Year of the Horse er oppfølgeren til Weld, og oppfølgere er som kjent ikke like bra som det de følger opp. Sånn er det her også. Ikke fordi det er noe galt med Year of the Horse, den er heilt ok, men forferdelig lite når opp til Weld. Sånn. Så var det ute av veien. Så kan en snu fokuset mot Year of the Horse:
Year of the Horse er, som så ofte når Neil Young har en finger med i spillet, både en film og ei liveplate. Det som er annerledes denne ganga, er at filmen og plata ikke inneholder de samme låtene. Filmen, som kan anbefales på det aller varmeste, har sitt utvalg av låter, mens plata har et annet. Sikkert ikke dumt, siden fans uansett ville ha kjøpt begge deler. På denne måten får de mer for pengene. Igjen, filmen kan trygt ses både én, to og tre ganger. Nok om den også...
Som plate fungerer Year of the Horse i grunnen slett ikke verst. Akkurat som Weld inneholder den en blanding av nye og gamle låter. Siden dette ble spilt inn på Broken Arrow.turnéen, får vi låter fra nettopp Broken Arrow (Ei heilt ok skive, spesielt hvis en ser bort ifra Baby What You Want Me to Do, men det kan vi snakke om en annen gang.) sammen med eldre saker. Stort sett er dette Crazy Horse-låter, og merkelig nok tar de med to låter fra Life: When Your Lonely Heart Breaks og Prisoners. På samme måte som Life ikke er noe høydepunkt i Neils karriere, er ikke disse låtene noen høydepunkt på denne plata. I tillegg finnes et knippe låter fra Neils plater uten hesten. Vi får se på hver kategori isolert.
Human Highway og Mr Soul kommer fra andre steder i karrieren, Mr. Soul fra heilt tilbake i tida med Buffalo Springfield. Begge i akustiske versjoner, begge med et lavmælt Crazy Horse, begge fine tolkninger. Ålreite avbrekk fra de mer massive låtene.
De eldre Crazy Horse-låtene er en heller broket forsamling. De har visst blitt plukket ut for å hedre David Briggs' minne. Disse låtene var blant hans favoritter. David Briggs foretrakk Neil i upolert rockemodus. Det forklarer en del. Det forklarer Prisoners, og det forklarer Sedan Delivery, Neil Young kanskje styggeste låt. Ei låt han hadde tenkt å gi til Lynyrd Skynyrd sammen med Welfare Mothers og Powderfinger. En merkelig idé. Powderfinger er greit. Welfare Mothers, kanskje... Sedan Delivery og Ronnie Van Zant? Hmmm... Uansett: Her får Sedan Delivery avslutte skiva. "Smell the horse on this one!" Det støyer og maser og er nettopp den låta vi kjenner fra Rust Never Sleeps. Ingenting å si på innsatsen og innlevelsen. Bandet spiller låta bra. Intenst. Men det er ikke en av mine favorittlåter.
Det er derimot When You Dance I Can Really Love, Pocahontas og Barstool Blues, og den første gjør Crazy Horse en heilt suveren versjon av nettopp på denne plata. De to andre er det heller ikke noe i veien med. Nye tolkninger. Gamle menn som gjør gamle låter på nye måter. Forresten gjør de også Danger Bird, en låt som med jevne mellomrom hevdes å være blant Neils aller beste låter. Jeg er nok ikke heilt enig, men når det er sagt, er det en fin versjon de har tatt med her.
Så er det Broken Arrow-låtene. Selv om Broken Arrow er ei fin plate, blei den ikke den oppfølgeren til Sleeps With Angels en hadde gått og håpet på. Den ligner mer på Ragged Glory, men er tyngre og mer innadvent. Det er ikke så lett å synge med, den flerstemte koringa har fått mindre plass... En skulle tro disse låtene ikke egnet seg så godt live, men det er bare delvis riktig. Som livelåter funker de slett ikke verst. Det gjelder både låtene i filmen og låtene som er med her på plata. Big Time er heilt ok. Scattered er bra. Slip Away er mer enn det. Rett og slett fin. Som er bra, for den varer i ti minutter.
Year of the Horse som film er noe heilt for seg selv, og, igjen, en film som bør ses. Plata Year of the Horse er ujevn, veldig ujevn, ei plate kun for fansen, altså, spesielt for oss som så Neil og Crazy Horse på denne turnéen. Det var sånn som dette de hørtes ut, selv om jeg mener å huske at låtvalget var bedre på Kalvøya.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar