Jethro Tull - A Passion Play

A Passion Play blir vanligvis omtalt som en av to ting: 1: øyeblikket da Ian Anderson for evig og alltid mistet tilliten til (engelsk) presse på grunn av overveiende negative anmeldelser, og 2: ei plate som ikke er like bra som Thick as a Brick. Ingen av disse omtalene sier noe som helst om plata i seg selv. Kanskje det er på tide å prøve å trenge dypere inn i materien? Hva slags plate er dette egentlig? Hvis vi slutter å sammenligne den med forgjengeren, er det da fortsatt ei middelmådig skive?

A Passion Play er utvilsomt tung materie å trenge inn i. Ett eller annet sted her finnes det en historie, en historie bandet forsøker å fortelle gjennom et skuespill i fire akter med et lite pauseinnslag mellom andre og tredje akt. LPen kom opprinnelig ut med gatefold som inneholdt et teaterprogram der det fortelles kort hva som skjer i de fire aktene. I tillegg presenteres bandet/skuespillerne, selvsagt under pseudonymer og med oppdiktede skuespillerkarrierer bak seg. (Martin Barres alter-ego er forøvrig Derek Small. Tilfeldig? La oss håpe det ikke er det. Det hadde vært mye gøyere.) Tull har med andre ord skapt en hel liten verden der denne plata kan leve sitt eget liv.

Når så settingen er klar, kan skuespillet/plata begynne. Egentlig finnes det bare ei låt på plata. Denne er, i følge programmet, delt inn i fire akter. Disse har igjen flere ulike scener, men disse får du bare vite om dersom du har en original DJ-utgave av plata, en jubileumsutgave eller tilgang til internett. I 1973 var det dermed hemmelig for nesten heile verden hva aktene besto av. Dette kan umulig ha gjort det lettere å forstå hva som egentlig foregår her. Tekstene forteller litt, beskrivelsene av aktene forteller litt, musikken sier sitt... Lytteren må gjøre sitt beste for å sette dette sammen til noe som  gir mening, og det er slett ikke lett. Det kan i alle fall se ut som om dette handler om den nylig avdøde Ronnie Pilgrim som må se livet sitt passere i revy i  en slags kino før han slippes inn i Himmelen. Her trives han ikke, så har flytter til underetasjen. Dessverre er ikke Djevelen heller spesielt spennende, og han ender til slutt opp med et tredje alternativ: en slags plan om gjenfødelse. Sannsynligvis ligger det rester av engelsk renessanselitteratur her. Kanskje...

Musikken, da? Det mangler i alle fall ikke på idéer her. Det temaet avløser det andre samtidig som et tredje bryter inn i begge. På samme måte som med tekstene, er det også en utfordring å ta inn musikken. De fleste temaene er dramatiske, mollstemte og ofte ganske hektiske. Tar en seg tid til å lytte mer enn én gang, finner en mye fin musikk her, men det krever litt arbeid, spesielt siden en del av temaene er veldig oppstykket. Heile verket blir også delt i to av pauseinnslaget "The Story of the Hare Who Lost is Spectacles".

Dette er altså ikke easy listening. Det er ikke radiomateriale eller bakgrunnsmusikk. Å lytte til A Passion Play er en jobb, en jobb som ikke passer for alle, men har du tid og krefter, er det en ganske trivelig jobb. Lykke til!