Thule, bandet som i følge enkelt, for eksempel med doktorgrad i matte, bare synger om fæsk. Slett ikke sant, selvsagt. På Natt er det faktisk ingen sanger om fæsk, men det kan være greit å ha med, for andre innslag av tilnærmet humor finnes nesten ikke her. (Unntaket er slutten på Goilltegei.)
Natt er nok det perfekte navnet på denne skiva, for så mye mørkere blir det ikke. Låter om 'mørsketi', natt og vandring over fjell og frosne elver der isen når som helst kan knekke og du slukes opp av elva. Tekstene er trykket inni gatefolden, og det er ikke lystig lesing. Ikke bare handler det om det fysiske mørket i Nord-Norge, mørket er også et blide på mørke sider ved mennesket og menneskets historie. Når den nordnorske vokalen også er dyp, dyster og intens, blir det ikke mørkere. "Vil det bli dag igjæn?" undrer Thule for seg selv.
Men Thule er langt ifra en parodi på seg selv. Det er kanskje dystert, men det er også storslagent og majestetisk, og dyktige musikere, god lyd og solide låter plasserer skiva veldig nærme toppen blant Colours' utgivelser. Thule leker ikke butikk. Alle de åtte låtene er godt spilt, og det er heilt tydelig at det ligger masse arbeid bak låtskriving og arrangering. Heldigvis har Thule også sørget for å få inn noen mindre dystre partier i løpet av instrumentalpassasjene for å gi det heile en viss balanse.
Sammenlignet med andre Colours-skiver låter Natt usedvanlig bra, noe som ikke blir mindre imponerende når en leser at plata er spilt inn på 8-spors kassettspiller. Noen må ha visst nøyaktig hva de dreiv med. En eller annen i Thule-systemet må ha hatt sjukt peiling. Plata er det perfekte eksempel på hvordan lo-fi bør gjøres. I stedet for å gjøre sitt beste for å få klein lyd og produksjon, bør en bruke sine begrensede midler for å få best mulig resultat.
Natt har også ett av Colours' mest forseggjorte cover: Gatefold med tekster er allerede nevnt, alt er naturlig nok i mørke farger, plakaten som følger med er nesten heilt svart, og innleggsheftet forteller, på fem språk, at skiva er en 'kriseproduksjon' fra 'den ytterste utkant av vestens vaklevorne sivilisasjon'.
Du tar ikke Natt med deg på stranda eller ut i hagen en solskinnsdag, men når det stormer som verst enten ute eller inni hodet, kan det være tid for Thule.
Jeg skal ikke igjen bruke mye tid på å skrive om hvor deilig det var da 80-tall ble til 90-tall, men å få nevnt at det var heilt fantastisk å se Rusty Cage på Headbanger's Ball, er på sin plass. Dæven, det var kult!
Someone let the dogs out, they'll show you where the truth is
The grass is always greener where the dogs are shedding
Kim Thayil har flere ganger understreket at Soundgarden kom fra en punk-bakgrunn, og at de strengt tatt ikke var metal-fans. Kanskje det er sant, men forandrer ikke Badmotorfinger. Samme hva han må ha ønsket, passet nå Soundgarden like godt inn på Headbanger's Ball som på Alternative Nation. Badmotorfinger skaffet Soundgarden et publikum også utenfor undergrunnen. Trikset var å bli definert som heavyband, i alle fall i de ukene det tok før Nevermind ga alle band fra Seattle all den oppmerksomhet de måtte ønske seg...
And would it pay you more to walk on water than to wear a crown of thorns
It wouldn't pain me more to bury you rich than to bury you poor
In your Jesus Christ pose
På mange måter er Badmotorfinger plata som skiller seg mest ut i Soundgarden katalogen, rett og slett fordi den er mye mer fokusert enn de andre skivene. Variasjonen er mindre. Låtene er hardere. Bandet har ryddet opp i sounden sin for å gi hver låt alt trøkk den trengte. Låtene fra Badmotorfinger sier ifra når du hører dem. De insiterer på seg selv. Lar seg ikke ignorere...
Scared by monkey faces
Drowned in shark fins
Men da de dukket opp på Headbanger's Ball, var det ikke fordi de hadde mye til felles med Extreme og Poison på den ene sida eller Megadeth og Kreator på den andre. Det var rett og slett fordi de ikke passet så godt andre plasser. Soundgarden var tyngre og tightere og hadde bedre produksjon enn sine alt-rock-kolleger. Sammen med Alice In Chains duppet de rundt i en liten jolle på åpent hav, og den eneste havn som ville ta imot dem var metal-bukta. Før Nevermind, altså...
Now I'm in the mirror
Now it's getting clear
I fear that I'm in you
Now I'm into plastics
Now I've made a mask
It looks like fish heads
Sånn. Uansett sjanger, og uavhengig av den utskjelte merkelappen Seattle-band skulle få, er Badmotorfinger ei tvers igjennom dødsbra skive. Ingen svake spor. Bare gode låter. Bunnsolide arrangement. Nok variasjon til å gjøre plata interessant, men langt ifra så mye at en mister tråden. Alle bandets særpreg er på plass: Skeive taktarter, Cornells sinnsjuke stemme, riff som høres ut som om de spilles baklengs, Camerons tekniske, energiske tromming som holder alt sammen... Nykommer Ben Shepherd gir bandet større tyngde enn før samtidig som det skjer spennende ting i bunnregisteret. Og selvfølgelig: Thayils særegne, originale og ofte overraskende gitarspill. Når ting kunne ha stått i fare for å bli for tungt, for riffbasert, finner han heilt egne måter å gjøre alt interessant igjen. Ikke gitarsoloer av gamletypen, heller små melodier og underlige eller støyete innfall. Og, selvsagt, bare når det passer. Han kludrer ikke til riffet i Outshined, men legger inn perfekt mengde krydder i Somwhere og Face Pollution. Kult.
I was slipping through the cracks of a stolen jewel
I was tightrope walking in two ton shoes
Badmotorfinger gjør seg aller best som heilhet, men det er fortsatt fristende å trekke fram noen enkeltlåter: Drawing Flies med blåserrekke og greier, Room a Thousand Years Wide i 6/4 med den sjøsyke gitaren over versene og Stooges-sax-solo, Rusty Cage med riffet som går i 4/4, men som låter fullstendig merkelig første gang du hører det, og som aldri kommer igjen etter det blytunge outro-riffet, sånn at du bare MÅ høre låta igjen med en gang. Og så Jeus Christ Pose, da. Fullstendig over the top. Drøyere enn dette ble Soundgarden aldri. Kan bare beskrives med ett ord: Intenst!
Sitting here like uninvited company wallowing in my own obscenities
I share a cigarette with negativity
Sitting here like wet ashes with X's in my eyes and drawing flies
Og så er det vel sånn: Kim Thayil rett: Soundgarden er ikke et metal-band. Det er tight, hardt, massivt, men innstillingen kommer fra punken: Her er det innsats, ikke teknikk som teller. Skal du synge lyst, får du skrike til du kjenner blodsmaken, ikke gå til sangpedagog. Skal du spille gitarsolo, må det være støyete, upolert og helst litt ubehagelig, ikke raskt og elegant. Og, viktigst av alt: skal du gå på scenen og spille i band, får du sørge for å bruke opp all energi du har og litt til. Finner du overskudd til å posere, er det fordi du ikke tar hardt nok i. Falsettskriket må erstattes av primalskriket...
Screaming Life og Fopp kom opprinnelig ut som hver sin EP, men etterhvert som Soundgarden steig mot stjernehimmelen, fant Sub Pop ut at det var på tide å gi disse ut på nytt, samla på én CD. Hvis en vil, kan en selvsagt kritisere Sub Pop for dette. Hva skjer med alt-kred-en når du prøver å cashe inn på tidligere utgivelser av band som først nå er store, lissom? Hæ? Den typen kritikk får andre ta seg av. Ærlig talt, også folk i uavhengige plateselskap må få lov til å tjene til livets opphold. Dessuten var nok Soundgarden-fans godt fornøyde med å kunne få fått på disse låtene. Jeg synes i alle fall det er heilt ok.
Screaming Life kom ut først av disse to EPene. Her finner du 6 egenkomponerte låter. Lyden er ikke det store, og bandet skulle bli tightere etterhvert, men gutta hadde utvilsomt allerede i 1987 funnet ut hvilken retning de ville gå. Cornells karakteristiske stemme er lett å kjenne igjen, selv om han nok ikke har like god kontroll her som seinere. (Det er mer upolert og rett og slett ikke fullt så fint. Av og til stygt uten å være kult.) Ellers er Camerons tromming lett å kjenne igjen, og Kim Thayill har langt på vei utviklet sin egen stil. EPen er ikke nødvendigvis fantastisk for seg selv, men det er veldig ålreit å høre hvordan Soundgarden låt i startgropa.
Fopp kom året etter og er ikke fullt så spennende, blant annet fordi det kun er én originallåt her, Kingdom of Come, og den er ikke mer enn heilt grei. Ellers gjør de cover av Green Rivers Swallow My Pride (Hvis du ikke kjenner til Green River, kan det være verdt en tur på google. Kanskje du treffer noen du kjenner...) og Fopp, ei låt skrevet av en bønsj av folk jeg ikke har hørt om og ikke googla. Fopp er allikevel beste kutt på denne EPen, noe bandet sikkert visste siden det fjerde og siste sporet er en dub-mix av samme låt, en dub-mix som varer litt i overkant lenge, men er i grunnen morsom nok.
Denne samlinga er slett ikke dum å sjekke ut, men det er nok ikke noe triks å bruke denne for å overbevise andre om Soundgardens fortreffelighet. Kort kan Screaming Life/Fopp beskrives som "artig, men kun for spesielt interesserte".
King Crimson er mildt sagt noe heilt for seg selv. På tross av utallige utskiftninger og sjangerbytter, har bandet alltid hatt sin egen sound. Det er ikke alltid like lett å kjenne bandet igjen fra plate til plate, men de likner aldri på andre band. Mye av dette skyldes nok at Robert Fripp også er noe heilt for seg selv, og han er det slett ikke vanskelig å kjenne igjen uansett sammenheng han dukker opp i.
Starless and Bible Black kom ut i 1974 og er den midterste av tre plater med tilnærmet samme besetning, og den har også mye tilfelles med både Red og Larks' Tongues In Aspic når det gjelder uttrykk og instrumentering. Forskjellen er kanskje at Starless... er litt snillere og mildere i uttrykket. Litt mer melodiøst, også i tilsynelatende atonale partier.
Plata åpner med Great Deceiver med en intro som peker fremover mot Red og et vers i samme gate som Easy Money fra Larks' Tongues... Låta plasserer rett og slett skiva der den hører hjemme, mellom disse to platene.
Lament begynner som en ballade med mellotron-strykere (David Cross) og greier, men utvikler seg etterhvert til en skakk, intens sak med heltonepartier og støyete gitarsoloer, selvsagt med stopp, synkoper og overraskende løsninger underveis. Bill Bruford setter sitt umiskjennelige preg på låta, og spiller nøyaktig så hektisk som forventet. John Wetton får brukt heile spekteret sitt som vokalist. På mystisk vis klarer han å få fram sin egen personlighet samtidig som han kan minne om Greg Lake fra bandets første album. Samtidig basser han som en helt og følger Bruford i alle hans innfall.
We'll Let You Know er en mystisk instrumental. Her virker det som om det meste er tillatt, og som om det meste er tilfeldig. Litt nærmere lytting avslører at bassen, som stort sett holder greiene sammen, tar utgangspunkt i, om ikke et fast riff, så en bestemt idé som går igjennom heile låta. Bruford, Cross og Fripp snirkler rundt, over, under og igjennom bassen. De gjør stort sett sin egen greie, men det er heilt tydelig at det den ene spiller er en direkte reaksjon på noe en annen har gjort. Dette kan ikke hverken nynnes eller danses til, men det er et glimrende eksempel på nesten instinktivt samspill.
The Night Watch er en nydelig liten ballade, sterkt preget av Fripps gitar og Cross' mellotron. Tekstforfatter Richard Palmer-James har skrevet en flott tekst med lange, ordrike linjer, glimrende levert av Wetton. Samspillet mellom bass og trommer, og detaljer i arrangementet avslører at veldig lite er overlatt til tilfeldigheter her. Det er nok heller ikke tilfeldig at det allerede i denne låta hintes til tonaliteter fra den fjerne østen, tonaliteter som ligger til grunn for de vakre instrumentalen Trio.
The Mincer er også i all hovedsak instrumental. Her holder bass og trommer en fast groove som bakgrunn for Fripps lek med lyder og klanger, igjen sammen med mellotron. Mot slutten kommer vokalen inn, og det er fristende å tro at nå, nå skal låta komme skikkelig i gang, men da bråstopper det, nesten som om noen ved et uhell skulle ha kommet borti stopp-knappen. Ganske så uventa, men med King Crimson må man jo lære seg å forvente det uforventede. (Det var jammen godt sagt...)
Det er med andre ord mye rart på side én av Starless and Bible Black, men det blir ikke skikkelig underlig før en snur skiva. Tittellåta bruker nesten fem minutter på å bygge seg opp fra uhørbar hvisking opp til en stødig groove med nye lydlandskaper oppå. Igjen holder bassen og trommer sakene nesten samlet, men ikke mer enn at alt låter ganske så fritt, og ikke lenger enn at alt etter et par minutter igjen flyter ut og en igjen svever på mellotron, godt krydret med gitar. I bakgrunnen leker bass og trommer seg før låta avsluttes med tydelige markeringer.
Fracture er en heltonesak av beste King Crimson-merke. Akkurat som i låta før, tar bandet seg god tid når de bygger opp dynamikken, og også her spilles det ganske så fritt rundt et par grunnleggende idéer. På denne låta får også David Cross slippe skikkelig til med violaen sin. Underveis brukes dynamikk som et viktig virkemiddel, og igjen er samspillet imponerende, spesielt når heile bandet tilsynelatende uten forvarsel går fra kaos og rett inn i låtas neste tema. Flere av disse heltonemelodiene kan minne om ting Danny Elfman har gjort seinere, spesielt kjenningsmelodien til en tv-serie om en gul, amerikansk familie...
Starless and Bible Black er ikke lett fordøyelig musikk. Det er ikke sikkert du sitter igjen med en melodi du kan plystre etter du har hørt skiva, og du har garantert ikke kjent hvor gjerne du vil danse. Dette er ikke den typen plate. Starless and Bible Black må oppleves. Det er ei plate der du må følge musikerne og alle deres innfall og stole på at de vet hvor de skal. Heldigvis er du i trygge hender, så sett deg opp i kørja og la ballongen gå...
Rory Gallagher blir gjerne huska som bluesgitarist, noen som er litt urettferdig. Ikke fordi han ikke spilte blues. Det gjorde han til gangs, også på denne skiva. I Wonder Who er ett av de ytterst få eksemplene på knallgod slow blues fremført av musikere født etter krigen. (Når en da ser kun på hvite musikere født etter krigen, snakker vi om en heller eksklusiv klubb.) Men å kalle ham en bluesartist er langt ifra dekkende. Han befant seg like ofte godt innenfor 70-tallsrocken, gjerne med keltiske undertoner.
Rorys egne låter, Cradle Rock, A Million Miles Away, Tatoo'd Lady, Walk On Hot Coals og Who's That Comin' er eksempler på nettopp dette og er, sammen med allerede nevnte I Wonder Who, platas aller beste låter. På flere av disse tar han seg god tid til soloer. Dette kunne selvsagt fort ha blitt kjedelig, men det gjør det heldigvis ikke. Selvsagt skyldes dette at han spiller som han gjør, men et usedvanlig dynamisk og oppmerksomt band hjelper også godt til. As the Crow Flies er et akustisk nummer, en 12-takter tydelig preget av Rorys irske kulturarv, mens Too Much Alcohol er nok en slow-blues, en slow-blues som slett ikke er gal, men som ikke er på høyden med I Wonder Who...
Side fire, kalt 'After Hours' holder ikke samme kvalitet som resten av plata. Her finner du to låter henta fra jam-sessions, og, som ved mange andre late-night jam-sessions, er ikke fokuset heilt på plass. Dette er langt ifra dårlig, men heller ikke så bra som resten av skiva.
På tross av en litt skuffende fjerdeside, viser Irish Tour '74 gitaristen Rory Gallgher i storform. Den viser også at Rory var en solid låtskriver og en strålende vokalist. Dessverre vet altfor få nettopp dette. Rory Gallagher blir for ofte avfeid som en bluesgitarist med gammel gitar og rutete skjorte. Det er for galt. Noe må gjøres... Noen burde skrive om det på internett... I en blogg, kanskje...
Det skulle gå noen album før Maiden fikk på plass den klassiske (i følge enkelte, ikke navngitte fanatikere) besetninga. Først måtte en gitarist byttes, så en vokalist. The Number of the Beast skulle bli Clive Burrs siste skive før han også ble vist døren. Farvel til Stumpy Joe.
Så godt som alle låtene fra The Number of the Beast er i dag å regne som ekte Maiden-klassikere, kanskje like mye på grunn av Live After Death som på grunn av studioversjonene som finnes her, men låter som Children of the Damned, Run to the Hills, Hallowed Be Thy Name og tittellåta er riktig så trivelige gjenhør. Låter som i grunnen fortjener å huskes. Det gjelder også The Prisoner, som jeg innbiller meg å huske fra nettopp denne skiva, siden den, så vidt jeg kan komme på, ikke er en del av Live After Death. Denne låta er også grunnen til at en heil generasjon av nerder oppdaga tv-serien ved samme navn, noe som jeg er, om ikke evig, så i alle fall hjertelig takknemlig for.
22 Acacia Avenue var ikke like stas å høre igjen, og Invaders og Gangland hadde jeg rett og slett glemt. Ikke så rart, egentlig, for de er liksom ikke det heilt store. De treffer ikke like godt. Kanskje fordi det ikke er nevneverdig nostalgi forbundet med dem, kanskje fordi jeg egentlig ikke er spesielt begeistra for sjangeren, eller rett og slett fordi de ikke er like gode låter. Det som i alle fall er sikkert, er at trommis Burr låter mer enn litt sliten på Gangland. Mye mer slurvete spilt enn resten av skiva og basstromma kan en bare høre på de tyngste markeringene. Var det rett og slett på tide med utskiftning?
Platas nyanskaffelse, Bruce Dickinson, er derimot heilt i sitt ess, og det samme gjelder resten av bandet, et band med en mye mer dynamisk sound enn flere av sine samtidige, og det er jo kult å konstatere at jeg fortsatt, med litt anstrengelse, klarer å skille de to gitaristene fra hverandre.
Det er nok ingen fare for at jeg kommer til å høre mye på denne plata framover, men om noen år til er den sikkert et like trivelig gjenhør som den er i dag.
Forresten:
Maiden-fans skyter alltid vilt og hemningsløst av coverarbeidet til Martin Birch, og noen ganger kan jeg si meg enig. Når det gjelder coveret her, kjenner jeg derimot at behovet for å skryte lar vente på seg. Det er uansett ikke så nøye. En trenger ikke se på plata for å høre på den.
Det er kanskje vanskelig å tro, men av alt som er gitt ut av materiale fra Woodstock-festivalen (minst to filmer, hver på tre timer, og uendelige mengder med plater), forblir høydepunktet Mike Shrieves trommesolo på Soul Sacrifice. Han hadde bare så vidt fylt 20, han spilte i et band som fortsatt ikke hadde sluppet sin første skive, og han backet en gitarist som skulle bli en av de virkelig store gitarheltene. Allikevel er det trommesoloen som er greia. På Woodstock var Mike Shrieve kulere enn Hendrix, The Who, CSN&Y, Ten Years After... Resten av Santana var slett ikke verst de heller.
Noen uker/måneder seinere kom debutplata til bandet. Heldigvis var Soul Sacrifice med også her, om enn i noe forkortet form, og også her er låta høydepunktet. Ellers er det, som en seinere skulle bli vant til når det gjaldt Santana, mye gitarsolo-samba, men i en mye friskere utgave. Carlos tar mye plass, men det er god plass også til alle i bandet, og flere av låtene har like mye orgel som gitar. Og alt drukner selvsagt i perk.
Med ujevne mellom dukker det opp vokal, og den er kul nok i massevis, men det er faktisk som instrumentalband Santana er på sitt beste. Aller best er de når det virkelig koker i rytmeseksjonen, og takket være to perkusjonister og en fantastisk trommis, gjør det nettopp dét ganske ofte.
Det finnes få skiver der coveret matcher innholdet bedre enn på Hellacopters' High Visibility. Et raskt blikk på omslaget forteller deg nesten alt du trenger å vite om plata: dette er bunnsolid, deilig og uoriginal rock.
Å trøkke absolutt alle rock & roll-klisjéer inn i samtlige låter på ei plate, er ikke nødvendigvis en oppskrift som fører til automatisk klassikerstatus. Faktisk blir resultatene av dette som regel katastrofale. På High Visibility funker dette utmerket: Boogie-gitar, pick-slides, gjentatt hamring på ei tone på piano, Chuck Berry-licks, reine 16-dels-overganger på dypt stemte tammer... Alt en kan vente seg fra ei solid rockeskive er på plass. Alt sitter som et skudd, og alt låter riktig så fortreffelig.
Variasjonen er ikke allverdens på High Visibility. Bandet holder seg i landskapet som finnes mellom mid-tempo låter med catchy refreng til øs-pøs-rock som går nøyaktig et lite hakk for fort. Det finnes ingen undertoner av jazz, funk, country, soul eller klassisk. Ingen svevende, improviserte partier, bare rock n' roll. Rock og rock og rock... Awright!
High Visibility blir nok ikke stående som en bauta i rockehistorien, det er ikke ei skiver som provoserer, engasjerer og sprenger grenser, men den er et glimrende bevis på at alle klisjéene fortsatt treffer der de skal.
Looking In er ei heilt grei plate. Kul lyd, riktig sjanger, gode intensjoner, utgitt 1970... Ganske mye skulle ligge til rette for at dette kunne bli riktig så trivelig. I stedet er det... heilt greit. Heilt greit og av og til ganske kjedelig. Gitarsoloene er... ok. Kompet er... streit nok. Vokalen er i grunnen ikke ille. Men det svinger ikke nødvendigvis alltid av Savoy Brown her. Noen ganger løfter det seg, men ikke mer enn at platas høydepunkt blir de to første tonene i Poor Girl. Hvorfor? Fordi de høres ut som introen til ZZ-Tops Shakin' Your Tree.
Etter denne plata kjørte 3/4 av Savoy Brown det klassiske bandtrikset: For å slippe komplikasjoner rundt å sparke ett bandmedlem, slutta alle andre og starta et nytt band. Det nye bandet var Foghat, et annet heilt greit band.
"Nu är det så att din sista potatis är satt. Nu är det så att jag spelar dik matt!"
Fafners Jak Spelar Dik Matt er sånn passe schizofren. Av og til får du new-wave i prog-innkledning, gjerne med teatralsk vokal med en smule søsrtats-schwung. Buddha Farm er for eksempel en sånn låt. Andre låter, først og fremst låtene med kvinnelig vokal, minner mer om den mørke 80-talls-popen, selvsagt også dette i prog-drakt. Alt dette låter slett ikke verst, selv om det ikke heilt er min greie. Litt for mye chorus-gitar, lissom.
Når det derimot synges på svensk, endrer bandet karakter fullstendig. Det skjer dessverre bare på to låter, men tøft er det. Ompa og moll-melodier. Kult og morsomt. Det er ikke så godt å vite hva det bør sammenliknes med, men det er umiskjennelig svensk, tydelig preget av folkemusikk. I følge coveret er tittellåta fra 800-tallet, så det må være trygt å slå fast at bandet har fått med seg en dose av kulturarven sin. Dette kunne de gjerne ha vist oftere, kanskje heile tida.
Alt er med andre ord ikke like stas, men på sitt beste er dette riktig så sneisent.
Og siden det er en så fin linje, siterer jeg den én gang til: "Nu är det så att din sista potatis är satt. Nu är det så att jag spelar dik matt!" • Jak Spelar Dik Matt
Hades' liveopptak ble gitt ut på Colours' Time Machine-underavdeling i 1992, og det meste skal tydeligvis være hemmelig rundt denne utgivelsen. Colours var vanligvis ganske ivrige når det gjaldt å inkludere liner-notes og info om utgivelsene sine, men her får vi ikke vite annet enn at Thomas Karlsen, Karl Øyri, Fredrik Moystad, Terje Brendsrød og Per Eriksen spiller i bandet, henholdsvis to gitarer, fløyte, bass og trommer. Bandet het Hades, og etter alt å dømme er opptakene fra 1974. Resten må en bruke ørene for å finne ut av.
Dette fant jeg ut:
Plata er altfor kort (ca. 22 minutter) og så godt som instrumental. Unntaket er andresporet, Gullkrona, som har noen korte vers om å se på kuer som beiter og kirkegårder med baroner og grever, eller om å ha vondt i halsen. Litt merkelige tekster, men vokalen er kul nok. Å beskrive den som en blanding av Geir Jahren og Bare Egil, er langt ifra misvisende, selvsagt uten Egils fjolleri. Vokalen avslører også at vi mest sannsynligvis befinner oss på Østlandet en plass.
Hades spilte tydeligvis progrock av beste merke. Masse tverrfløyte, litt harmonigitarer, noen skakke taktarter og trekk fra norsk/svensk folkemusikk. I tillegg var de helsikkes dyktige. Bra låter. Gode arrangementer. Dynamisk. Litt Jethro Tull, litt Wishbone Ash, litt jazz... Dette er ganske enkelt veldig, veldig ålreit.
Låtene må være spilt inn for et ganske lite publikum, og det er ikke utenkelig at opptakene en gang ble gjort av rikskanalen, eller, mer sannsynlig, av rikskanelen i vårt naboland i øst. Svenskene har tross alt alltid vært flinkere enn oss til å ta vare på det som betyr noe. Lyden er uansett heilt kanon. Ikke sånn hi-fi-freak bra, men organisk, åpen og fin. Litt jazzlyd i trommene, halvvreng i gitarer, lun og fin bass. Det låter som god progrock skal.
Det kan høres ut som om Hades var heilt på høyden med andre norske band, men tydeligvis gikk det ikke veien for dem. I '92 ble som sagt disse opptakene gitt ut, men kun i 1092 eksemplarer. Følgelig er plata umulig å finne. Mitt eks., kjøpt for ti-femten år siden, er #1091, så lageret har nok vært tomt en stund nå.
Det finnes sikkert grunner til at Hades har forblitt en hemmelighet i snart 40 år. Kanskje grunnen rett og slett er at livet ikke er rettferdig. Litt trist, men samtidig er det jo stas å være blant de få utvalgte som kjenner til denne hemmeligheten.
Skriv av historia og sett inn
adjektiva under der dei passar. Hugs samsvarsbøying:
Etter den ___ suksessen med Operation:
Mindcrime, kan det ikkje ha vore bare ___ å skulle komme opp med ein ___ oppfølgjar. Empire fikk den ___ jobben, og på mange måter fungerer dette ___. Dette er ikkje ein ___, litt ___ versjon av føregjengaren,
men det er heller ikkje ei ___ og ___ kursendring.
Plata blei raskt kritisert for å vere for ___, først og fremst på grunn av tekster som tok føre seg meir ___ tema. Også på Empire finnast det låter med ___ tekstar, men her finnast og
fleire låter med fokus på damer og kjærleik. Det var ikkje fritt for at enkelte
fans, som hadde ønskja seg fleire ___ konspirasjonsteoriar, følte seg
temmeleg snytt. Nok om dét.
Musikalsk er Empire ei ___ og ___ plate. Dette her er rett og slett ___ handverk. Variasjonen er nok ___ enn
han var på Operation: Mindcrime, noko som har ført til at det er ___ av dei
litt ___ og ___ låtane for å gi plass til meir ___ og ___ låtar,
som til dømes Hand On Heart og Jet City Woman. I tillegg hadde også Queensryche
fått med seg at bruk av ___ instrument var på full veg tilbake, og Silent
Lucidity er nok eit produkt av dette. Å følgje trendar er ikkje alltid så ___, men denne låta er eit døme på at det til tider kan gi ___ resultat.
Silent Lucidity er i alle høve ei av dei ___ låtane på skiva.
Elles liker eg nok best dei mindre ___ låtane,
for medan Best I Can, Jet City Woman, og Hand On Heart utvilsamt er ___, er det
Della Brown som står som den ___ låta på skiva. Det syntest eg då skiva var
ny, og eg tenkjer det same i dag.
"The
wild, shirtless lyrics of Mark Farner; the bone-crushing bass of Mel Schacher;
the competent drum work of Don Brewer."
“Grand Funk
Railroad paved the way for Jefferson airplane, which cleared the way for
Jefferson starship. The stage was now set for the Alan Parsons project, which I
believe was some sort of hovercraft.”
Dæven! Grand Funk holder ikke igjen når det åpner On Time. Are You Ready spruter av energi og allerede fra de første akkordene skjønner en at noe stort er på gang. Dødsfeit basslyd. Kongeriff. Tostemt hvit soulvokal med solid vibrato. Deilig bøttelyd i trommene.For et åpningsspor! Anybody's Answer følger i samme gate. Litt småsur gitar og vokal, kanskje, men ikke plagsomt, og peace and love-budskapet passer strålende til låta. Dette lover godt.
Time Machine var første single på skiva, uten at den solgte så mye, noe som ikke er så rart, for selv om det er ei ålreit låt, er det ikke så mye som fester seg her. For mye duttu-duttu-blues, selv om bandet spiller bra. Neste låt, High Horse, hadde nok vært en bedre single, for her er det mer liv i sakene, og ellers er låta ganske lik. Kanskje litt intonasjonsproblemer i vokalen diskvalifiserte låta i kampen om singleutgivelse?
T.N.U.C. starter ut skikkelig funky, litt nærmere åpningslåta igjen. Dessverre er låta full av riff stjålet fra Born to Be Wild. I tillegg er fem minutter med trommesolo fra en trommis som bare er sånn passe flink i meste laget. Ikke fører den noen steder heller, for riffet bandet kommer inn igjen med, er ganske så blodfattig.
Into the Sun låner igjen litt fra Born to Be Wild og en smule fra Gimme Shelter, og det er ikke fritt for at den solide vibratoen i den hvite soulvokalen begynner å bli litt enerverende. Overdrevet lange solopartier med småsur gitar hjelper heller ikke. Heartbreaker har noe for seg, men den varer så altfor lenge. Call Yourself a Man åpner med et kult riff for så igjen ramle heilt sammen i versene, og nå begynner vokalen for alvor å irritere. Can't Be Too Long gjør ingenting bedre, og innen Ups and Downs setter igang, har en mista troen på at noe interessant skal skje. Det er vanskelig å glede seg over at introriffet er sånn passe, for erfaring har vist at det ikke kan vare. Det gjør det heller ikke, og når en row-rowrow-your-boat-kanon skal være høydepunktet før enda en trommesolo og powerchords uten mål og mening, er det nok.
Rod Stewart er sannsynligvis den rockestjerna som har falt lengst og sunket dypest. Det ha faktisk blitt så galt at flertallet ikke aner hva han egentlig, en gang for lenge siden, virkelig dreiv på med. Seint på 60-tallet og tidlig på 70-tallet var han heilt strålende. Fantastisk fyr og bestekompis med Ronnie Wood, som har gjort sitt beste for å falle like langt selv, selvsagt på sin egen måte. Rod Stewart kan fortsatt synge, han har bare valgt å bli smørsanger. Woody har på sin side fortsatt hjertet på rett plass, han har bare glemt at det å være musiker forutsetter at en behersker instrumentet sitt sånn passe, noe som igjen krever et visst minimum med øving.
Men: I 1971 var begge to i toppform, akkurat som resten av Faces. A Nod Is As Good As a Wink... er ei kjempeplate, ei plate som viser Faces fra si beste side. Her finnes solide rockelåter som Miss Judy's Farm og Too Bad, hitlåta Stay With Me og en Mikke Mus-aktig versjon av Chuck Berrys Memphis Tennessee. Heilt supert! Aller aller best er allikevel balladene Love Lives Here og Debris. Vanligvis huskes Faces som partyrock, men de var mye mer, noe disse låtene beviser.
Hvordan kunne det da gå så galt med de to herremennene? Svaret ligger nok i det at Faces ikke først og fremst var bandet til Rod Stewart og Ronnie Wood. Kjernen i bandet var Kenny Jones, Ian McLagan og Ronnie Lane. For et komp! Ronnie Lanes kreative, melodiøse basslinjer passer perfekt til Jones' trommer, og Macs orgel og piano er en like stor del av sounden som Woodys gitar. Faces var ganske enkelt et bunnsolid band. I tillegg, og dette kan ikke sies ofte nok, hadde Faces ikke bare én, men to gode vokalister. Ronnie Lane har riktignok ikke en like mektig stemme som Rod Stewart, men den er like umiskjennelig, og full av nerve. Vekslingen mellom de to vokalistene gir bandet større bredde og flere muligheter til variasjon, samtidig som de to vokalistene gjør seg godt sammen de få gangene de gjør duetter. Det beste eksempelet på dette er Debris, som finnes på nettopp denne plata.
Ingen av Skivene til Faces er feilfrie. Det er alltid et dødpunkt eller to, gitarsoloen i That's All You Need, for eksempel, eller Last Orders Please, men dette får en bare finne seg i. Uansett om bandet av og til var litt ujevne, vil de alltid forbli bandet som holdt orden på to av rockens verste rotehuer.
Synd det er så lenge siden nå.
Og litt sånn til ettertanke: Siden Rod Stewart for lengst har reist inn i smørsangens verden, så oppslukt at det ikke lenger finnes håp, var det selvsagt ikke aktuelt for ham å bli med på gjenforening av bandet. Løsningen ble å konvertere en annen smørsanger: Mick Hucknall. Ja, ja... Herren gir, og Herren tar.
"Aersomith is a poor man's Rolling Stones," mener jeg å huske det het seg i The Rolling Stone (bladet) Record Guide. Sammenlikningen skyldes sikkert tre ting: 1. Samme besetning. 2. Vokalist med skremmende stor munn. 3. Journalist på jakt etter billige poeng. Ellers er det nok ikke heilt rettferdig å redusere Aerosmith til Stones-kloner. De har jo tross alt stjålet masse fra andre steder. I tillegg har de faktisk en heilt egen sound et godt stykke unna Stones.
Det som er heilt rettferdig, er å hevde at Aerosmith Live! Bootleg er bandets Love You Live: Låtene spilles slurvete og for fort, lyden er sånn middels, bandet har plukket ut et godt utvalg av sine beste låter der de mindre kjente funker bedre enn hit-låter og coverlåter funker bedre enn egne komposisjoner.
Platas aller beste kutt er også gjort for et mye mindre publikum enn vanlig, akkurat som på Love You Live. Last Child og Come Together høres ut som om de er hentet fra klubbjobber og all slurv og rot glimrer med sitt fravær. Slett ikke ille. Rosinen i pølsa må allikevel sies å være I Ain't Got You og Mother Popcorn fra en radioopptreden fra '73. Her låter de, naturlig nok, slik de gjør på sin første plate. Gode greier, med andre ord. En eller annen plass har jeg heile denne radiosendinga på en ekte bootleg-cd. Tror det er på tide å leite den fram igjen. Aerosmith Live! Bootleg kan trygt settes tilbake i hylla.
Year of the Horse er oppfølgeren til Weld, og oppfølgere er som kjent ikke like bra som det de følger opp. Sånn er det her også. Ikke fordi det er noe galt med Year of the Horse, den er heilt ok, men forferdelig lite når opp til Weld. Sånn. Så var det ute av veien. Så kan en snu fokuset mot Year of the Horse:
Year of the Horse er, som så ofte når Neil Young har en finger med i spillet, både en film og ei liveplate. Det som er annerledes denne ganga, er at filmen og plata ikke inneholder de samme låtene. Filmen, som kan anbefales på det aller varmeste, har sitt utvalg av låter, mens plata har et annet. Sikkert ikke dumt, siden fans uansett ville ha kjøpt begge deler. På denne måten får de mer for pengene. Igjen, filmen kan trygt ses både én, to og tre ganger. Nok om den også...
Som plate fungerer Year of the Horse i grunnen slett ikke verst. Akkurat som Weld inneholder den en blanding av nye og gamle låter. Siden dette ble spilt inn på Broken Arrow.turnéen, får vi låter fra nettopp Broken Arrow (Ei heilt ok skive, spesielt hvis en ser bort ifra Baby What You Want Me to Do, men det kan vi snakke om en annen gang.) sammen med eldre saker. Stort sett er dette Crazy Horse-låter, og merkelig nok tar de med to låter fra Life: When Your Lonely Heart Breaks og Prisoners. På samme måte som Life ikke er noe høydepunkt i Neils karriere, er ikke disse låtene noen høydepunkt på denne plata. I tillegg finnes et knippe låter fra Neils plater uten hesten. Vi får se på hver kategori isolert.
Human Highway og Mr Soul kommer fra andre steder i karrieren, Mr. Soul fra heilt tilbake i tida med Buffalo Springfield. Begge i akustiske versjoner, begge med et lavmælt Crazy Horse, begge fine tolkninger. Ålreite avbrekk fra de mer massive låtene.
De eldre Crazy Horse-låtene er en heller broket forsamling. De har visst blitt plukket ut for å hedre David Briggs' minne. Disse låtene var blant hans favoritter. David Briggs foretrakk Neil i upolert rockemodus. Det forklarer en del. Det forklarer Prisoners, og det forklarer Sedan Delivery, Neil Young kanskje styggeste låt. Ei låt han hadde tenkt å gi til Lynyrd Skynyrd sammen med Welfare Mothers og Powderfinger. En merkelig idé. Powderfinger er greit. Welfare Mothers, kanskje... Sedan Delivery og Ronnie Van Zant? Hmmm... Uansett: Her får Sedan Delivery avslutte skiva. "Smell the horse on this one!" Det støyer og maser og er nettopp den låta vi kjenner fra Rust Never Sleeps. Ingenting å si på innsatsen og innlevelsen. Bandet spiller låta bra. Intenst. Men det er ikke en av mine favorittlåter.
Det er derimot When You Dance I Can Really Love, Pocahontas og Barstool Blues, og den første gjør Crazy Horse en heilt suveren versjon av nettopp på denne plata. De to andre er det heller ikke noe i veien med. Nye tolkninger. Gamle menn som gjør gamle låter på nye måter. Forresten gjør de også Danger Bird, en låt som med jevne mellomrom hevdes å være blant Neils aller beste låter. Jeg er nok ikke heilt enig, men når det er sagt, er det en fin versjon de har tatt med her.
Så er det Broken Arrow-låtene. Selv om Broken Arrow er ei fin plate, blei den ikke den oppfølgeren til Sleeps With Angels en hadde gått og håpet på. Den ligner mer på Ragged Glory, men er tyngre og mer innadvent. Det er ikke så lett å synge med, den flerstemte koringa har fått mindre plass... En skulle tro disse låtene ikke egnet seg så godt live, men det er bare delvis riktig. Som livelåter funker de slett ikke verst. Det gjelder både låtene i filmen og låtene som er med her på plata. Big Time er heilt ok. Scattered er bra. Slip Away er mer enn det. Rett og slett fin. Som er bra, for den varer i ti minutter.
Year of the Horse som film er noe heilt for seg selv, og, igjen, en film som bør ses. Plata Year of the Horse er ujevn, veldig ujevn, ei plate kun for fansen, altså, spesielt for oss som så Neil og Crazy Horse på denne turnéen. Det var sånn som dette de hørtes ut, selv om jeg mener å huske at låtvalget var bedre på Kalvøya.
Dette, skjønner du, dette er saker. For Neil Young var 80-tallet et ganske mystisk tiår. Han vimset fram og tilbake mellom sjangre, blei saksøkt av eget plateselskap, ga ut saker og ting som for de fleste i ettertid stort sett er interessante som kuriositeter (Dette gjelder ikke ekte fans, selvsagt.), og det kunne egentlig se ut som om kanadieren kunne avskrives. Storhetstida var tydeligvis over...
Så skjedde det noe. Det begynte med Freedom. Her var det ting på gang. Neil hadde våkna. Snart kom Ragged Glory ut. Crazy Horse var på banen igjen, og sammen med Neil ga de ut et av de aller beste Neil Young-albumene noensinne. Neil var tilbake i storform, akkurat tidsnok til å bli grungens og alternativrockens fremste beskytter. Dinosaur Jr. og Sonic Youth innrømmet gladelig at de var fans, og Neil sjøl la ikke skjul på at beundringen var gjensidig. Inspirert av disse støyrockerne tok han med seg Crazy Horse på veien, og resultatet ble filmen og plata Weld, eller Arc-Weld som deluxe-utgaven het. (Arc, som for det meste består av en samling med feedback og låtavslutninger, blei også utgitt separat.)
På Weld kan det virke som om 80-tallet aldri hadde eksistert. Låtene er enten hentet fra Ragged Glory eller fra Crazy Horses 60- og 70-talls-arkiv. (Unntakene er to låter fra Freedom og Dylans Blowing In the Wind.) Med dette i tankene, skal det ikke så mye fantasi til for å skjønne at noen kan ha innvendinger mot Weld. Ragged Glory låter allerede fantastisk. Stort sett er den spilt inn live, så nye liveversjoner av samme låter så tett på kan kanskje virke unødvendig... For utenforstående... For oss som virkelig bryr oss, finnes det veldig gode grunner for å få disse opptakene ut. Det er ikke bare det at vi gjerne vil høre alt Crazy Horse gjør, det er også sånn at disse versjonene faktisk overgår Ragged Glorys tilnærmet perfekte versjoner. Bandet låter enda friskere, Neil virker enda mer inspirert, og lyden, som kan bli litt stiv på Ragged Glory, er stor, feit, dynamisk og rett og slett deilig. Det går nesten ikke an å overdrive hvor bra dette låter.
De eldre låtene har blitt gitt ut i liveopptak tidligere, og igjen kan en stille spørsmål ved nødvendigheten av nye versjoner... Og igjen er det latterlig innlysende at disse versjonene måtte gis ut. Rust Never Sleeps og Live Rust står som milepæler i Young-katalogen, og en kan velge å foretrekke disse fremfor Weld, men at det er mer trøkk i Weld, kan ikke diskuteres. Alt på Weld låter stort. Mektig. Altoppslukende. Ikke så rart, egentlig, når en tenker på hvordan det ble spilt inn: Hysterisk høyt.
De store Fenderforsterkerne bak bandet var ikke bare kulisser, de skjulte også et mindre PA-anlegg Neil hadde med seg for å forsterke sin allerede voldsomme gitarlyd. For å spille høyere. For å få mer feedback. For å drukne i lyd. På samme måte blei plata også miksa så høyt at sjefen sjøl hevder å ha skadet hørselen permanent i studio, ikke på scenen. Til tider er Weld en massiv vegg av lyd.
Men: Weld er ikke bare en vegg av lyd. Dette er ikke bare øs og pøs. Langt ifra. Weld er så utrolig mye mer enn bare ukontrollert støy. Crazy Horse viser seg som et usedvanlig dynamisk og organsik band. Samspillet er skremmende godt. Imponerende. Hadde det ikke vært for at en trenger begge armer for å spille gitar, skulle jeg gjerne ha gitt høyrearmen for å kunne jamme med dette bandet. De ser ut til å følge Neils minste innfall nesten instinktivt. Heilt fra de mest forsiktige partiene i Cortez the Killer til et øredøvende kaos på slutten av Wellfare Mothers (med en fantastisk veksling mellom Billy Talbot og Neil: "Put the kids in the stationwagon you motherfucker" "Mom, I'm hungry!" "Get thosekids to shut up!" "Where's the check, Billy?" "The check's in the mail...") Weld har kanskje ingen akustiske låter, men bandet når allikevel begge ytterkanter når det gjelder dynamikk.
Som alltid har Neil gjort seg mange tanker i etterkant, men denne ganga ser det ut som om det kun er én ting som plager ham: Sammen med Billy Talbot mikset han plata på nytt etter at David Briggs hadde gjort seg ferdig. Dette plaget selvsagt Briggs. I tillegg lot Briggs seg også irritere over at Crazy Horse hadde fiksa på noen av koringene sine i etterkant. Og gjorde han med rette. Det var unødvendig. Filmversjonen, utgitt på laserdisc, har ikke blitt 'oppjustert'. Her er koringa fra konsertene intakt, og det låter kanon, om enn noe mindre presist. Ryktene sier også at dette er Briggs' mix. Selvsagt må en derfor også ha filmen. Laserdisc er jo uaktuelt, men en bootleg-dvd er heilt på sin plass. Den finnes sikkert på nettet hvis du leiter. Den finnes i alle fall i mi hylle. Uten at jeg trenger å leite.
Det ville bare ha blitt fjollete å trekke fram høydepunkt fra Weld, for heile plata er ganske enkelt et av de absolutte høydepunktene i Neil Youngs karriere. Jeg måtte jo allikevel velge ei låt å legge ved. Det blei Cortez...
Utskjelt, bortgjemt, forsøkt glemt... Det heter seg at Tme Fades Away dokumenterer Neil Youngs mørkeste periode, at låtene ikke holder mål, at bandet spiller dårlig, at Neil synge stygt. Alt dette er pølsevev, fantasi og oppspinn. platas omdømme skyldes nok en kombinasjon av to ting: Neil Young selv liker den heller dårlig, og den er nesten umulig å få tak i.
Neil Young har vært usedvanlig aktiv når det gjelder å gi ut gamle plater i deluxe-utgaver, både på cd og vinyl, og når hans nye digitalformat, PONO, kommer på markedet, finner en nok platene der også. Time Fades Away kommer nok aldri til å få denne behandlinga. Ikke nødvendigvis på grunn av Neils eget syn på plata, for plateselskap er ikke alltid så interesserte i hva artistene mener hvis de selv vil ha ei plate ut, nei, grunnen er snarere at det ikke finnes masterteiper. Plata ble mastret direkte til vinylmaster, og denne er for lengst gjemt, glemt, mistet og kastet. Det som finnes er enkelte flersporsopptak, noen kassetter og, selvsagt, originalutgaver av LPen, men å samle disse for å få til en nyutgivelse, ser ingen ut til å være interessert i.
Ganske synd, egentlig...
Låtene på plata holder mål og vel så det. Ikke alle er like like bunnsolide, og det er flere av dem som nok er et godt stykke unna å fortjene klassikerstatus, men... The Bridge er ei flott pianoballade av typen vi Neil Young-fans er så glade i, og det samme gjelder Love In Mind. L.A., en mid-tempo-sak som passer The Stray Gators godt, er i grunnen riktig så bra, og tittellåta setter seg fort på hjernen, selv om den er lovlig rustent fremført. Platas to gjemte skatter er allikevel The Last Dance og Journey Through the Past. Førstnevnte er en tung sak med god plass til soloer, ei låt jeg gjerne skulle høre Crazy Horse gjøre, for den fortjener absolutt sin renessanse. Journey Through the Past har derimot fått oppresing. Neils Massey Hall-utgivelse inneholder en versjon av låta som stadig blir trukket fram som et høydepunkt på den plata. Her blir den riktignok fremført mye mer strømlinjeformet enn på Time Fades Away, men det er fortsatt samme låt, og den gjør seg like godt i begge tolkninger.
Det at bandet og Neil er mer enn litt rustne her, er sikkert nok til å skremme bort både den ene og den andre, men Neil Young-fans som reserverer seg mot Time Fades Away fordi ikke alt er like rent og pent, samtidig som de skryter hemningsløst av Tonight's the Night av samme grunn, får heller ta seg ei bolle... Hvis det er fantastisk at alt er surt, skakt og rart på Tonight's the ight, kan det umulig være et stort problem at Time Fades Away er tilnærmet like skakk.
Plata blei spilt inn under Harvest-turnéen. Neil Young var endelig verdensberømt, og han tjente mer penger enn noensinne. Han tok med seg The Stray Gators på veien for å promotere Harvest, og alt endte i katastrofe: Alt var gjennomsyret av pengekrangel, fyll og dop. Jack Nietzsche, som ellers har vært en ressurs for alle prosjekt han har deltatt i, var her en løs kanon på dekk. Etterhvert stengte man mikrofonen hans, siden han helst brukte denne til å rope slibrigheter og skjellsord til publikum. (Mikrifonen fikk han beholde...) David Crosby og Graham Nash bidrar med koring her og der uten at det virker som om de har øvd nevneverdig, og resultatet er nok i overkant sjarmerende. Neil selv er tydelig preget av at dette har vært en lang, slitsom tur. Stemmen er skingrete og til tider nesten ubehagelig, noe som er vanskelig å dekke over når han spiller som han alltid har gjort: Slurvete men med sjel. Til og med salige Ben Keith er preget av omstendighetene. Dette er med andre ord ikke det ypperste av musikalsk håndverk. Det er ikke dette de underviser i ved musikkhøyskoler. Dette er veldig langt ifra å være korrekt, og det er det som gjør plata bra. Dette er pinlig ærlig og til tider usedvanlig skjørt. Upolert, skakt og rart er det heile veien.
Time Fades Away finnes heldigvis på Youtube for alle som sliter med å finne et eksemplar, og det er ei plate en bør gi en real sjanse. Så får vi heller tåle at gamlefar sjøl helst vil glemme både turnéen og plata.
Det skulle ta litt tid og et par album før Free for alvor fant seg selv, men da Free Live ble spilt inn, var den minimalistiske stilen godt innarbeidet. Mens andre samtidige band gjorde så godt de kunne for å spille fort og masse, gikk Free for nøyaktig motsatt løsning. I 1971 spilte Page og Blackmore rasende fort, Keith Moon og Ian Paice rullet og dundret avgårde bak trommesettene, bassister som Chris Squire og John Entwislte gjorde sitt beste for å forvandle bassen til et soloinstrument, og vokalister klemte til for å synge enda lysere enn konkurrentene. Free synes ikke det var verdt bryet å bli med på konkurransen.
Det går nemlig aldri fort med Free. Låtene holder seg stort sett i mid-tempo, og når det varieres, settes tempoet ned. Gitarister snakker fortsatt varmt og Kossoffs fantastiske tone, feeling og misunnelsesverdige vibrato, men aldri om hvor teknisk dyktig han var eller hvor fort han kunne spille. Andy Fraser blir sjelden beundret av andre bassister enn de som selv har skrevet låter, men disse kan ikke få rost hans økonomiske, disiplinerte spillestil nok. Simon Kirke er slett ingen teknisk dyktig trommis, men spillestilen hans passer bandet perfekt. Sammen skaper de et lydbilde som er luftig og dynamisk, men aldri tynt. Oppå dette finner en Paul Rodgers hese bluesvokal. Ingen gjør mye ut av seg, men til sammen utgjør de en helhet som er mye større enn summen av bestanddelene, noe som er overtydelig på denne plata. Sjekk bare ut Mr. Big.
Free Live inneholder 7 låter hentet fra bandets tre første skiver og viser på mange måter Free slik de fleste husker dem. Plata avslører også at selv om All Right Now var bandets største hit, var den aldri en typisk Free-låt. Her sliter de litt med både tempo og presisjon, noe som ikke er i nærheten av å være et problem på noen av de andre låtene. Plata gjør også en annen ting heilt klar: Bandet sto ved et veiskille. Platas siste låt, Get Where I Belong, viser hvilken retning skulle gå herfra. Låta er ikke gjort live, men er spilt inn i Island Studios, og den er langt mer melodiøs enn det en tidligere kunne forvente fra bandet. Blues-undertonene er borte, og Kossoffs karakteristiske leadgitar er totalt fraværende, erstattet av akustisk gitar. Det er ei fin låt, bevares, men den viser også at bluesrockbandet Frees dager var talte. På sikt skulle det føre til at Kossoff slutta og at Kirke og Rodgers sammen starta Bad Company, et band som ikke engang nådde Free til knærne.
Sånn kan det gå...
Ikke samme versjon som på plata, men det er jo litt ok å se gutta også, da...
Scabdates ble spilt inn i 2004 og 2005 mens Mars Volta var på turné for å promotere Deloused In the Comatorium og Frances the Mute, og sånn låter det også. Ikke fordi plata inneholder et utvalg av de mest kjente låtene fra disse to platene, men fordi stemninga her langt på vei er den samme som på Frances the Mute. Riktignok finnes det låter henta fra både Tremulant EP og Deloused..., men stort sett består plata av ting vi ikke har hørt før, eller i det minste ting ingen kjente til da de først blei spilt live.
Låtene er selvfølgelig lange, og det skjer naturligvis en heil haug heile tida. Veldig mye låter som jammedelene fra Cassandra Gemini fra Frances the Mute. Ikke så rart, egentlig, når flere av temaene i Cassandra... ble utviklet som del av jamming live. Cicatriz fyller både side tre og side fire på Scabdates, og underveis dukker det opp riff og idéer som seinere skulle finnes i mer fullendte versjoner på Frances the Mute, spesielt på side tre.
Bandet spiller nøyaktig så bra og så hektisk som en de gjorde i studio på denne tida, og, selv om, det meste bader i effekter, ligger det ofte gode, organiske lyder i bunnen, for eksempel Rhodes-piano eller Hammond. I tillegg er flere av riffene relativt enkle. På den måten fungerer de ikke bare som et solid fundament, men også som et nødvendig motstykke til all kaos som omgir dem.
Scabdates har, som så mange andre liveplater, blitt redigert og fiksa på. Allikevel skiller plata seg ut, for istedenfor å fjerne feil eller å spille inn instrument på nytt, har Omar valgt å klippe inn lyder fra turnébuss, soundcheck, samtaler backstage og lydklipp fra andre konserter. På side fire har han klistra dette oppå deler av Cicatriz. Faktisk fader han selve låta heilt ut flere steder så en bare hører lydkaoset hans. Det låter ganske så tøft og utpreget Mars Volta, men av og til tenker jeg at jeg gjerne ville ha hørt heile låta uten disse påleggene. Sist jeg hørte på plata, likte jeg dette eksperimentet godt, men ganga før syntes jeg det var noe mas. Vi får se hvordan det blir neste gang jeg setter plata på.
Tida rundt Frances the Mute var utvilsomt et høyedpunkt for The Mars Volta, og for oss som ikke fikk dem med oss da, blant annet fordi de avlyste jobben på Quart (Porcupine Tree var en mildt sagt fattig trøst.), er det ålreit å kunne sjekke ut denne plata. Etter alt å dømme, var de et sinnssykt bra liveband på denne tida. Publikum må ha skjønt det og vært usedvanlig ivrige, for etter endt konsert oppfordrer Cedric publikum til å "go home and take a shower."
.jpg)
.jpg)
