"How many Records have Led Zeppelin Released apart from this one?" Hvis du kunne svare på dette, ville Mick Wall, programleder på Sky Channels Monsters of Rock, sende deg et eksemplar av Kingdom Comes debutalbum. Det var ikke morsomt, og det fantes to viktige grunner:
For det første: Lenny Wolf og gjengen gjør så godt de kan for å låte Zeppelinsk: Wolf sklir sakte opp til alle lange toner, spesielt kvinter, han synger ofte så lyst han kan, han duellerer med gitaren på The Shuffle... Get It On, hitlåta, er en skamløs kopi av Kashmir. Skamløs først og fremst fordi den er så utrolig klein. De har gjort sin egen versjon av originalen ved å gjøre den mye dårligere, rett og slett. What Love Can Be er Kingdom Comes take på Since I've Been Loving You. På Loving You gjør de akustisk Zep, komplett med mandolin og strykere. Alt filtrert gjennom Wolfs tyske bakgrunn.
Det er selvsagt ikke noe galt med å la seg inspirere, det er ikke en gang noe galt å være sterkt påvirket av bare ett band, men ett sted må grensa gå. Denne grensa tok Kingdom Come et gigantisk sprang over da de i intervjuer begynte å uttale at de var mer inspirert av The Beatles og Jimi Hendrix. (Det siste kunne riktignok ses på jakka til Danny Stag, leadgitaristen.) I tillegg hjelper det ikke at bandet kun har fått med seg ti prosent av det som gjorde bandet de kopierer interessant. Når det da ikke finnes andre hørbare inspirasjonskilder, blir resultatet syltynt.
Den andre grunnen til at Mick Walls konkurranse ikke var morsom, var nettopp premien. Å vinne Kingdom Come - Kingdom Come, var mer en straff enn en premie. Jeg kjøpte denne ei gang. Jeg hørte på den flere ganger. Jeg skammer meg. Huff.
Det finnes allikevel ett lyspunkt her: Bassisten heter Johnny B. Frank. Go, Johnny go!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar