per definisjon ubehagelig - en skrekkfilmintervall, i tillegg er bruken av kontrast heilt fortreffelig: Sterkt og svakt, rolig og støyete, det hissige riffet som motsetning til den melodiøse, Dr. Who-inspirerte synthsoloen. Og så er det de små detaljene du ikke oppdager før du har hørt låta mange ganger: Det er fort gjort å tro at riffet i avslutninga og riffet før brekket midt i låta er det samme. Det er det ikke. De er faktisk nøyaktige motsetninger. Det ene sier dubidubi, det andre bidubidu, ned-opp-ned-opp i motsetning til opp-ned-opp-ned. (Hæ?) Låtas, og derfor platas høydepunkt er allikevel brekket etter synthsoloen:

Ut ifra det berømmelige bidu-riffet (ikke dubi) vokser en feedback som leder inn i full stopp der bare en gitar spiller en forenklet versjon av hovedriffet gjennom en lukka wahwah-pedal. Det varer ikke lenge, og bandet kommer fort inn, men de kommer inn uten noen trommeovergang først. En udefinerbar gitarakkord (alle åpne strenger på likt?) hjelper bandet å ta sats før gitarsoloen suser avgårde. Wooh!, som det heter tidliger  i låta.

Richard III er så kort at den er over før du vet ordet av det, og den må selvsagt høres to-tre ganger etter hverandre. Det gjør jeg hver eneste gang jeg har plata på. Nå har det faktisk gått så langt at de svake ulydene før bandet starter opp er nok til å få meg i rett stemning.

Og så vet vi jo alle at Richard III er cockneyslang for...

Hadde jeg visst at det var dette Supergrass hadde på lur, hadde jeg aldri gått med på å sitte hjemme under konserten i '95. Skulle ha protestert og klagd, nekta å ta oppvasken på flere uker, men jeg var lykkelig uvitende. Trøsten får være at vi så dem seinere på kvelden, i Markens på utsida av gamle Wintersborg med hver sin åpne ølflaske.

The Rolling Stones - Sucking in the Seventies

"The best of the worst of the Rolling Stones"

Dette er ei forunderlig samling, heilt unødvendig. Den henter låter fra tre studioplater (+ outtake fra ei fjerde) og ei liveplate, og de mest kjente låtene er utelatt. It's Only Rock and Roll er droppa, men Time Waits for No One er med. Miss You er borte, men Shattered er hjertelig til stede. Og selvfølgelig er Emotional Rescue representert, selv om den strengt tatt sucka in the eighties.

Dette er låtlista:

1. Shattered - fra Some Girls
2. Everything Is Turning to Gold - B-side til Shattered
3. Hot Stuff - fra Black and Blue 
4. Time Waits for No One - fra It's Only Rock and Roll
5. Fool to Cry -fra Black and Blue
6. Mannish Boy - fra Love You Live
7. When the Whip Comes Down - tidligere utgitt, litt vel rask liveversjon
8. If I Was a Dancer (Dance Pt. 2) - outtake fra Emotional Rescue (juhu!)
9. Crazy Mama - Black and Blue
10. Beast of Burden - Some Girls

De fleste låtene er kuttet i lengde, kanskje for å gjøre dem mer radiovennlige, uten at det gjør plata mer interessant.

Sucking in the Seventies, Tatoo You og Emotional Rescue var mine første Stones-skiver. Mystisk. Det kunne fort ha blitt med disse tre om det ikke hadde vært for Time Waits for No One, med en av Mick Taylors fineste gitarsoloer, og kanskje Fool to Cry. Det skulle ikke være lett å være Stones-fan på 80-tallet, men jeg ga meg ikke. Faktisk husker jeg at jeg var så trist over å slutte på barneskolen at jeg gikk hjem, satte meg på rommet og hørte på Time Waits for No One.

Jeg må ha vært et rart barn...

Led Zeppelin -

Alle store band skal ha sin Sgt. Pepper. Stones har Exile on Main Street, Pink Floyd har Dark Side of the Moon, The Band har "den brune plata", The Who har Tommy (eller var det Who's Next?) og Beatles har... Revolver. Hva som er Zeppelins største øyeblikk, er det delte meninger om. Noen mener Led Zeppelin II, andre mener Led Zeppelin III. Jeg holder en knapp på... Plata uten navn. Den kan ikke bare hete Led Zeppelin, for det heter jo den første skiva. Kanskje heter den Led Zeppelin IV, men det står absolutt ingen steder på coveret. Eller heter den Four Symbols? Zoso? Egentlig heter den ingen verdens ting. Kjært barn har ingen navn...

Som sagt er det flere kandidater til å være det ultimate Zep-albumet, men jeg for min del lander nok på denne. En klisjé, kanskje, litt innlysende. Plata fikk ikke mye skryt da den kom ut, men har fått uendelige mengder siden. Er ikke låtene utbrukt? When the Levee Breaks, Black Dog, Rock and Roll... Er de ikke spilt i hjel? Og Stairway to Heaven? Er jeg virkelig ikke mer original enn dette? Nei, langt ifra. Denne skiva er litt som Life of Brian. Man tror man har sett filmen for mange ganger allerede og at alle vitsene er utslitt og fjollete og gjesp... Lo vi av dette en gang? Men hver gang du setter på filmen, er den like fantastisk og hysterisk morsom. Tidløs og uutslitelig. Sånn er det med denne navnløse plata også. Uendelig bra. Battle of Evermore er like magisk, versene i Misty Mountain Hop er like skeive, den evige messingen i When the Levee Breaks er like hypnotiserende. Hver gang plata settes på og wum-wum-wum-wum-wukka-wukka-wukka leder inn i Hey, Hey Mama... er like fantastisk.

Det er ikke alltid så lett å sette ord på hva som gjør god musikk god. "Det lille ekstra", "magi"... Her er det derimot mye som kan sies, blant annet at hver av de åtte låtene er en hel verden i seg selv. Rock and Roll lever sitt liv på 50-tallet, nærmere bestemt i garasjen til Little Richard. Trommer, vokal, piano, attitude... Alt er stjålet skamløst fra ham. Battle of Evermore befinner seg langt utpå viddene i Middle-earth (eller New Zealand)  eller kanskje i en landsby like ved der  byutroperen (for hva heter egentlig town crier på norsk) varsler kommende strid. Going to California låter som om den allerede har vært nettopp der i en evighet allerede sammen med Joni Mitchell (with love in her eyes and flowers in her hair). Misty Mountain Hop er derimot ikke i Ringenes Herre-universet. Her blir man arrestert for å ha "funny looking eyes", som Barefoot Jerry ville ha sagt, og verseriffet er like skakt og usymmetrisk som arrestantene. Det er ingen tvil om at det regner, regner og regner i When the Levee Breaks, og Four Sticks drar deg med inn en mørk og forstyrrende og ganske ubehagelig verden. Aner ikke heilt hva teksten handler om, men det vil jeg heller ikke vite, for musikken forteller nok: Dommens time kommer, og du slipper ikke unna...

I tillegg er dette ei plate der du oppdager nye ting hver gang. Har du fått med deg:

• Trommeovergangen etter første vers i Rock and Roll har en lite finte på slutten, den er ikke bare delt opp i tre og tre sånn de fleste trommiser tror. 
• Fløytearrangementet i begynnelsen av Stairway to Heaven er ulikt heile veien igjennom uten figurer som gjentas, og hører du nøye etter, kan du høre John Paul Jones trekke pusten etter lange toner. (dette er med andre ord ikke Mellotron.)
• Bonzo bruker hi-hat og basstromme som om de var doble basstrommer i Four Sticks, og han leder med venstrebeinet sånn at basstromma alltid treffer mellom de tunge takslagene.
• En kan hører rester av tellinga i stoppene i Black Dog av og til. Ikke alle stikkeklikkene har blitt kuttet.
• Page har motstått fristelsen med å heile tida gå for de feiteste gitarlydene og heller funnet lyder med karakter, lyder som skaper stemning. Har du for eksempel merket at kompet i Stairway er kjemisk fritt for vrenggitar, også på slutten?
• Noen trekker pusten (og slipper den ut igjen) på begynnelsen av Going to California.
• Noen (Bonham?) roper noe under "it's all a state of mind" på Misty Mountain Hop.
• Andre verset er kortere enn det første på Four Sticks.
• Bass og Rhodes legger inn fantastisk krydder i bakgrunnen på Stairway.
• Tempoet på When the Levee Breaks Justeres kraftig ettersom det byttes mellom de ulike temaene i sangen.
• Det kan høres ut som om legenden om at Bonham brukte fire stikker på Four Sticks er sann, bare hør hvordan stikkene klikker mot hverandre.

Og legg merke til at linja: "...there's a song bird that sings, Sometimes all of our thoughts are misgiven" er skrevet slik på innercoveret: "there's a songbird that sings sometimes. All of our words are misgiven".

I tillegg kan en kose seg med alle "feilene":

• Page roter avgårde i B-temaet på Black Dog. Han drar det sånn passe i land, men det høres ikke ut som om han heilt har taket på greiene ennå.
• John Paul Jones er for seint inne i hovedriffet igjen etter andre første linje i andre vers.
• Den ene gitaren bommer på tersen (4 streng) i C-dur-akkorden under "and it's whispered that..."
• Page snubler og slafser avsted i begynnelsen av soloen sin på Rock and Roll og treffer heller ikke på nest siste markering på slutten av låta.
• Plant kommer for seint inn i siste vers av When the Levee Break, og han synger "surt" (eller ukonvensjonelt) både her og og der. Battle of Evermore, for eksempel, Four Sticks...

En masse annet kan en også si: Sandy Denny gjør en heilt fantastisk jobb. Ian Stewart lider sin sedvanlige skjebne og får heller ikke kred for det han gjør her, men Little Richard-pianoet hans er heilt perfekt... Produksjonen er ikke for hi-fi-freaks, men for musikkinteresserte. 

Ei plate blir ikke bedre. 

Og Stairway to Heaven er like bra som alle vil ha det til. And then some. Nemlig!



Forresten: Symbolet Zoso skal visstnok ha en hemmelig, mystisk betydning. Plant har sagt at Page en gang fortalte ham betydningen i all fortrolighet, men at han for lengst har glemt hva det var. En dag kommer kanskje sannheten for en dag. I mellomtida kan du glede deg over at symbolet ser ut som en karikatur av John Lennon hvis du ser lenge nok på det.

The Beatles - Rubber Soul

Dette tenker jeg:

1. På Rubber Soul hadde Bitls for alvor sluttet å bry seg om om låtene deres kunne spilles live eller ikke. Den berømmelige studioperioden var her. 
2. På Rubber Soul finnes flere av verdens mest legendariske poplåter. Låter som virkelig fortjener å være legendariske.
3. På Rubber Soul finnes også en solid neve med fyllmateriale. 

Jeg har lite sans for "tenk hvis-anmeldelser". Tenk hvis Rubber Soul hadde vært en EP med bare de beste låtene. Eller kanskje en LP med bare ti spor, ikke fjorten. Da hadde den vært bra, da. Sikkert. Men dette er en LP, og den har fjorten spor. Vi får snakke om plata slik den er.

Vi kan like gjerne få det ut av veien først som sist: Ca. femti prosent av låtene her er perfekte. Feilfrie. Går det an å skrive bedre låter enn Norwegian Wood? Nowhere Man? In My Life? Drive My Car? Girl? I grunnen ikke... Og Michelle er også velfortjent udødelig på tross av at den er altfor fransk for meg, og sikkert for John Lennon også. Det får bli vårt problem.

På den annen side er ikke alle låtene fullt så gode, men de løftes skyhøyt av fantastiske arrangement, dødskule basslinjer, smakfullt gitarspill og skoleeksempel på god koring. If I needed Someone,  for eksempel. Think For Yourself er i grunnen heller ikke det heilt store, men reddes av kreativt bassarbeid (både med og uten fuzz) og korarrangement.

På Rubber Soul er ikke Beatles heilt ferdig med det naive humpeti-dumpeti-preget som finnes på de tidligste skivene, og når man panorerer til venstre og fjerner vokalen, kan det være fristende å si som Townshend: "If you listen to The Beatles without the vocals, they're flipping lousy!" Litt av en moroklump han der Townshend, en skikkelig solstråle. Men om han har rett i at det av og til halter litt, er det ikke så farlig. Hadde låtene vært fremført av et band som spilte proft og feilfritt, ville låtene ha mistet mye av både sjarm og særpreg, og faren for at det ville ha blitt kjedelig er stor. Faktisk ville for eksempel I'm Looking Through You ha vært utenkelig uten den litt friske Muppet-swingen. Det samme gjelder Little Girl. Det er naivt og fint. Sjarmerende fremføring av bunnsolid låtskriverhåndverk.

En låt kan allikevel ikke reddes av verken arrangement, basslinjer, gitarsoloer eller koring: Ringo stormer frem til mikrofonen og legger all sjel i fremførelsen av What Goes On, men det hjelper ikke. Hans sure vokal pleier å være sjarmerende nok til å redde litt kleine låter, men denne ganga går det ikke. Låta kan ikke reddes. Faktisk høres Ringo her mer ut som en parodi på Barry Womb enn motsatt. Usch...

Å kritisere Bitls er ikke alltid like populært, mange kan bli fornærmet. Jeg tenkte et øyeblikk å la være for å ikke fornærme for mange, men ombestemte meg. Det er tross alt ikke så mange som leser dette, og de som gjør det, gjør det av egen fri vilje. De overlever.

Og dessuten: Får ikke plata stort sett skryt her?

Pearl Jam - Lightning Bolt

Ser du monsteret?

Å neida. Coveret er ikke kult. Spesielt ikke framsida. Ser ut som et tegneseriemonster med diger munn, kjempesint og skjeløyd med Tyrkia-måne i panna. Baksida er ikke så mye bedre. Pearl Jams kjipeste cover? Heldigvis er innpakninga mer i stil med tidligere utgivelser: Hard papp, gatefold, teksthefte med Jeff Aments håndskrevne tekster, men uten bilder fra studio eller øvingslokale denne ganga. I stedet får du et digert ark med klistremerker, stygge klistermerker som matcher yttercoveret. Tja...

Nok om det.

Ved første gjennomhøring er det lett å oppdage hvor bra band Pearl Jam faktisk er, bandet, altså. Kompet. De har kommet opp med tøffe riff, fine akkordrekker, gode arrangement. Bandet holder mål. Dessverre gjør ikke alltid vokalmelodiene det. Etter første gjennomhøring er det vanskelig å huske en eneste melodilinje, kanskje med unntak av verset på Getaway. Ingenting utmerker seg. Ingenting fester seg umiddelbart. Etter flere gjennomhøringer, vokser allikevel flere av låtene. Pendulum, Infallible, Sirens og den allerede nevnte Getaway fester seg forsiktig etter gjentatt lytting. De sniker seg innpå deg og blir der, i alle fall en liten stund. I tillegg er Sleeping By Myself den minst pinlige ukulelelåta Vedder har laget uten at det trenger å bety så mye. Nok ukulele nå, Eddie, verden trenger kun en Blue, Red and Grey. Ellers får godeste Eddie litt lite ut av låtene. Litt for mye kvining og roping. For få melodier.

Eddie Vedder var en gang stemmen for en hel generasjon, eller i det minste et utvalg av en generasjon. Nå har denne generasjonen lært seg å snakke for seg selv, og alle mener ikke det samme lenger. Vedder har derfor ikke så mange å snakke på vegne av. Før var det nettopp han som stakk av med oppmerksomheten på Pearl Jam-skiver og -konserter. Bandet kom i bakgrunnen. På Lightning Bolt har dette snudd. Faktisk kunne han gjerne ha tatt pause oftere og sluttet å forstyrre hver gang han ikke hadde noe viktig å si. På Lightning Bolt er det bandet Pearl Jam som vinner.

Noen ting forandrer seg faktisk i løpet av tjuefem år.

The Band - The Band

Bare debutplater får lov til å stå uten navn. Gir et band ut ei selvtitulert plate seinere i karrieren, gir fansen plata et navn. Led Zeppelins fjerde album kom ut uten tittel (og uten annen skrift) og har blitt hetende Led Zeppelin IV, Four Symbols, Zoso, fireren eller ganske enkelt Led Zeppelins fjerde plate. Både Beatles og Metallica fikk platene oppkalt etter fargen på coveret. Det holdt liksom ikke at plata The Beatles bare het The Beatles, det måtte bli The White Album, og på samme måte fikk The Black Album navnet sitt. The Bands andre plata var brun, men uten tittel, og har derfor blitt hetende The Brown Album, eller Den brune plata på norsk, og på samme måte som de andre navnløse platene markerte også The Band et høyde- og vendepunkt for bandene. (Når det gjelder hardbarka Metallica-fans og The Black Album, er det nok mer enn en håndfull som mener denne plata slett ikke er et høydepunkt, men snarere begynnelsen på en lang nedoverbakke. På den måten representerer den i det minste et vendepunkt for bandet.) The Band er uten tvil høydepunktet blant The Bands studioalbum. Sånn sett er det bare passende at plata kun bærer bandets navn, for denne utgivelsen definerer selve essensen av alt som er nettopp The Band.

I perioder har jeg hørt på denne hver dag. Av og til to ganger etter hverandre, for det føles som om den er over på et blunk. Seks låter suser forbi i en fart før plata må snus, og de neste seks er også over så altfor snart. Det er ikke det at låtene er så korte, det er bare det at plata tar deg med inn ei stemning og en verden du helst ikke vil forlate. Kunne jeg ha bodd inne i The Band, hadde jeg gjort det. Hadde jeg spilt i bandet, hadde aldri gjort noe annet. For et band!

Og det er i grunnen greit å begynne der. På denne plata hører et band slik et band bør høres ut: De spiller sammen, lytter til hverandre. To og trestemt vokal som er bare sånn ca samkjørt, et komp som er både løst og ledig samtidig som det er tight og presist, musikere som krydrer og pynter akkordrekkene etter behov. Bandet puster, pulserer og lever slik et godt band skal. Og det høres så fantastisk gøy ut.(Mange andre band forsøkte seg på å fange nettopp denne stemninga, kanskje etter å ha hørt The Bands to første skiver, og noen fikk det også til, blant annet en eller to engelske kvartetter som ga ut LPer uten navn...) Og best av alt, bandet spiller inn (nesten) alt live.

Vokal og heile sulamitten.

Levon Helm fortalte en gang at  for ham var det lettere å synge samtidig som han spilte trommer. Det strider kanskje mot all logikk, men her viser han nøyaktig hvorfor han kunne finne på å si noe sånt. Trommene brukes til å understreke alt han synger, både melodi og tekst. Hør bare på overgangene under "we could be relaxing in my sleeping bag", synkopene under "I will work the land", eller hvordan han dobler takta under ordet "yankee". Små detaljer som ikke bare krydrer musikken, men som også uthever viktige ord og setninger. Fantastisk!

De to siste linjene er forresten hentet fra The Night They Drove Old Dixie Down, ei låt som ikke bare er et skoleeksempel på god låtskriving, men som også demonstrere hvordan et godt arrangement kan løfte en låt til uante høyder. Har du for eksempel lagt merke til den sjeldent elegante basslinja? Eller hvordan det sørgelige orgelet (for det er ikke munnspill, skjønner du) løfter låta fra andre vers og utover? Når teksten også for alvor blir alvorstung og sørgelig. Hvordan tempoet stopper opp før bandet virvles inn i refrenget. (Lykke til med å få sånt til hvis du ikke spiller live...)

Koringa i samme låt er forresten også et kapittel for seg. Ikke bare varierer stemmene for hvert refreng, de er også skjønt uenige om det skal synes la-lala eller na-na-na eller eventuelt en kombinasjon av de to, og melodiene de synger er ikke bare flerstemt, de lever også hvert sitt live. Avsluttes på ulike plasser, har forskjellig antall stavelser. Igjen: Det låter heit enormt gøy, og en får en nesten uimotståelig trang til å delta. Her er det jo tross alt fritt frem for å finne sin egen løsning. Det samme gjelder forresten også jodlinga i Up On Cripple Creek...

Ellers er det så mye i musikken å henge seg opp i: Samspillet mellom bass og trommer på King Harvest (som sikkert dukka opp siden Richard Manuel synger, noe som gir Levon Helm og Rick Danko overskudd til å legge inn ekstra detaljer), for eksempel. Både tight og ledig på samme gang. På introen til Up On Cripple Creek hører en også et liknende samarbeid, og her er basstrommelyden også heilt utrolig. Det låter ikke bra tromme, det låter treverk. Treverk i tromma, treverk i vegger, treverk i tak og i gulv. Ta på deg headsett, lukk øynene, og du er plutselig midt i rommet sammen med Levon. Supert. Up On Cripple Creek viser også hvor godt funky wah-wah-clavinette passer inn i country hvis en bare bruker det som munnharpe. Mildt sagt originalt. (Er det forresten noen som vet om dette var første gang clavinetten og wah-en ble brukt sammen?)

Og så er det tekstene, da. Robbie Robertson hadde reist langt nordfra og endt opp i sørstatene, og han beskriver det han ser rundt seg. Her får vi ikke en skildring av rasister og harry-tasser slik band fra sør gjerne fremstiller seg selv. Robertson forteller historien om fattige bønder som sliter, som danner fagforeninger for å overleve, som sitter i gyngestolen på trammen, som aldri har vært i nærheten av å benytte seg av slavearbeid, men som vet at tapet av borgerkrigen umulig kan føre noe godt med seg. Her kommer historien om tjeneren som blir sendt bort av "godseierens frue" etter å ha vært et sted han ikke skulle ha vært, gjort noe han slett ikke skulle ha gjort. Med nettopp fruen. Og det er historien om Molly som truer typen sin med pistol. Han har vært utro, men hun vil gifte seg. Han ber om forståelse, men det ser ikke ut som om han kan regne med å få det. Han lover Molly litt nervøst at hun en dag vil finne seg en skikkelig kar. Om det går han godt, er derimot slett ikke sikkert: "Tell me, hon, what you done with the gun?"

Og tenk for en drøm for Robertson, som slett ikke sang fint selv, å ha tre heilt fantastiske vokalister til å fortelle disse historiene. Levon Helm som den solide sørstatsbonden, Rick Danko som et sympatisk øre for den utro tjener, Richard Manuel med sin melankolske falsett i platas mer poetiske øyeblikk. Whispering Pines... Gutter som slett ikke spytta i glasset, og som heller ikke fnøys av tilbehøret, men som allikevel kunne levere de vareste linjene. Nevnte jeg forresten at de også sang fint sammen?

Om ikke tekst og musikk er nok til å få alle og enhver til å ønske at de kunne ha deltatt, kunne ha vært der da denne musikken ble laget, vil bildet inne i gatefolden utvilsomt gjøre utslaget: Utsikt fra bak miksepulten. Bak et par trygt plasserte boots ser en The Band i øvingslokalet (jo da, Garth Hudson er der, han har bare tatt en Where's Waldo). Hvis du ikke drømmer deg inn i rollen som eieren av disse bootsene (Heter det bootsene?), er nok ikke musikk greia di. Kanskje en kermaikkovn og ei dreieplate ligger mer for deg?

Tenkt å ha vært mannen i bootsen her...

En kokmpis skulle en gang fortelle meg om favorittskiva si og begynte med "dette er bare den beste musikken..." Jeg trodde det skulle komme en "som" og kanskje noe for å begrunne utsagnet. Det gjorde det ikke. Ingen forklaring eller moderering. Ingen "innen denne sjangeren" eller "som ble laget på 70-tallet". Kun "den beste musikken" uten forbehold. Så enkelt kan det sies. Og, hvis du spør meg:

Dette er den beste musikken.

Old and In the Way - Old and In the Way

Coveret forteller egentlig alt. Dette er kvalitets-bluegrass. Liker du sjangeren, vil du like skiva. Er du ingen fan, forandrer det seg heilt sikkert ikke på grunn av disse opptakene. Jerry Garcia og cover av Wild Horses til tross, dette er ei plate for bluegrass-fans. Folk som allerede vet hvem Vassar Clements er. Fans av kvalitets-bluegrass. Ikke alt holder like høy standard som det en for eksempel finner på Clements-kuttene på Will the Cricle be Unbroken, men trivelig er det. I tillegg er det live, usminka, innspilt på to spor. Uten lapping og fiksing. Warts and all.

Enjoy!

Terje Rypdal/ Miroslav Vitous/ Jack DeJohnette - Terje Rypdal / Miroslav Vitous / Jack DeJohnette

Se det for deg: Det er storm ute. Det snør, og det har allerede snødd mye. Snøen ligger overalt, heilt hvit snø, januarsnø, snø som ikke ennå har blitt brun, blaut og ekkel. Og du sitter inne, god og varm. Det er søndag, og du har ingenting du skal rekke. Kanskje har du gyngestol, en sånn gammel en der du ligger like mye som du sitter...  Da er det på tide å gjemme telefonen under ei pute i et annet rom og så sette på nettopp denne skiva. Her finner du fantastisk musikk for dager som denne.

Vi er stolte av Terje Rypdal i Norge. Ikke alle selvfølgelig, men de som liker gitarmusikk, gitarjazzmusikk. Smal gitarjazzmusikk for spesielt interesserte. Er du en av dem, er du garantert stolt av å komme fra samme land som denne mannen. For han er bra, og han var bra. Han kommer sikkert også til å være bra i framtida, for han er så mye mer enn bare Norges største shadow-gitarist og en av musikerne bak Min Bul. Han er også en gitarist med en heilt nydelig gitartone. Han spiller noen ganger underlig og overraskende og andre ganger  rett og slett vakkert, som for eksempel på denne skiva. Gitarspillet her er mer melodiøst og ryddig enn på andre utgivelser, og det er noe av det som gjør plata så bra, for det kler låtene perfekt. Det heile sverer så fint avgårde, akkurat som han snømannen i juletegnefilmen.

Nå er dette ikke ei soloskive, og de to andre herremennene sine bidrag er av samme kvalitet som Rypdals. Samspillet sitter som det skal. Kalngene flyter heilt perfekt sammen, og låtene er først og fremst en bestanddel av en større heilhet. Derfor er det heilt feil å trekke fram enkeltlåter. Derfor gir det lite mening å si at Den forste sene (mer passende tittel skal du leite lenge etter, selv med en litt internasjonalisert staving) skiller seg positivt ut, eller at Fligh utmerker seg som hakket mer atonal enn resten av låtene. Det er ikke så nøye. Denne plata bør du høre tvers igjennom. Det er da den funker best.

Det som er synd, er at du ikke finner plata på Spotify. Bare så vidt på youtube. Kanskje ikke på cd ei gang, men den går fint å finne på vinyl, ebay eller discogs, for eksempel. Ikke er den dyr heller, men noen dager tar det jo å få plata tilsendt. Da kan gjerne snøen ha smelta og vinden gitt seg for denne gang. Men det gjør jo ikke så mye. Det snør nok til neste år au, og da er du forberedt.

El Cuero - Victors Justice

Aldri så liten genistrek det der. Å få Tore Hansen til å tegne coveret. Tegneren bak barnebøkene om Ruffen, barnebøkene jeg bare har husket som 'bøkene med fantastiske tegninger, men som ikke var 'Dunderkumpen'. Nå, takket være El Cuero, husker jeg at bøkene handlet om Ruffen, skrevet av Tor Åge Bringsværd og tegnet av nettopp Tore Hansen. For en mann! Coveret han har laget til Victors Justice er nesten like flott som bøkene han har levert. Jeg kan se lenge på denne skiva.

Jeg skulle gjerne ha likt musikken like godt, for El Cuero er et vanvittig bra band. De spiller så bra, synger så bra. Produksjonen er heilt perfekt.Virker som hyggelige folk. Deltar på flere andre heilt supre prosjekter. Spilte med knekt hånd siden det er heilt umulig å avlyse supportjobb for Crazy Horse. En av dem kjenner til og med Geir Bøe. Jeg burde strengt tatt elske dette.

Og så gjør jeg ikke det. Ikke heile plata. Noen låter er midt i min gate. My Dark America, for eksempel. Kanonlåt. Junior In the Driver's Seat. Ting som låter som sånn gammeldags musikk som jeg liker, ikke sant? Men så har El Cuero begått den dødssynden det er å utvikle seg. Tatt inn nye elementer. Låtskrivinga er det fortsatt ikke noe å si på, men 80-talls-feelinga sniker seg inn. Det er et vanvittig driv i Stay og Listen To the Radio. Bra refreng. Passer utvilsomt på radio. Men her, i mitt hode, dukker det opp tanker om Mr. Misters Take These Broken Wings. Litt Cutting Crew. (Dette er selvsagt veldig urettferdig, men underbevisstheten styrer stort sett seg selv.) 

Derfor hører jeg ikke så ofte på Victors Justice. Det er ikke noe galt med plata. Den passer bare ikke for meg. Men slapp heilt av, El Cuero, det er ikke dere det er noe galt med, det er meg.

The Mars Volta - Noctourniquet

The Mars Volta vant nok ikke mange nye fans på Hovefestivalen i 2011. Kanskje mest fordi kidsa der ikke
var i målgruppa, ikke interesserte. Men vi var nå en liten gjeng som var kommet for å høre på dem. Vi var ikke så mange, og grusplassen foran scenen var stor, med mye tomrom, tomrom Mars Volta ikke heilt klarte å fylle. De spilte for lavt. En kunne nesten ikke høre keys eller lydeffekter. Det var ikke så fett som det burde ha vært. I tillegg spilte de nesten bare nytt materiale. De åpna med kjente saker, kanskje var det Goliath, og de avslutta med for eksempel Take the Veil, men midt i spilte de det Cerdic kalte 'new shit'. Mye kult, men lei lyd ødela. Innslag av I Walk On Guilded Splinters hjalp, og det gjorde også versene fra Marianne Faithfulls Broken English. Vi fikk høre flere gode nye ideer, men det var nok få av oss som løp til platebutikken da Noctourniquet kom for å høre denne 'nye skiten' vi hadde blitt presenter på Hove. Noen ventet nok litt. Jeg ventet lenge.

Nå som jeg endelig har kjøpt og hørt på plata, skjønner jeg at jeg har vært litt for skeptisk. Det er mange fine øyeblikk på Noctourniquet. Gode melodier her og der inne i kaoset, til og med ting du kan nynne. Av og til, men langt ifra alltid. Dette er jo ikke noe nytt fra denne kanten, men de mindre melodiøse delene er ikke så interessante som før. Når det ikke finnes gode låter inne i rotet, er ikke rotet lenger like kult. Ikke like spennende. 

Trinkets Pail of  Moon er bra. Empty Vessels Make The Loudest Sound er fin. Vedamalady. Aegis. Mye annet holder også mål, og å hoppe mellom låter anbefales. Hvis du finner fram. Finner du ikke fram, kan du ta litt pauser fra lytting og heller kikke på coveret med 3D-brillene som følger med. Prøve å lese tekstene i 3D, som ikke er så lett, for linjene er for lange. Litt som på Operation Mindcrime bare på skrå og i gammeldags blå/rød 3D. Noctourniquet er ei vanskelig plate å finne frem i, men det finnes skatter hvis du leiter.

Lykke til!

Pink Floyd - How Shall We Sing In a Foreign Land?

Bootleg. Heile Dark Side of the Moon live. Ok lyd. Opptak rett fra miksepulten. Ok cover... Sound-board recording from Southhampton (U.K.) 23.1.1972, står det, og det høres ikke så galt ut, selv om det diskuteres friskt på nettet hvorvidt dette i stedet er opptak gjort av BBC i '74. Kanskje det siste er rett. Det har egentlig ikke så mye å si.

Anyways...

Dette er som sagt en liveutgave av Dark Side of the Moon i sin heilhet, en skikkelig bra liveversjon, en nøye innstudert og behersket liveversjon. Det er lite jamming, eksperimentering, showing og oppfordring til allsang her. I stedet spiller Pink Floyd skiva si tvers igjennom. Det låter veldig likt stuioversjonene, men med litt lengre soloer, litt hesere vokal og litt tynnere lyd. En tanke løsere i snippen.

How Shall We Sin In a Foreign Land er ganske enkelt ei trivelig skive å høre på. Låtene er legendariske alle som en, og det at bandet tar seg bedre tid i instrumentalpartiene gjør at denne plata er et godt alternativ til originalskiva av og til. For variasjonens skyld. I alle fall for de fleste av oss. Blant Floyd-fansen finnes en solid håndfull (egentlig flere trailerlass) av HI-FI-freaks. Folk som klager over for mye diskant i mellomtona eller for lite bass i toppfrekvensene. Disse vil sikkert ikke ha noen særlig glede av å høre på How Shall We Sing In a Foreign Land.

Synd for dem.

Rage Against the Machine - Rage Against the Machine

Bandet som var imot langt flere saker enn de var for. Kom igjen alle sammen: NEI! Nei, og nei og nei! Det er ganske betegnende at bandet heter Rage AGAINST the Machine. De var imot ting og tang. Sinte og ute etter forandring. Koste hva det koste ville.

Med dette som utgangspunkt kunne debutplata gjerne ha blitt en klassisk Tante Sofie-utgivelse à la Never Mind the Bollocks. Ei plate som står og stamper med foten og bare vil gjøre det motsatte av hva den blir fortalt. Ei barnslig trasseplate. Heldigvis er det ikke sånn. Rage var tydelige på nøyaktige hvilke saker de var opptatt av og hva som måtte endres. Hva som må rives ned så noe nytt kan bygges opp. Killing In the Name, Take the Power Back og Township Rebellion er rett og slett protestviser fra det tidlige 90-tall.

Musikalsk låter denne protesten ganske så annerledes enn Donovan og Joan Baez, og det er selvsagt riktig og viktig. Rage hadde ikke nådd noen med en sur kassegitar og en nasal stemme på 90-tallet. Det måtte være hardtslående.  Det skulle tross alt overdøve tonnevis av tyggegummipop og Cola-reklamer. Aner ikke om dette kalles rap-metal eller om dette er den aller første utgivelsen innen sjangeren, for det bryr jeg meg ikke så veldig om. Rage er så bra at sjanger er heilt uvesentlig. Eller nesten. Det er klart det hjelper med referanser til soild 70-talls hard rock. Funky riff hjelper. Sinnsjukt trøkk i trommene hjelper. Og å dra langt inn i Kashmirland på Wake Up er bare heilt konge.

For hvert år blir jeg mer og mer fornøyd med at denne plata finnes. Det bør skrikes og protesteres. Ofte... Stå på krava gutter. Og jeg fyrer meg opp. "Dette var godt sagt! Noe må gjøres! All makta til folket! Leve revvlusjona!" I dag. Over 20 år etter skiva kom ut. Jeg var kanskje ikke så engasjert i '92 (hørte helst på Lynyrd Skynyrd og Free), men i dag er jeg heilt klar for å være med og forandre verden, i alle fall hvis det fortsatt hadde vært 1992. Men å forandre verden i dag? Litt mye mas... For mye lån og lønn. Litt vondt i ryggen. Noe gøy på TV...

I dag, lenge etter stormen har lagt seg, kan skiva ses ifra ca. tre vinkler:

1. Representativ for et opprør som ikke førte til så mye. Bandet engasjerte en generasjon med raddiser, men lite forandra seg som følge av det, og nå er opprøret over. 
2. Fansen er kanskje voksne og ikke fullt så mye imot fullt så mange saker som før, men noen små endringer har protesten ført til. Verden er ikke nøyaktig den samme som den var for 20 år siden. 
3. Dette er knallbra musikk, og det er faktisk nok, spesielt når den spilles så oppriktig on inderlig som dette.

Tro jeg går for det siste.

The Presidents of the United States of America - The Presidents of the United States of America

Two-string basitar + three-string guitbass... band blir ikke bedre bare fordi de tar strenger av  gitarene. DAD er for eksempel et dritband selv om de selv mener det er ekstremt interessant at bassisten bare har to strenger. Det hjelper ingenting. Det viser bare at han heilt og holdent mangler musikalsk overskudd og -sikt.

På grunn av band som nettopp DAD var jeg derfor ganske så skeptisk en gang tilbake på det uskyldige 90-tall da jeg først hørte om PUSA. "Tullebukker som har så begrensede evner at de bare klarer å spille på instrument med to-tre strenger." Der tok jeg feil. Mine altfor godt innarbeidede fordommer fikk seg et kraftig skudd for baugen. Gutta her har full oversikt. Forenklede instrumenter til tross, gutta spiller knallbra, og de tor guitabasserene fungerer nydelig sammen. Det virker som om de har valgt å gi seg selv utfordringene disse instrumentene har for å finne en egen sound, ikke fordi de ikke behersker "skikkelige" gitarer. En dogmerock-løsning, om du vil.

PUSA hadde to hitlåter på denne plata, Peaches og Lump, to låter som viser nøyaktig hva en kan vente seg av skiva. Enkle, catchy låter med tøffe riff og tostemt vokal på de fengende refrengene. Det låter tvers igjennom trivelig. Good times. Full fres. Til og med coveren av MC5s Kick Out the Jams er er riktig så lystig og fullstendig fri for ungdomsopprør. Hei hvor det går, og livet er en lek fra morgen til kveld! Hadde jeg vært lærer, hadde jeg snakket lenge om den positive energien som finnes her, men jeg får nøye meg med å si at denne plata er en skikkelig opptur.

Presidents of the United States of America kommer ikke til å forandre livet ditt. Er du skikkelig nedfor, er sikkert disse låtene mer til irritasjon enn til inspirasjon, men: Er du sånn passe fornøyd med livet, blir du med denne skiva i strålende perlehumør. Passer for eksempel perfekt på en fredag.

Roger McGuinn & Band - Roger McGuinn & Band

"A band should be a benevolent dictatorship. Democracy is a great form of government, but it doesn't work in rock & roll."

Da han mange år seinere kikka tilbake på denne plata, innså Roger McGuinn at det demokratiske prosjektprosjektet denne skiva representerer, var mislykka. Det hadde ikke blitt den plata han ønska seg da han slapp til resten av bandmedlemmene som låtskrivere. Roger fant ut at han ikke var fornøyd, og nettopp det hadde musikkpressen allerede fortalt ham i årevis at han ikke burde være. "Her er det for mye fyllmateriale," fnyste man. "Dette kunne du ha gjort bedre selv, Roger," sutret de, journalistene. Bedreviterne. Klagefantene. Og Roger hørte til slutt på dem: "Nei, dette er visst ikke bra. Huff. Det er alle andre i bandets feil." Ja, ja....

Roger McGuinn & Band har blitt dømt for hardt. Dette er faktisk ei riktig så fin skive. Mye bra musikk samla på en plass. (Stort sett på side 1) Versjonen av Lover of the Bayou aleine er god nok grunn til å kjøpe, eie og høre på plata. Ikke skrevet til denne anledningen, men så bra versjon at den forsvarer heile utgivelsen. I tillegg spiller bandet bra. Tight og fint. God, brun 70-tallslyd får man også, og McGuinns karakteristiske stemme er jo alltid trivelig å høre. Mye er nøyaktig som det bør være.

Allikevel hadde de nok rett i en ting, anmelderne, det finnes noen litt kjedelige låter: Lisa er en tullete kalypso (ja, faktisk), og Born to Rock and Roll er en heller slapp affære som bare beviser at, dersom noen her ble født til å rocke, har de forlengst glemt hvordan det gjøres. Det finnes altså dødpunkter. Men: Disse er det McGuinn selv som står for. Disse låtene har han skrevet. Dette må han ta ansvar for sjæl.  Låter som Bull Dog, Painted Lady, Somebody Loves You og Cirlce Song, låter andre i bandet har levert, er trivelige bekjentskaper. Kanskje det allikevel ikke var så dumt å slippe til andre låtskrivere?

Ikke så lett å svare på, for det er jo ikke godt å si hva alternativet ville ha vært. Men det ser ut som om samarbeidet har vært bra for mannen, ikke minst når en tenker på at også Lover of the Bayou er resultat av et samarbeidsprosjekt.

Et demokratisk eksperiment, i alle fall av og til, er muligens ikke å forakte?

The Mars Volta - Tremulant EP

Av og til, ikke så ofte, men en sjelden gang, dukker det opp band som er noe heilt for seg selv allerede ved første plateslipp. Primus er/var et sånt band. The Mars Volta også. Jeg tør ikke å påstå at dette kom ut av ingenting og som lyn fra klar himmel, for jeg har aldri (tror jeg) hørt At the Drive-in, Omar og Cedrics forrige band, men noe heilt eget er det. Noe nytt. (I alle fall i 2002.)

På Tremulant EP finner du bare tre låter, men kursen for bandets neste to utgivelser et klart staket ut, kanskje til og med for heile karrieren. Det er kaotisk, hektisk, masete, overmetta med informasjon og inntrykk før det svever lang ut i verdensrommet (eller langt inn i ekkokammeret). Heliumstemme overalt. En hører tekster på spanglish, og de samme lydcollagene (eller kollasjene hvis du er mer moderne i språket ditt) som krydrer Deloused In the Comatorium og Frances the Mute, er på plass allerede her.

The Mars Volta er ikke for alle. Mange har faktisk behov for å fortelle meg det når jeg sier jeg liker bandet. "Det er ikke noe for meg," sier de. Nei, det er greit. Heilt greit. Men det er midt i blinken for meg. (Og flere med meg, som det heter i leserinnlegg.) Det er som... ja, som et musikalsk epilepsianfall, og hver gang jeg lengter tilbake til gode gamle dager med innfall, utfall og anfall, kan jeg sette på noe av The Mars Volta. Nå, takket være ebay og sene kvelder foran pc-skjerm, kan jeg også sette på Tremulant EP. På gul vinyl. Yay!

James Gang - Straight Shooter

"Dette er bandet til han fra Eagles når han ikke spiller med Eagles! Anbefales!" (Fritt oversatt fra polsk-engelsk.) Heilt sant. Nesten. Dette er et av bandene Joe Walsh har spilt i når han ikke har gjordt seg skyldig i voksenrock for FM-radio sammen med menn med hårføner-sveis. Men: Joe Walsh spiller ikke på denne skiva. Ikke i det heile tatt, faktisk. På denne tida spilte han med bandet Barnstorm. (Selv om de platene kom ut under hans navn. Vi har snakket om dette før, har vi ikke?) Men trommis og bassist var de samme som hadde vært med fra tidenes morgen, til og med fra tiden før Joe Walsh. Og det er slett ikke dumt.

Straight Shooter kom ut i 1972. Gitt ut av et typisk 1972-band. Rockeband. Amerikansk band. Du kjenner typen. Kinnskjegg kanskje? Sikkert. Slengbukser og beltespenner. Det er god rock. Rock av beste sorten og selvsagt med små innslag av funk. (Om ikke 49, så kanskje andre tall...) 1972, vet dere. Sånne som meg liker sånne skiver som dette.

Variasjonen er ikke den største. Det finnes tre typer låter: Tradisjonelle rockelåter, ballader og småfunky groovegreier. Det er ikke alltid banebrytende, ikke alltid "interessant og utfordrende", men Straight Shooter er 70-tallet på boks, i en liten eske, ca 12" stor. Og kanskje var James Gang tidlig ute med noen av greiene sine. Humble Pie og Deep Purple skulle for eksempel ikke begynne å lefle med funk før ett eller to år seinere. Da var Funk 49 allerede 4 år gammel. Go James Gang! Bandet til han fra Eagles når han ikke spiller i Eagles, men uten han fra Eagles.

Og så har de jo et ganske så snedig bandnavn...

Guess who's back in town...

Det er et spellnytt år og på tide med årslister. Beste film, lengste kappgjenger, største skuffelse, mest usympatiske valgvinner... og de ti, nei tjue beste platene fra 2013. Og det er her jeg får problemer. Samme hvor hardt jeg tenker, tror jeg ikke jeg kommer på tjue nye plater jeg har hørt i 2013. Faktisk har jeg ikke hørt ti heile nye plater ei gang. Ikke som jeg har likt i alle fall. Vanskelig å lage nerdeliste med andre ord. Til gjengjeld har jeg hørt og kjøpt et solid utvalg med gamle plater, og er det en ting jeg liker, så er det gamle plater. Disse kan jeg trygt mene noe om, og det har jeg tenkt å gjøre.

Platene fra fjoråret kan enkelt deles inn i fem kategorier:

1. Plater kjøpt i butikk i Norge.
2. Plater kjøpt i utlandet (Krakow, San Francisco og London)
3. Plater kjøpt på nettet, gjerne på impuls, og gjerne når jeg egentlig ikke hadde råd. (Paypal er farlige greier...)
4. Gaver
5. Plater jeg ikke heilt vet hvor kommer fra.

Kanskje jeg kommer til å bruke disse kategoriene til noe etterhvert. Kanskje ikke. Hvem vet? Det som derimot er sikkert, er at det blir i overkant mange positive omtaler. Ikke så rart. Jeg har tross alt kjøpt skivene sjæl.

Godt nyttår/nytt år!