The Kinks - The Kinks Are the Village Green Preservation Society

Det finnes ikke mange plater som er mer utpreget engelske enn denne. Samtidig finnes det nok heller ikke mange plater som har vært så i utakt med samtida som denne. The Village Green Preservation Society er et slags konseptalbum der samtlige låter trekker fram alle de gamle, gode, engelske verdiene med et visst vemod med tanke på at alt må forandres. Her handler det om å ta bilder så en har noe å se tilbake på når en blir gammel, det handler hvor flott det er med damplokomotiv, at en bør minnes venner som har blitt borte, og at det er viktig å verne om en engelsk landsbykultur som er i ferd med å bli erstattet av et mer moderne samfunn. The Kinks kunne ikke ha klart å komme opp med et konsept mindre tidsriktig enn dette om de hadde prøvd aldri så hardt. I 1968 var ingen interessert i å ta vare på foreldrenes verdier eller å prøve å se for seg hvordan det ville være å bli gammel.

The Kinks Are the Village Green Preservation Society ble sneket forsiktig inn i platebutikkene samme år som noen av rockehistoriens mest legendariske skiver ble sluppet: Electric Ladyland, White Album, Beggars Banquet, Music from Big Pink, Wheels of Fire, Astral Weeks og et lass andre klassikere. Det var uendelig mange som kjempet om oppmerksomheten, og det kan i ettertid se ut som om Kinks' plateselskap ga opp kampen før den i det hele tatt var i gang. Plata solgte i alle fall ikke stort, noe som kan virke litt snodig, for den er fullt på høyde med de fleste av klassikerne fra samme år.

Låtene matcher i grunnen temaene på plata perfekt. Her er det ikke snakk om psykedeliske jammepartier eller hardtslående bluesrock. Det finnes heller ikke en eneste protestvise her. Plata inneholder femten korte, enkle, melodiøse låter. Det brukes ingen fancy studiotriks. Ingenting går baklengs. Her fremfører de fire Kinksene, godt hjulpet av Nicky Hopkins, låtene på en ekstremt jordnær måte. Ganske ofte er låtene også preget av ett eller annet som bare kan beskrives som 'engelskhet', hør bare på All of my Friends Were There. Bare en av låtene, Steam-Powered Trains, har en snev av brit-blues i seg, og kun Wicked Anabella minner om garasjepreget The Kinks hadde på sine tidlige singler.

Selv om det finnes 15 sterke låter her (pluss de to som er på bonussingelen som fulgte min utgave), er det ikke vanskelig å trekke fram en favoritt: Tittellåta. Denne er noe heilt for seg selv. Stort sett går samme fallende rekke på fire akkorder om og om og om igjen gjennom heile låta. Et lite toneartskifte dukker opp, og ellers fortsetter alt som før. Teksten blir også gjentatt, men det er aldri i nærheten av å bli kjedelig. Teksten er forøvrig noe heilt for seg selv. Her får vi en lang liste over alt som må bevares for framtida, alt fra Donald Duck til porselen til Sherlock Holmes til jordbærsyltetøy... Det er en strøm av ord, og rimene er usedvanlig elegante. Hvor mange andre poptekster er bygget på trestavelsesrim? Hvem andre finner ord som rimer på consortium, affiliate, vernacular eller affinity? Hvilke andre poptekster bruker i det hele tatt sånne ord? Heldigvis blir ikke dette pompøst og dumt. Resultatet av Ray Davies lek med ord er rett og slett morsom. Fornøyelig, ville han kanskje ha sagt selv.

Jeg har ikke stålkontroll på alle The Kinks' utgivelser, så jeg tør ikke si heilt sikkert at dette er blant det beste de har gjort, men det er i alle fall ei usedvanlig fin plate. I tillegg har den den fantastiske egenskapen at den illustrerer et prinsipp jeg har kjempet for så lenge jeg kan huske: Det er ingen skam forbundet med å være i utakt med nye trender.