Iron Maiden - The Number of the Beast

Det skulle gå noen album før Maiden fikk på plass den klassiske (i følge enkelte, ikke navngitte fanatikere) besetninga. Først måtte en gitarist byttes, så en vokalist. The Number of the Beast skulle bli Clive Burrs siste skive før han også ble vist døren. Farvel til Stumpy Joe.

Så godt som alle låtene fra The Number of the Beast er i dag å regne som ekte Maiden-klassikere, kanskje like mye på grunn av Live After Death som på grunn av studioversjonene som finnes her, men låter som Children of the Damned, Run to the Hills, Hallowed Be Thy Name og tittellåta er riktig så trivelige gjenhør. Låter som i grunnen fortjener å huskes. Det gjelder også The Prisoner, som jeg innbiller meg å huske fra nettopp denne skiva, siden den, så vidt jeg kan komme på, ikke er en del av Live After Death. Denne låta er også grunnen til at en heil generasjon av nerder oppdaga tv-serien ved samme navn, noe som jeg er, om ikke evig, så i alle fall hjertelig takknemlig for.

22 Acacia Avenue var ikke like stas å høre igjen, og Invaders og Gangland hadde jeg rett og slett glemt. Ikke så rart, egentlig, for de er liksom ikke det heilt store. De treffer ikke like godt. Kanskje fordi det ikke er nevneverdig nostalgi forbundet med dem, kanskje fordi jeg egentlig ikke er spesielt begeistra for sjangeren, eller rett og slett fordi de ikke er like gode låter. Det som i alle fall er sikkert, er at trommis Burr låter mer enn litt sliten på Gangland. Mye mer slurvete spilt enn resten av skiva og basstromma kan en bare høre på de tyngste markeringene. Var det rett og slett på tide med utskiftning?

Platas nyanskaffelse, Bruce Dickinson, er derimot heilt i sitt ess, og det samme gjelder resten av bandet, et band med en mye mer dynamisk sound enn flere av sine samtidige, og det er jo kult å konstatere at jeg fortsatt, med litt anstrengelse, klarer å skille de to gitaristene fra hverandre.

Det er nok ingen fare for at jeg kommer til å høre mye på denne plata framover, men om noen år til er den sikkert et like trivelig gjenhør som den er i dag.



Forresten:
Maiden-fans skyter alltid vilt og hemningsløst av coverarbeidet til Martin Birch, og noen ganger kan jeg si meg enig. Når det gjelder coveret her, kjenner jeg derimot at behovet for å skryte lar vente på seg. Det er uansett ikke så nøye. En trenger ikke se på plata for å høre på den.