Little Feat - Little Feat

Lowell George har sin versjon av hvordan og hvorfor Little Feat ble til. Resten av verden har en annen. Begge historiene inkluderer låta Willin' og Frank Zappa, men om Lowell fikk sparken fordi låta var ei doplåt, eller om han fikk sparken for å starte sitt eget band med låter like bra som Willin', er ikke lenger så godt å vite. Begge de involverte har for lengst takket for seg. Det får bli opp til hver enkelt å velge sin versjon. Så interessant er det heller ikke så lenge utfallet er det samme: Little Feat starta opp i 1969.

Little Feat har lenge hatt rykte på seg for å være litt glatte og litt for flinke, noe som ikke er så rart, for det har vært sant altfor lenge. De siste 20 årene har det vært irriterende dyktige, plagsomt beherskede og unødvendig velfriserte, men i 1970, da de slapp debutskiva si, låt sakene ganske annerledes. De var riktignok allerede da langt over gjennomsnittet når det gjelder musikalske ferdigheter, men bandet låt langt ifra glatt, og det er nettopp det som gjør denne plata så vannvittig bra. Heilt sjukt bra. Little Feat anno 1970 var et skittent, rufsete og energisk band som leverte ei skive med fantastiske låter, stort sett signert Lowell George og/eller Bill Payne. 

Det er tilnærmet umulig å plukke ut ei favorittlåt fra denne skiva, for av de elleve sporene på plata, er ti av dem så bra det går an å forvente at låter skal være. Alt høres lekende lett og ukomplisert ut, men når en hører nærmere etter, er låtene fulle av detaljer og finurligheter. Dessuten er bandet enormt presise og i det de ønsker å si. Gjennomsnittslengden for låtene her er ca. to og et halvt minutt, og det brukes aldri tid på meningsløst dilldall. Bredden i utrrykket er det heller ingenting å si på: Vi går fra kompriomissløs bluesrock (Strawberry Flats, Crack In Your Door) til ballader (I've Been the One) til akustisk country (Willin') uten at det virker springende eller tilfeldig på noen måte.

Den eneste låta som ikke nødvendigvis er skremmende bra, er bluesmedleyen Forty Four Blues/How Many More Years. Coverlåter og blues, altså. Det spilles skittent og rått. Ry Cooder hjelper til på slide. Det er tungt og sløyt, men det kommer aldri heilt opp på nivå med bandets egne låter, og den varer ca. tre ganger så lenge som noen annen låt på skiva. For min del kunne den gjerne ha vært klippa vekk. Heldigvis er det første  sporet på side to og derfor lett å skippe, noe jeg stort sett gjør. 

Tekstene er selvsagt også verdt et avsnitt. Willin' og Truck Stop Girl tar for seg hverdagen til amerikanske trailesjåfører med imponerende detaljrikdom, som når Danny i Truck Stop Girl glemmer å sikre lasten sin og følgelig omkommer i en ulykke, eller når truckeren i Willin' tar småveiene for å unngå å bli veid. Crazy Captain Gunboat Willie forteller om kapteinen som kaster mannskapet sitt på sjøen for unngå mytteri før han heller innpå litt mer rom og gjør "all the thing loyal captains do", hva nå enn det måtte være. Strawberry Flats, Snakes on Everything og Crack In Your Door forteller om litt frynsete individer som sliter med venner og kjærester som ikke lenger forstår. I've Been the One og Takin' My Time er mer innadvente og reflekterende, mens Hamburger Midnight har en hovedperson som er enda mer skakk og frynsete enn noen andre på plata. Faktisk er det ikke umulig at han er trailersjåfør også.

Sounden på denne skiva skulle etterhvert spres til andre band.Om Stones noensinne kom over Little Feats første, aner jeg ikke, men låtene her har mer enn litt til felles med hva Stones skulle bedrive to år seinere. Noen kommenterte ei gang at disse låtene høres ut som outtakes fra Exile On Main Street, og når jeg tenker over det, er jeg tilbøyelig til å si meg enig, i alle fall var jeg det heilt til jeg hørte virkelige outtakes fra Exile. Ikke et vondt ord om Stones' mesterverk fra '72, men bonussporene som kom på Exile-boksen for en tid tilbake, holder ikke samme standard som Little Feats låter. Langt ifra. Veldig langt ifra.

Selv skulle Little Feat ganske fort utvikle seg videre. Litt for fort kanskje, for ingen av de påfølgende platene låter som deres første. Sånne som meg, som gjerne vil ha mer av det vi allerede vet vi liker, sukker innimellom oppgitt over dette. Huff så synd, tenker vi, uten at vi nødvendigvis har rett, og uten at det nødvendigvis trenger å spille noen stor rolle. De neste platene deres skulle også være knallbra, og dessuten kan jo førsteplata spilles om igjen.

P.S: Min utgave av Little Feat er første del av en dobbelt-LP som også inneholder Dixie Chicken. Hold øynene åpne for en liten epistel også om denne i nær framtid.