Keith Richards - Main Offender

Det er like greit å få sagt det først som sist: Dette er ikke ei plate som bæres av sterke vokalmelodier. Keith Richards var nok en bedre vokalist i 1992 enn han var 20 år tidligere, men når plata er over, er sjansen mye større for at du spiller litt luftgitar for deg selv enn at du nynner på refrengene.

Sannsynligvis satset Keith alt på ett kort da han laget Main Offender: At det er kult å høre på et knallbra rockeband som spiller dødsfett, gjerne med litt whiskeyvokal på toppen. Og det holder. Nesten heile skiva.

999 og Wicked As It Seems (hitsingelen) beviser langt på vei at Keith hadde satset på rett kort, for dette er rett og slett beintøft. Det rocker og ruller og groover og driver avgårde så en begynner å tro på et verdig liv etter Stones. Et skikkelig kick! Men etterpå, når jeg skrur av skiva, lukker øynene og gjør mitt beste for å huske riffene, melodiene eller mer av tekstene enn bare korte bruddstykker, innser jeg at alt er borte. Hva gikk det egentlig i? Hva skjedde? Det eneste som er igjen er en udefinerbar fornemmelse av rock i mesterklasse. Rock for kjennere. For feinschmeckere.

Eileen er mer melodiøs. Her finnes et refreng som kan nynnes på, og melodien er relativt lik fra det ene verset til det andre. Det betyr ikke at den overgår de to første låtene, tvert imot. Litt av den skitne grooven mangler. Det låter nesten snilt.

Words Of Wonder må kunne defineres som Keith-reggae. Kult. Igjen er det heilt avgjørende at bandet (inkludert Keith selv) er så bra som det er. Da er det bare å henge seg på grooven og flyte med strømmen. Låta er nok i lengste laget, for så mange idéer er det ikke snakk om her, men til gjengjeld lurer de inn en morsom glidende overgang fra dur til moll som tar litt tid å få til, så da kan kanskje lengden forsvares?

Yap Yap har noen flotte, enkle akkordlinjer og en litt laid-back feel. Kombinasjonen Av The Expensive Winos og en melodiøs låt fungerer mye bedre her enn på Eileen. Fin koring får de også til, Winoene.

Så går det brått nedover. Body Talks, Hate It When You Leave, Runnin' Too Deep og Will But You Won't mangler retning og gode idéer. Her går det på tomgang, og det blir verre for hver låt. Når Will But You Won't starter opp, finnes det ikke snev av låtskriving igjen. Nå spiller de bare for å spille. Litt merkelig egentlig, at dette er et problem på disse låtene, men ikke på de to første. Det må bety at selv om 999 og Wicked As It Seems er ganske diffuse på låtskrivefronten, er det ett eller annet mystisk over dem som plasserer dem i en heilt annen verden enn disse fire skuffelsene.

Heldigvis avslutter skiva med Demon. Keith har sans for å avslutte låter med ballader, noe han gjør også denne ganga. Her viser han seg som en glimrende sanger, tro det eller la det være, og han gjør en lavmælt og nydelig liten gitarsolo. (Det kan være Waddy, men det høres ikke ut som ham. Tror Han står for fills.)

Det viser seg at Main Offender er 20 år gammel i år. Det er for drøyt. Den kom jo nettopp ut, og Keith var gammel allerede da. Det er han i grunnen fortsatt. Han fylte 69 i går. Vi får håpe at han tok seg litt tid til å sitte med beina høyt, og at han holdt seg unna palmetrærne.