Queensrÿche - Operation: Mindcrime

Dette var en gang det optimale. Folk var så begeistra at de mista pusten bare de tenkte på plata. Det fantes ikke bedre, og det kom aldri til å finnes bedre. Aldri. Dette var i 1988, og Operation: Mindcrime var en fantastisk avveksling fra puddelrock og tyskermetal. Sånn velger i alle fall jeg å huske det. Ikke at dette noensinne har vært min favorittplate, men jeg likte den godt nok til at jeg fortsatt kan de fleste tekstene utenat, har det nå vist seg. Jeg brukte også masse tid på å lære å spille disse låtene. Det tror jeg nok ikke sitter fullt så godt lenger.

Om det hadde noe som helst betydning for Queensrÿche (tødler, selvsagt) at de hadde base nesten i Seattle, har jeg ingen formening om, men det skjedde allerede ting der på den tida som skulle føre til store forandringer på rockefronten. Å si at Geoff Tate, Chris deGarmo og gjengen spilte grunge er selvsagt å tøye strikken langt forbi bristepunktet, men at dette er langt, langt unna Sunset Boulevard, kan det ikke være tvil om, på tross av alt puddelhåret på innercoveret. Gitaristene holder også Yngwie og de andre neoklassiske fortendedels-gitarheltene på mer enn en armlengdes avstand. Sånt gleder et 70-tallshjerte.

Mindcrime forteller historien om Dr. X og hans revolusjon, om Sister Mary, nonna som tidligere var prostituert, og hovedpersonen, som selvsagt faller for dama han får beskjed om å drepe, og som etterhvert innser at Dr. X ikke har svaret. Omtrent noe sånt, tror jeg. Historien er i alle fall ikke det som bærer plata. Det samme gjelder forresten tekstene også, når jeg tenker meg om. Da jeg var 16-17, var tekstene enormt imponerende: "Religion and sex are powerplays. Manipulate the people for the money they make. Selling skin, selling God. The numbers look the same on their credit cards. Politicians say no to drugs while we pay for wars in South America." Steike! De har gjennomskua alt! Eller... Når en tenker seg om, er vel dette i samme leir som "snuten følger med på alle, ass" og "politikera tenker bare på spenn og driter i vårs..." Litt sånn konspirasjonsteorier som ca 50% av oss snubla over ei gang i begynnelsene av 20-årene. Det hjelper heller ikke stort når historien etterhvert avslører at presten har sex med nonnene på alteret. Det er sikkert et forsøk på å sparke oppover, men det blir et litt hjelpeløst og barnslig spark.

Musikken har holdt seg adskillig bedre enn tekstene. Produksjonen er selvsagt tydelig prega av 80-tallet: Digre, knallharde trommer, masse klang og mellomtone på de tostemte leadgitarene og (litt overdramatisk) vokal enten høyt, høyt oppe i registeret eller veldig nært og følete. Det høres kanskje ikke ut som om jeg er spesielt fornøyd her, men det er faktisk ganske lett å glemme disse faktorene, for låtene er veldig, veldig bra. Nesten alle låtene er veldig bra. De fleste låtene er bra. Noen av låtene liker jeg i alle fall godt: The Mission, Suite Sister Mary, Eyes of a Stranger... Tittellåta også, forresten. Jo, når jeg hører igjennom og er heilt, heilt ærlig, må jeg nok innrømme at dette er gode greier. Det er noe mer enn bare nostalgi her. Kvalitet, tenker jeg. Det er jeg nokså sikker på.

Det er ikke sikkert jeg kommer til å finne denne plata fram igjen med det første, men det var rett og slett et hyggelig gjenhør.