Låtene på Islands kan plasseres i en av to kategorier: De fire første fortsetter på mange måter i sporet fra Lizard, mens de to siste, som utgjør de 15 siste minuttene, er stillere og mer lavmælte låter. Ett av sporene framføres faktisk av et lite orkester, ikke av bandet selv. Musikerne Robert Fripp har med seg her, er Mel Collins (sax og fløyte), Boz Burell (bass og vokal) og Ian Wallace (trommer og perk). Collins har seinere gjort seg bemerket som saxofonist, blant annet for Stones. Han er nok best husket for å spille soloen på Miss You. Burell hadde vært stand-in for Daltrey i The Who i en kort periode da sistnevnte fikk sparken på grunn av slåssing, og han skulle seinere bli bassist for Bad Company, etter at Robert Fripp lærte ham å spille bass under innspillingen av nettopp Islands. I tillegg var Pete Sinfield fortsatt med som tekstforfatter. For siste gang.
Formentera Lady er første låt ut. Dette er en todelt sak: A-temaet har en litt melankolsk melodi som blir doblet av kontrabass med fri improvisasjon fra fløyte og piano (Keith Tippett) i bakgrunnen. B-delen holdes sammen av en stødig rytme fra bass og trommer. På toppen ligger en enkel pentaton melodi. Det er fristende å tenke i retning av japansk musikk. Etter at B-delen har blitt spilt for andre gang, holder bandet bassfiguren gående i ca 5 minutter med ulike innslag av fri improvisasjon. Sånt kan fort bli kjedelig, og det er ingen tvil om at bandet tar seg god tid, men hvis du også har relativt god tid, er dette en flott liten reise å være med på.
Andrelåta, Sailor's Tale, er en instrumental, og den er også bygget opp av to deler: En A-del i 6/8 med en ganske busy trommegroove, og en mer laidback del i lavere tempo. Sailor's Tale har mye spennende bruk av mellotron og synth og flott, kreativ tromming, men først og fremst gir låta rom for sax- og gitarsoloer. Mel Colins får utfolde seg over A-delen og kaster ikke bort anledninga. Her tar han rett og slett helt avgårde. Mye av det han leverer kan nærmest karakteriseres som fri-jazz. I B-delen tar Robert Fripp over, og han benytter anledningen til å frippe helt ut. Helt enkelt. Når A-delen kommer inn igjen, er synth og mellotron i fokus før alt raser sammen i et herlig kaos.
The Letters er en fortelling om utroskap med døden til følge. Musikken er like sørgelig dramatisk som selve historien. Her står de lavmælte og vakre versene i sterk kontrast til platas tyngste tema, selvsagt fremført på sax og kontrabass med bue, og en veldig fri og til tider støyete sax-solo.
King Crimson har visst fått en del pepper for Ladies Of the Road. Ikke så rart, kanskje. Låta er vel egentlig bare full av groupie-relatert skryt. Ganske harry og lite imponerende. Musikken, på sin side, er desto mer imponerende, og påvirkning fra Beatles er overtydelig her: Versene lever i samme landskap som Cold Turkey, og refrengene er langt mer melodiøse, med flerstemt sang og baklengs gitar. På en måte kan dette høres ut som en Lennon-låt og en Harrison-låt slått sammen. De instrumentale delene er allikevel 100% King Crimson: 12-takters sax solo over trommer i 4/4 mens bassen spiller i 7/8. I outroen utvides polyrytmikken enda et hakk, og Robert Fripp kommer inn med et tema som går i 3/4. Det verste med det er at dette kaoset låter bra. Fett som smør!
Prelude: Song Of the Gulls er platas andre instrumentale spor. Dette er en komposisjon av Robert Fripp for strykere og treblåsere, en ganske enkel melodi, men med et flott arrangement og veldig vakkert. Her er vi i en helt annen verden enn i forrige låt, en roligere og mer harmonisk verden.
Islands fortsetter i samme spor, men med en litt annen besetning: Låta begynner med vokal, piano og sax og vokser utover de ca. 9 minuttene den varer. Trommene kommer inn, Fripp spiller Harmonium, og det gjøres plass til en lengre kornettsolo. Det ser rart ut når jeg skriver det sånn, ser jeg, men det låter veldig fint.
Islands er på mange måter ei eksperimentell plate. Musikerne har fått masse spillerom, og de fleste låtene bærer preg av masse fri improvisasjon over og under og igjennom sanglinjer eller andre melodilinjer. I tillegg blir romklang, eller mangel på dette, brukt veldig bevisst. Det samme gjelder ekko. Besetningen som spilte inn Islands gjorde også en del spillejobber samme år, men det skulle ikke bli flere plater. På Larks' Tongues In Aspic hadde Fripp byttet ut samtlige, inkludert Peter Sinfield, det siste originalmedlemmet bortsett fra ham selv. Heldigvis finnes Islands som dokumentasjon på hva denne besetningen kunne få til.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar