Alle Black Crowes-skivene har sin personlighet. En lettbeint rockeplate, en tung og sieg sørstatsrock-plate, en jammeplate osv... Det tok litt tid før jeg skjønte hva Warpaint skulle bety. Ikke det at plata ikke var en sensasjon i seg selv. Kråkene var jo tilbake med nytt studioalbum og nye låter! (Var det syv år siden sist?) I tillegg hadde de med seg ny gitarist, Luther Dickinson, en racer på slidegitar. Det var selvsagt allerede noe å rope hurra for. Og så kom de til Europa. Yay!
Allikevel tok det litt tid å finne ut hva slags plate dette er. Det er utvilsomt utprega Black Crowes, og det er utvilsomt bra, men hvor passer den inn? Da Before the Frost... Until the Freeze kom ut noen år seinere, ble alt klarere: Warpaint er overgangen fra forgangne tiders Black Crowes til et lettere og mer countryinspirert Black Crowes.
Warpaint er ikke den beste plata fra bandet. Det er mye som er fint her, og det spilles mesterlig, men det er ikke som på The Southern Harmony and Musical Companion der alle låtene er like sinnsvakt fantastiske, for det er de. Utvilsomt. Alle låtene er bra her også, men ikke alle er heilt hysterisk bra. Oh Josephine, Locust Street, Goodbye Daughters Of the Revolution og Walk Believer Walk er alle skikkelig godlåter. God's Got It er morsom. Woah Mule, derimot, er heilt nydelig. Kremlåt. Den er faktisk heilt sinnsykt bra.
Ikke The Black Crowes aller aller beste øyeblikk, med andre ord, men en fin samling låter, og en pekepinn på hvor bandet var på vei. Det skulle vise seg å være en veldig ålreit plass å være.
Black Crowes ga også ut en liveversjon av plata. Sikkert ikke dumt å kikke på den ganske snart.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar