Det skulle ta litt tid og et par album før Free for alvor fant seg selv, men da Free Live ble spilt inn, var den minimalistiske stilen godt innarbeidet. Mens andre samtidige band gjorde så godt de kunne for å spille fort og masse, gikk Free for nøyaktig motsatt løsning. I 1971 spilte Page og Blackmore rasende fort, Keith Moon og Ian Paice rullet og dundret avgårde bak trommesettene, bassister som Chris Squire og John Entwislte gjorde sitt beste for å forvandle bassen til et soloinstrument, og vokalister klemte til for å synge enda lysere enn konkurrentene. Free synes ikke det var verdt bryet å bli med på konkurransen.
Det går nemlig aldri fort med Free. Låtene holder seg stort sett i mid-tempo, og når det varieres, settes tempoet ned. Gitarister snakker fortsatt varmt og Kossoffs fantastiske tone, feeling og misunnelsesverdige vibrato, men aldri om hvor teknisk dyktig han var eller hvor fort han kunne spille. Andy Fraser blir sjelden beundret av andre bassister enn de som selv har skrevet låter, men disse kan ikke få rost hans økonomiske, disiplinerte spillestil nok. Simon Kirke er slett ingen teknisk dyktig trommis, men spillestilen hans passer bandet perfekt. Sammen skaper de et lydbilde som er luftig og dynamisk, men aldri tynt. Oppå dette finner en Paul Rodgers hese bluesvokal. Ingen gjør mye ut av seg, men til sammen utgjør de en helhet som er mye større enn summen av bestanddelene, noe som er overtydelig på denne plata. Sjekk bare ut Mr. Big.
Free Live inneholder 7 låter hentet fra bandets tre første skiver og viser på mange måter Free slik de fleste husker dem. Plata avslører også at selv om All Right Now var bandets største hit, var den aldri en typisk Free-låt. Her sliter de litt med både tempo og presisjon, noe som ikke er i nærheten av å være et problem på noen av de andre låtene. Plata gjør også en annen ting heilt klar: Bandet sto ved et veiskille. Platas siste låt, Get Where I Belong, viser hvilken retning skulle gå herfra. Låta er ikke gjort live, men er spilt inn i Island Studios, og den er langt mer melodiøs enn det en tidligere kunne forvente fra bandet. Blues-undertonene er borte, og Kossoffs karakteristiske leadgitar er totalt fraværende, erstattet av akustisk gitar. Det er ei fin låt, bevares, men den viser også at bluesrockbandet Frees dager var talte. På sikt skulle det føre til at Kossoff slutta og at Kirke og Rodgers sammen starta Bad Company, et band som ikke engang nådde Free til knærne.
Sånn kan det gå...
Ikke samme versjon som på plata, men det er jo litt ok å se gutta også, da...
Plata finner du her:
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar