Bob Dylan - Hard Rain

Hard Rain er nok ikke den skiva Dylan har fått mest skryt for, i alle fall ikke før den for lengst hadde gått fra å være "Dylans nyeste" til å være "Dylan sånn han hørtes ut i gamle dager". Selv hører jeg til dem som ikke var gamle nok til å oppleve Hard Rain som Dylans nyeste, og for meg er plata et eksempel på hvordan Dylan hørtes ut i gamle dager. Det låter helt perfekt. Perfekt skranglete, perfekt ustemt, perfekt upresist. Spilleteknisk er dette ikke gode versjoner, men når det kommer til nerve, innlevelse og samspill på tvers av alle regler for hva som er korrekt musikk, er det lite som kan overgå Hard Rain.

Som vanlig har ikke Dylan valgt å lage ei liveplate med bare store hits, her finner en heller låter som passer formatet, låter som enten opprinnelig var like skranglete, eller som er kledd opp i ny skrangledrakt. Derfor har Hard Rain en mye mer helhetlig sound enn mange andre livealbum. Det blir aldri gjort noe forsøk på å få til den typen produksjon en kan skape i et dyrt, sterilt studio. (Det gjør forresten ikke så mange studioalbum fra Dylan heller.) Det blir ikke gjort forsøk på å få låtene til å høres ut som originalversjonene. Her får vi rett og slett høre hvordan dette bandet spilte disse sangene på denne turneen.

Hard Rain er spilt inn mot slutten av Rolling Thunder Review-turneen, og det er ikke så uvanlig å hevde at disse versjonene ikke er like bra som opptakene fra første del av turneen som seinere ble utgitt som Bob Dylan Live 1975: Rolling Thunder Review. Det er kanskje sant. Kanskje er det ikke sant. Spiller det egentlig så stor rolle når begge platene inneholder så masse bra musikk?

Og så er det låtene: Fantastiske versjoner av Maggie's Farm, Stuck Inside of Mobile With the Memphis Blues Again, Idiot Wind og min favoritt, Shelter From the Storm. Lay Lady Lay står også på settlista, men sjefen sjøl spiller selvsagt ikke den når publikum roper etter den. Da spiller han Oh Sister. Selvsagt. Han er jo tross alt Bob Dylan.

Det snakkes ofte om at Mick Ronson var med Dylan på tur på denne tida, og han er på plass som en del av bandet på Hard Rain også, men at det har mye å si for hvordan plata låter, kan diskuteres. (Unntaket er en og annen gitarsolo.) Allikevel gjør han, og resten av musikerne, nøyaktig det som skal til for å hjelpe Dylan med å få frem disse tolkningene. Dylan har tydeligvis gått for et rått, skranglete uttrykk, og det er nøyaktig det bandet leverer.

Til slutt må det nevnes at koringa på Hard Rain er helt fantastisk. Se for deg Ronnie Wood og Keith Richards sitte på en bar og skråle til låtene på jukeboxen. Eventuelt kan du se Festival Express-klippet der Rick Danko synger No More Cane for Janis Joplin. Men du kan selvsagt også bare sette på Hard Rain, så slipper du å se for deg noe som helst. Det er nok det lureste. Gjør heller det.