Neil Young - Time Fades Away

Utskjelt, bortgjemt, forsøkt glemt... Det heter seg at Tme Fades Away dokumenterer Neil Youngs mørkeste periode, at låtene ikke holder mål, at bandet spiller  dårlig, at Neil synge stygt. Alt dette er pølsevev, fantasi og oppspinn. platas omdømme skyldes nok en kombinasjon av to ting: Neil Young selv liker den heller dårlig, og den er nesten umulig å få tak i.

Neil Young har vært usedvanlig aktiv når det gjelder å gi ut gamle plater i deluxe-utgaver, både på cd og vinyl, og når hans nye digitalformat, PONO, kommer på markedet, finner en nok platene der også. Time Fades Away kommer nok aldri til å få denne behandlinga. Ikke nødvendigvis på grunn av Neils eget syn på plata, for plateselskap er ikke alltid så interesserte i hva artistene mener hvis de selv vil ha ei plate ut, nei, grunnen er snarere at det ikke finnes masterteiper. Plata ble mastret direkte til vinylmaster, og denne er for lengst gjemt, glemt, mistet og kastet. Det som finnes er enkelte flersporsopptak, noen kassetter og, selvsagt, originalutgaver av LPen, men å samle disse for å få til en nyutgivelse, ser ingen ut til å være interessert i.

Ganske synd, egentlig...

Låtene på plata holder mål og vel så det. Ikke alle er like like bunnsolide, og det er flere av dem som nok er et godt stykke unna å fortjene klassikerstatus, men...  The Bridge er ei flott pianoballade av typen vi Neil Young-fans er så glade i, og det samme gjelder Love In Mind. L.A., en mid-tempo-sak som passer The Stray Gators godt, er i grunnen riktig så bra, og tittellåta setter seg fort på hjernen, selv om den er lovlig rustent fremført. Platas to gjemte skatter er allikevel The Last Dance og Journey Through the Past. Førstnevnte er en tung sak med god plass til soloer, ei låt jeg gjerne skulle høre Crazy Horse gjøre, for den fortjener absolutt sin renessanse. Journey Through the Past har derimot fått oppresing. Neils Massey Hall-utgivelse inneholder en versjon av låta som stadig blir trukket fram som et høydepunkt på den plata. Her blir den riktignok fremført mye mer strømlinjeformet enn på Time Fades Away, men det er fortsatt samme låt, og den gjør seg like godt i begge tolkninger.

Det at bandet og Neil er mer enn litt rustne her, er sikkert nok til å skremme bort både den ene og den andre, men Neil Young-fans som reserverer seg mot Time Fades Away fordi ikke alt er like rent og pent, samtidig som de skryter hemningsløst av Tonight's the Night av samme grunn, får heller ta seg ei bolle... Hvis det er fantastisk at alt er surt, skakt og rart på Tonight's the ight, kan det umulig være et stort problem at Time Fades Away er tilnærmet like skakk.

Plata blei spilt inn under Harvest-turnéen. Neil Young var endelig verdensberømt, og han tjente mer penger enn noensinne. Han tok med seg The Stray Gators på veien for å promotere Harvest, og alt endte i katastrofe: Alt var gjennomsyret av pengekrangel, fyll og dop. Jack Nietzsche, som ellers har vært en ressurs for alle prosjekt han har deltatt i, var her en løs kanon på dekk. Etterhvert stengte man mikrofonen hans, siden han helst brukte denne til å rope slibrigheter og skjellsord til publikum. (Mikrifonen fikk han beholde...) David Crosby og Graham Nash bidrar med koring her og der uten at det virker som om de har øvd nevneverdig, og resultatet er nok i overkant sjarmerende. Neil selv er tydelig preget av at dette har vært en lang, slitsom tur. Stemmen er skingrete og til tider nesten ubehagelig, noe som er vanskelig å dekke over når han spiller som han alltid har gjort: Slurvete men med sjel. Til og med salige Ben Keith er preget av omstendighetene. Dette er med andre ord ikke det ypperste av musikalsk håndverk. Det er ikke dette de underviser i ved musikkhøyskoler. Dette er veldig langt ifra å være korrekt, og det er det som gjør plata bra. Dette er pinlig ærlig og til tider usedvanlig skjørt. Upolert, skakt og rart er det heile veien.

Time Fades Away finnes heldigvis på Youtube for alle som sliter med å finne et eksemplar, og det er ei plate en bør gi en real sjanse. Så får vi heller tåle at gamlefar sjøl helst vil glemme både turnéen og plata.