Änglagård - Hybris

Det regner på snøen ute, den som ligger på svarte greiner som har vært helt fri for blader lenge nå. Det finnes ikke tegn av liv noe sted. Til og med naboen som pleier å sette i gang sirkelsaga klokka 11 hver søndag har holdt seg inne.Helt dødt. Ingen farger. Det finnes vel ikke bedre anledning til å høre på svensk progrock?

Hybris er, så vidt jeg vet, Änglagårds først fullengder. Den ble gitt ut av norske Colours en gang tidlig på 90-tallet, tror jeg. Plata ble nok spilt inn i et studio langt utenfor allfarvei et sted i Sverige. Jeg innbiller meg å huske et bilde av keyboardisten og mellotronen hans sitte utendørs med kabler fra instrument og headset inn i studioet gjennom ei dør. Dette er jeg bare nokså sikker på, for min utgave av Hybris har ikke cover. Ingen låttitler, ingen annen informasjon enn at dette er testpressing 013 av Änglagårds Hybris. Jeg hadde tidligere lånt noens kopi av plata (Janki, tror jeg), men siden den var så godt som umulig å få tak på, måtte jeg jakte en stund for å finne mitt eget eksemplar. Jeg fikk tak i et prøvetrykk hos Tom Andersen, en av sjefene i Colours, som også solgte plater på Kristiansand platemesse. "Tom", er det skrevet med penn på det hvite papircoveret. Med plata fulgte også en invitasjon til releaseparty på Restaurang Skitiga Duken. "Årets mäktigaste mellotronafton", står det. Dette er med andre ord sjeldne greier. Veldig. At denne er noe særlig verdt, er nok heller tvilsomt. Da hadde aldri Andersen solgt den, ikke så billig. Han hadde alltid stålkontroll på hvor mye ting skulle koste, og han tok seg alltid betalt litt over den prisen. Nok om det... I dag kan opptrykk av plata sikkert bestilles fra Record Heaven eller noe i den duren.

Hybris låter progrock fra første til siste tone. En vil gjerne sammenlikne med andre band når plater skal beskrives, og da er det helt naturlig å trekke fram King Crimsons plate "Island", Jethro Tulls "Minstrel In the Gallery" og Genesis. Tidlig Genesis. Lassevis med tidlig Genesis. Så mye at det ikke hadde overrasket noen hvis Peter Gabriels smått hysteriske stemme plutselig tok over melodien. Dette gjør ikke så mye, for Änglagård lager flott musikk, og den spilles feilfritt, med unntak av ett basstrommeslag mot slutten av plata. Forskjellen mellom Genesis og Änglagård må være at svenskene er mer presise og tightere enn sine inspirasjonskilder. Noen vil si dette er et pluss, andre mener sikkert at dette gir Änglagård et for hardt sound, mindre organisk, kanskje. De om det. Jeg liker begge deler.

Låtene har titler som Jordrök, Vandringar i Vilsenhet og Kung Bore. Alt foregår på svensk, med andre ord. Det er ikke så mye tekst eller vokal på plata, men det som synges er en svensk variant av det som innen progverdenen kalles "choir boy vocals". Rent og lyst. Ellers er plata en reise gjennom instrumentalpartier. Alt er grundig arrangert og sammensatt, og hvis bandet hadde ønsket det, kunne de sikkert ha satt alle låtene sammen til én låt. Det ønsket de tydeligvis ikke.

Änglagård bruker så godt som alle instrument er forbinder med sjangeren: Hammond, kirkeorgel, fløyte og, selvsagt, bass (som låter veldig Rickenbacker slik progbasser skal) gitarer og masse travle trommer. Utover dette bader skiva i mellotron. Melltron her og mellotron der. Kor og strykere. Igjen må jeg stole på hukommelsen, men jeg er ganske sikker på at bandet rettet en spesiell takk til sin mellotrontekniker på coveret.

På jakt etter et godt videoklipp fra Hybris, oppdaget jeg at Änglagård fortsatt er aktive. De kommer nok aldri til Kristiansand, men hvis de gjør det, spanderer jeg billetten.