Soundgarden - Badmotorfinger

When the forest burns along the road

Like God's eyes in my headlights...

Jeg skal ikke igjen bruke mye tid på å skrive om hvor deilig det var da 80-tall ble til 90-tall, men å få nevnt at det var heilt fantastisk å se Rusty Cage på Headbanger's Ball, er på sin plass. Dæven, det var kult! 

Someone let the dogs out, they'll show you where the truth is

The grass is always greener where the dogs are shedding

Kim Thayil har flere ganger understreket at Soundgarden kom fra en punk-bakgrunn, og at de strengt tatt ikke var metal-fans. Kanskje det er sant, men forandrer ikke Badmotorfinger. Samme hva han må ha ønsket, passet nå Soundgarden like godt inn på Headbanger's Ball som på Alternative Nation. Badmotorfinger skaffet Soundgarden et publikum også utenfor undergrunnen. Trikset var å bli definert som heavyband, i alle fall i de ukene det tok før Nevermind ga alle band fra Seattle all den oppmerksomhet de måtte ønske seg... 

And would it pay you more to walk on water than to wear a crown of thorns

It wouldn't pain me more to bury you rich than to bury you poor

In your Jesus Christ pose

På mange måter er Badmotorfinger plata som skiller seg mest ut i Soundgarden katalogen, rett og slett fordi den er mye mer fokusert enn de andre skivene. Variasjonen er mindre. Låtene er hardere. Bandet har ryddet opp i sounden sin for å gi hver låt alt trøkk den trengte. Låtene fra Badmotorfinger sier ifra når du hører dem. De insiterer på seg selv. Lar seg ikke ignorere... 

Scared by monkey faces

Drowned in shark fins

Men da de dukket opp på Headbanger's Ball, var det ikke fordi de hadde mye til felles med Extreme og Poison på den ene sida eller Megadeth og Kreator på den andre. Det var rett og slett fordi de ikke passet så godt andre plasser. Soundgarden var tyngre og tightere og hadde bedre produksjon enn sine alt-rock-kolleger. Sammen med Alice In Chains duppet de rundt i en liten jolle på åpent hav, og den eneste havn som ville ta imot dem var metal-bukta. Før Nevermind, altså...  

Now I'm in the mirror

Now it's getting clear

I fear that I'm in you

Now I'm into plastics

Now I've made a mask

It looks like fish heads

Sånn. Uansett sjanger, og uavhengig av den utskjelte merkelappen Seattle-band skulle få, er Badmotorfinger ei tvers igjennom dødsbra skive. Ingen svake spor. Bare gode låter. Bunnsolide arrangement. Nok variasjon til å gjøre plata interessant, men langt ifra så mye at en mister tråden. Alle bandets særpreg er på plass: Skeive taktarter, Cornells sinnsjuke stemme, riff som høres ut som om de spilles baklengs, Camerons tekniske, energiske tromming som holder alt sammen... Nykommer Ben Shepherd gir bandet større tyngde enn før samtidig som det skjer spennende ting i bunnregisteret. Og selvfølgelig: Thayils særegne, originale og ofte overraskende gitarspill. Når ting kunne ha stått i fare for å bli for tungt, for riffbasert, finner han heilt egne måter å gjøre alt interessant igjen. Ikke gitarsoloer av gamletypen, heller små melodier og underlige eller støyete innfall. Og, selvsagt, bare når det passer. Han kludrer ikke til riffet i Outshined, men legger inn perfekt mengde krydder i Somwhere og Face Pollution. Kult.

I was slipping through the cracks of a stolen jewel

I was tightrope walking in two ton shoes

Badmotorfinger gjør seg aller best som heilhet, men det er fortsatt fristende å trekke fram noen enkeltlåter: Drawing Flies med blåserrekke og greier, Room a Thousand Years Wide i 6/4 med den sjøsyke gitaren over versene og Stooges-sax-solo, Rusty Cage med riffet som går i 4/4, men som låter fullstendig merkelig første gang du hører det, og som aldri kommer igjen etter det blytunge outro-riffet, sånn at du bare MÅ høre låta igjen med en gang. Og så Jeus Christ Pose, da. Fullstendig over the top. Drøyere enn dette ble Soundgarden aldri. Kan bare beskrives med ett ord: Intenst!

Sitting here like uninvited company wallowing in my own obscenities

I share a cigarette with negativity

Sitting here like wet ashes with X's in my eyes and drawing flies

Og så er det vel sånn: Kim Thayil rett: Soundgarden er ikke et metal-band. Det er tight, hardt, massivt, men innstillingen kommer fra punken: Her er det innsats, ikke teknikk som teller. Skal du synge lyst, får du skrike til du kjenner blodsmaken, ikke gå til sangpedagog. Skal du spille gitarsolo, må det være støyete, upolert og helst litt ubehagelig, ikke raskt og elegant. Og, viktigst av alt: skal du gå på scenen og spille i band, får du sørge for å bruke opp all energi du har og litt til. Finner du overskudd til å posere, er det fordi du ikke tar hardt nok i. Falsettskriket må erstattes av primalskriket...

I said: What's in it for me?