Rory Gallagher blir gjerne huska som bluesgitarist, noen som er litt urettferdig. Ikke fordi han ikke spilte blues. Det gjorde han til gangs, også på denne skiva. I Wonder Who er ett av de ytterst få eksemplene på knallgod slow blues fremført av musikere født etter krigen. (Når en da ser kun på hvite musikere født etter krigen, snakker vi om en heller eksklusiv klubb.) Men å kalle ham en bluesartist er langt ifra dekkende. Han befant seg like ofte godt innenfor 70-tallsrocken, gjerne med keltiske undertoner.
Rorys egne låter, Cradle Rock, A Million Miles Away, Tatoo'd Lady, Walk On Hot Coals og Who's That Comin' er eksempler på nettopp dette og er, sammen med allerede nevnte I Wonder Who, platas aller beste låter. På flere av disse tar han seg god tid til soloer. Dette kunne selvsagt fort ha blitt kjedelig, men det gjør det heldigvis ikke. Selvsagt skyldes dette at han spiller som han gjør, men et usedvanlig dynamisk og oppmerksomt band hjelper også godt til. As the Crow Flies er et akustisk nummer, en 12-takter tydelig preget av Rorys irske kulturarv, mens Too Much Alcohol er nok en slow-blues, en slow-blues som slett ikke er gal, men som ikke er på høyden med I Wonder Who...
Side fire, kalt 'After Hours' holder ikke samme kvalitet som resten av plata. Her finner du to låter henta fra jam-sessions, og, som ved mange andre late-night jam-sessions, er ikke fokuset heilt på plass. Dette er langt ifra dårlig, men heller ikke så bra som resten av skiva.
På tross av en litt skuffende fjerdeside, viser Irish Tour '74 gitaristen Rory Gallgher i storform. Den viser også at Rory var en solid låtskriver og en strålende vokalist. Dessverre vet altfor få nettopp dette. Rory Gallagher blir for ofte avfeid som en bluesgitarist med gammel gitar og rutete skjorte. Det er for galt. Noe må gjøres... Noen burde skrive om det på internett... I en blogg, kanskje...
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar