Alternativ rock styres stort sett like mye av trender som mainstream rock. På slutten av 90-tallet var lo-fi, psykedelia og garasje tingen. Dipsomaniacs dekker alle tre sjangre. Her får du psykedeliske melodier skranglete fremført med et lydbilde sterkt preget av mellomtone. Det er flere fine tema her, masse spennende enkeltlyder og gode tekster. Dipsomaniacs benytter seg av instrument og virkemiddel jeg er veldig glad i: mellotron, hammond, theremin, e-bow, baklengslyder, flerstemt vokal, frijazz-sax... Ingrediensene er det slett ikke noe galt med, og det er det forsåvidt ikke med helheten heller, men... Låtene og arrangementene blir for like, alle instrumentene kniver om omtrent samme frekvensområde og Øyvind Holms vokal blir litt for gnålete. Synes jeg.
Jeg er heilt sikker på at Dipsomaniacs fikk til det de siktet mot da de lagde plata. Det er tydelig at de har lagt ned masse arbeid i dette, og de har fått hjelp av Lars Lien og Strype Audio for å få det til å låte akkurat slik det gjør. Tviler på at noe ble overlatt til tilfeldighetene. Jeg husker mange likte dem på slutten av 90-tallet. Mange gjør det sikkert enda. Det er bare rett og rimelig, for Braid of Knees er ei god skive på mange måter, men for min del er det sånn at jeg fort glemmer å følge med, noe som heilt sikkert er et tegn på at dette er ment for noen andre enn meg.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar