Neil Young & Crazy Horse - Weld

Dette, skjønner du, dette er saker. For Neil Young var 80-tallet et ganske mystisk tiår. Han vimset fram og tilbake mellom sjangre, blei saksøkt av eget plateselskap, ga ut saker og ting som for de fleste i ettertid stort sett er interessante som kuriositeter (Dette gjelder ikke ekte fans, selvsagt.), og det kunne egentlig se ut som om kanadieren kunne avskrives. Storhetstida var tydeligvis over...

Så skjedde det noe. Det begynte med Freedom. Her var det ting på gang. Neil hadde våkna. Snart kom Ragged Glory ut. Crazy Horse var på banen igjen, og sammen med Neil ga de ut et av de aller beste Neil Young-albumene noensinne. Neil var tilbake i storform, akkurat tidsnok til å bli grungens og alternativrockens fremste beskytter. Dinosaur Jr. og Sonic Youth innrømmet gladelig at de var fans, og Neil sjøl la ikke skjul på at beundringen var gjensidig. Inspirert av disse støyrockerne tok han med seg Crazy Horse på veien, og resultatet ble filmen og plata Weld, eller Arc-Weld som deluxe-utgaven het. (Arc, som for det meste består av en samling med feedback og låtavslutninger, blei også utgitt separat.)

På Weld kan det virke som om 80-tallet aldri hadde eksistert. Låtene er enten hentet fra Ragged Glory eller fra Crazy Horses 60- og 70-talls-arkiv. (Unntakene er to låter fra Freedom og Dylans Blowing In the Wind.) Med dette i tankene, skal det ikke så mye fantasi til for å skjønne at noen kan ha innvendinger mot Weld. Ragged Glory låter allerede fantastisk. Stort sett er den spilt inn live, så nye liveversjoner av samme låter så tett på kan kanskje virke unødvendig... For utenforstående... For oss som virkelig bryr oss, finnes det veldig gode grunner for å få disse opptakene ut. Det er ikke bare det at vi gjerne vil høre alt Crazy Horse gjør, det er også sånn at disse versjonene faktisk overgår Ragged Glorys tilnærmet perfekte versjoner. Bandet låter enda friskere, Neil virker enda mer inspirert, og lyden, som kan bli litt stiv på Ragged Glory, er stor, feit, dynamisk og rett og slett deilig. Det går nesten ikke an å overdrive hvor bra dette låter.

De eldre låtene har blitt gitt ut i liveopptak tidligere, og igjen kan en stille spørsmål ved nødvendigheten av nye versjoner... Og igjen er det latterlig innlysende at disse versjonene måtte gis ut. Rust Never Sleeps og Live Rust står som milepæler i Young-katalogen, og en kan velge å foretrekke disse fremfor Weld, men at det er mer trøkk i Weld, kan ikke diskuteres. Alt på Weld låter stort. Mektig. Altoppslukende. Ikke så rart, egentlig, når en tenker på hvordan det ble spilt inn: Hysterisk høyt.

De store Fenderforsterkerne bak bandet var ikke bare kulisser, de skjulte også et mindre PA-anlegg Neil hadde med seg for å forsterke sin allerede voldsomme gitarlyd. For å spille høyere. For å få mer feedback. For å drukne i lyd. På samme måte blei plata også miksa så høyt at sjefen sjøl hevder å ha skadet hørselen permanent i studio, ikke på scenen. Til tider er Weld en massiv vegg av lyd.

Men: Weld er ikke bare en vegg av lyd. Dette er ikke bare øs og pøs. Langt ifra. Weld er så utrolig mye mer enn bare ukontrollert støy. Crazy Horse viser seg som et usedvanlig dynamisk og organsik band. Samspillet er skremmende godt. Imponerende. Hadde det ikke vært for at en trenger begge armer for å spille gitar, skulle jeg gjerne ha gitt høyrearmen for å kunne jamme med dette bandet. De ser ut til å følge Neils minste innfall nesten instinktivt. Heilt fra de mest forsiktige partiene i Cortez the Killer til et øredøvende kaos på slutten av Wellfare Mothers (med en fantastisk veksling mellom Billy Talbot og Neil: "Put the kids in the stationwagon you motherfucker" "Mom, I'm hungry!" "Get thosekids to shut up!" "Where's the check, Billy?" "The check's in the mail...") Weld har kanskje ingen akustiske låter, men bandet når allikevel begge ytterkanter når det gjelder dynamikk.

Som alltid har Neil gjort seg mange tanker i etterkant, men denne ganga ser det ut som om det kun er én ting som plager ham: Sammen med Billy Talbot mikset han plata på nytt etter at David Briggs hadde gjort seg ferdig. Dette plaget selvsagt Briggs. I tillegg lot Briggs seg også irritere over at Crazy Horse hadde fiksa på noen av koringene sine i etterkant. Og gjorde han med rette. Det var unødvendig. Filmversjonen, utgitt på laserdisc, har ikke blitt 'oppjustert'. Her er koringa fra konsertene intakt, og det låter kanon, om enn noe mindre presist. Ryktene sier også at dette er Briggs' mix. Selvsagt må en derfor også ha filmen. Laserdisc er jo uaktuelt, men en bootleg-dvd er heilt på sin plass. Den finnes sikkert på nettet hvis du leiter. Den finnes i alle fall i mi hylle. Uten at jeg trenger å leite.

Det ville bare ha blitt fjollete å trekke fram høydepunkt fra Weld, for heile plata er ganske enkelt et av de absolutte høydepunktene i Neil Youngs karriere. Jeg måtte jo allikevel velge ei låt å legge ved. Det blei Cortez...


P.S: Dette er filmversjonen uten fiksa koring.