Jethro Tull - Minstrel in the Gallery

Det har vel aldri vært noen hemmelighet at det innen Jethro Tull fantes sterke krefter med en litt over gjennomsnitlig begeistring for trubadurer, jøglere, blokkfløytister og generell middelalderunderholdning, og derfor kan det ikke ha kommet som en bombe på noen at det nye Tull-albumet i 1975 skulle hete Minstrel in the Gallery. At tittelen passer innholdet, var nok heller ingen stor overraskelse, men plata er mye mer enn korte ballader om riddere og jomfruer. Faktisk er det veldig lite av akkurat det. Det finnes heller ingen typiske 'middelalderlåter' à la Mother Goose fra Aqualung. Allikevel er trubaduren godt hørbar på plata. Alle låter, med unntak av Black Satin Dancer, åpner på kassegitar, og nesten alle låter åpner med opptelling eller en annen innledning fra "trubaduren" (Ian Anderson). I tillegg åpnes plata med en annonsering av bandet på en heller gammelmodig måte: "My lord and lady, we have fortuitously happened upon these, er, strolling players, who will provide you with, er, goodly tunes while you set about your prandial delights...albeit in the lamentable absence of your guests. So, my lord and lady, for your entertainment..." Det kan vel ikke være så mye tvil om at denne annonseringen, sammen med coveret på plata, har som hensikt å få oss lyttere i den rette middelaldermodusen før ballet begynner. Det funker som planlagt.

Det funker faktisk så bra at en blir tatt fullstendig på senga når illusjonen brister: Etter et par vers av Minstrel in the Gallery kræsjer bandet inn i ett av sine hardeste og mest avanserte og gjennomarangerte partier noensinne. Her lukter det prog så det lukter svidd. Dette temaet leder inn i en ryddigere rockedel der versene synges på nytt, men i helt ny innpakning. Litt sånn som bandet gjorde med Aqualung noen år tidligere, bare hakket mer avansert. Den samme teknikken benyttes også på Black Satin Dancer, tredjesporet.

Plata er jevnt over full av forseggjorte arrangementer og kontraster. Noen av Tulls roligste øyeblikk finnes her, som i Requiem og Grace, men plata inneholder også noen av bandets mest progressive øyeblikk, for eksempel i nettopp tittellåta eller Black Satin Dancer. På toppen av progkransekaka sitter nok allikevel Baker St. Muse. Her benytter bandet seg av all erfaring fra Thick As a Brik og A Passion Play og lager en noe kortere, men mye mer variert og nøye planlagt reise gjennom stemninger, temaer og underavdelinger. Flere av disse har fått egne navn: Pig-Me and the Whore, Nice Little Tune, Crash Barrier Waltzer... Hvis du noensinne ønsker å demonstrere hva Jethro Tull en gang sto for ved hjelp av en låt, er Baker St. Muse låta å spille. Denne låta er faktisk så bra at den redder plata heilt på egenhånd.

Jethro Tull hadde også tidligere benyttet seg av David Palmer som arrangør, men på denne plata får han boltre seg tilnærmet fritt, spesielt når det gjelder strykearrangement, og han løfter låtene flere hakk. Seinere skulle han også bli fullverdig medlem av bandet for å framføre disse arrangementene live ved hjelp av synth, en ganske nymotens oppfinnelse den gang. Enda seinere skulle han ende opp med å arrangere norsk slagere for symfoniske orkester. Det sier kanskje noe om at dømmekraften hans har blitt noe svekket over årene, men det gjør ikke arbeidet hans med Tull noe dårligere, og dette nådde sitt absolutte høydepunkt på nettopp Minstrel in the Gallery. (Noen år etter det igjen endte denne en gang så skjeggete og piperøykende mannen faktisk opp med å skifte kjønn og navn, men det er en ganske annen historie.)

Minstrel in the Gallery er langt ifra å være Tulls siste skikkelig gode plate, men de ble aldri bedre, aldri mer varierte, aldri hardere og aldri mer "progga" enn dette. I tillegg er tekstene blant de beste Ian Anderson noensinne skulle skrive. Anbefales på det sterkeste!