Pink Floyd - Animals

Jeg har kjøpt meg kopp med Animals-coveret på. Jeg har en gitar med Animals-coveret på neck-platen. Jeg har tatt dårlige mobilbilder av Battersea kraftstasjon fra London Eye. Jeg har faktisk gått så langt som å kjøpe plata som mp3-filer siden det var for mye stress å rippe vinylen. Animals er ganske enkelt ei plate jeg har hørt mye på, og hvis ikke noe dramatisk skjer, kommer jeg nok til å høre på den mer enn én gang til. Minst.

Animals kommer litt i skyggen av andre Floyd-skiver, litt sånn bortgjemt uten store hits eller livefavoritter. Det finnes selvsagt nok røverhistorier fra innspillinga av også dette albumet, men ikke fullt så mange som Wish You Were Here, for eksempel. Animals har i grunnen fått mindre oppmerksomhet enn den fortjener.

Egentlig er det bare tre låter på skiva, (Til nød fire. Pigs on the Wing teller i alle fall ikke som to selv om den er delt i to.) og to av disse er outtakes fra Wish You Were Here. Nesten. Det vil si, det er låter bandet jobbet med allerede før WYWH, men som de bestemte å la vente siden de ikke passet i sammenhengen. Faktisk finnes det bootlegversjoner av både Dogs og Sheep fra før arbeidet med WYWH var påbegynt, men da under andre navn, med andre arrangement og andre tekster. (Disse bootlegskivene skal visstnok være grunnen til at Pink Floyd sluttet å framføre uutgitt materiale live for å selv kunne bestemme når låtene var klare til utgivelse.) Det at dette er delvis gammelt materiale kan tolkes som om Animals består av oppgulp som tidligere har blitt vurdert som for dårlig. Det kan også tolkes dithen at dette er materiale som har blitt jobbet med og finslipt til alt stemmer. Jeg velger å se det sånn, for alt stemmer på Animals.

Det skal fint lite fantasi og refleksjon til for å forstå at Roger Waters' utgangspunkt denne ganga har vært Animal Farm. Mennesker blir delt inn i tre kategorier: hunder, griser og sauer, og ingen av kategoriene virker spesielt tiltalende. Hver kategori har fått sin låt, naturlig nok kalt Dogs, Pigs og Sheep. Av disse er det nok grisene som har mest til felles med sine Orwellianske motparter: Grådige, korrupte skapninger neddynket i dobbeltmoral.

Hundene har en mye mer voldelig natur og ser ut til å leve etter prinsippet "den sterkestes rett", samtidig som de holdes nede ved hjelp av frykt, dressur og manipulasjon slik at de, sannsynligvis på vegne av grisene, kan passe på sauene.

Sauene oppfører seg, selvsagt, som sauer. Flokkdyr. Alle følger lederen uten å tenke selv. Når Waters i tillegg lurer inn sin egen variant av Herren er min hyrde... akkompagnert av breking, er det ikke så vanskelig å gjette hvilke midler han mener blir brukt for å ha kontroll over disse sauene. Til slutt kan det allikevel se ut som om det gjøres opprør når ryktet forteller at vakthundene er døde.

Det skal, som sagt, ikke så mye til for å ane konturer av Orwells påvirkning, og Waters feller en tilsynelatende nådeløs dom over sine medmennesker. Pigs On the Wing del en og to gir allikevel et lite snev av håp. Her understreker han at det fortsatt finnes empati i verden. I tillegg ser det ut som om han regner seg selv blant hundene, og han antyder at hundene vil være i stand til å leve harmoniske, fredelige liv hvis de bare får leve i trygge omgivelser, upåvirket av griser.

Animals er med andre ord ikke ei feelgood-skive fylt med humor og optimisme, men det er allikevel ei plate som forteller at det finnes håp selv om ikke alt ser så lovende ut akkurat nå.

Og så: Musikken: Vi kan like gjerne få Pigs on the Wing ut av veien med en gang. Det er ei søt liten låt delt i to, der teksten har en mye viktigere funksjon enn musikken. Animals blir ikke husket på grunn av denne låta. De tre resterende låtene, derimot, er absolutt verd å huske.

Dogs er David Gilmours eneste bidrag. Til gjengjelde fyller den heile side 1. På skikkelig Floyd-vis tar låta seg god tid. Låta har tre hovedtema, et stressende, noe oppjaget tema som bygger opp under de småparanoide versene. Tema nummer to er et mye mer laid-back tema. Her tas en liten pause for å finne ut hvor en står: Aleine. Hjelpeløs. Etter å ha vendt tilbake til versene, og etter at alt har blitt hakket verre, kommer codaet: En gjennomgang av hva som har ført hundene dit de er i dag. Her finnes tanker Waters seinere skulle gjøre så altfor tydelige på The Wall, at en blir trent som dyr fra fødselen av. Belønning og straff i skjønn forening.

Pigs beveger seg ustanselig fremover, båret av en klassisk Floyd-groove. Instrumentalbitene tar opp like stor del av låta som versene. Enkle melodier kommer og går, og vi hører stadig fra grisene. Det er heile tida snakk om små variasjoner, men det mangler ikke på detaljer å feste seg ved. (En av mine favoritter er YOU! i siste vers.)

Sheep benytter seg også av et av Floyds kjennemerker: En tung mid-tempo shuffle som går og går. Tenk One of These Days. Waters vokallinjer glir over i synthtoner, som igjen blir avløst av hissige gitarakkorder. Hammondorgel overalt. Etter to vers, flyter alt ut i et hav av synth, ekkoeffekter og vocoder. Og breking. Selvsagt. Når siste vers så kommer inn, har intensiteten økt et hakk, og sauenes revolusjon kommer veltende. Og: Sånn reint tonalt kan det virke som om dette er revolusjonen vi har venta på heile skiva, for endelig, endelig, går vi over fra moll til dur, og outroen er nærmest som en fanfare. Som sagt, Animals peker på alt den kan komme på av gale ting i verden, men den øyner også et lite håp.

På Animals benytter bandet seg stort sett av samme virkemiddel som på forgjengerne. Det kan virke som om de har lagt fra seg eksperimentering for øyeblikket for å benytte all tidligere erfaring til å få til nøyaktig det de vil med plata. Feite keys- synthlyder, forseggjorte gitarsoloer og enkelt, bunnsolid samspill mellom bass og trommer. Tekstene fremføres med en nesten skremmende innlevelse. (Dette er tydeligvis ikke bare lek og moro.) Talkboxen og vocoderen er nye denne ganga, men kun som krydder.

Allikevel låter Animals ganske så forskjellig fra platene før. Melankolien fra noen av låtene på WYWH er borte. Her har de bygget videre på og forsterket kynismen i Have a Cigar og maktesløsheten i Welcome to the Machine og tatt dette et hakk videre. Animals tar disse tingene akkurat så langt som de bør tas. På The Wall er vi faretruende nær sutring.