Santana - Santana

Det er kanskje vanskelig å tro, men av alt som er gitt ut av materiale fra Woodstock-festivalen (minst to filmer, hver på tre timer, og uendelige mengder med plater), forblir høydepunktet Mike Shrieves trommesolo på Soul Sacrifice. Han hadde bare så vidt fylt 20, han spilte i et band som fortsatt ikke hadde sluppet sin første skive, og han backet en gitarist som skulle bli en av de virkelig store gitarheltene. Allikevel er det trommesoloen som er greia. På Woodstock var Mike Shrieve kulere enn Hendrix, The Who, CSN&Y, Ten Years After... Resten av Santana var slett ikke verst de heller.

Noen uker/måneder seinere kom debutplata til bandet. Heldigvis var Soul Sacrifice med også her, om enn i noe forkortet form, og også her er låta høydepunktet. Ellers er det, som en seinere skulle bli vant til når det gjaldt Santana, mye gitarsolo-samba, men i en mye friskere utgave. Carlos tar mye plass, men det er god plass også til alle i bandet, og flere av låtene har like mye orgel som gitar. Og alt drukner selvsagt i perk. 

Med ujevne mellom dukker det opp vokal, og den er kul nok i massevis, men det er faktisk som instrumentalband Santana er på sitt beste. Aller best er de når det virkelig koker i rytmeseksjonen, og takket være to perkusjonister og en fantastisk trommis, gjør det nettopp dét ganske ofte.

Og så er jo coeveret ganske ålreit også...