Faces - A Nod Is As Good As a Wink... to a Blind Horse

Rod Stewart er sannsynligvis den rockestjerna som har falt lengst og sunket dypest. Det ha faktisk blitt så galt at flertallet ikke aner hva han egentlig, en gang for lenge siden, virkelig dreiv på med. Seint på 60-tallet og tidlig på 70-tallet var han heilt strålende. Fantastisk fyr og bestekompis med Ronnie Wood, som har gjort sitt beste for å falle like langt selv, selvsagt på sin egen måte. Rod Stewart kan fortsatt synge, han har bare valgt å bli smørsanger. Woody har på sin side fortsatt hjertet på rett plass, han har bare glemt at det å være musiker forutsetter at en behersker instrumentet sitt sånn passe, noe som igjen krever et visst minimum med øving.

Men: I 1971 var begge to i toppform, akkurat som resten av Faces. A Nod Is As Good As a Wink... er ei kjempeplate, ei plate som viser Faces fra si beste side. Her finnes solide rockelåter som Miss Judy's Farm og Too Bad, hitlåta Stay With Me og en Mikke Mus-aktig versjon av Chuck Berrys Memphis Tennessee. Heilt supert! Aller aller best er allikevel balladene Love Lives Here og Debris. Vanligvis huskes Faces som partyrock, men de var mye mer, noe disse låtene beviser.

Hvordan kunne det da gå så galt med de to herremennene? Svaret ligger nok i det at Faces ikke først og fremst var bandet til Rod Stewart og Ronnie Wood. Kjernen i bandet var Kenny Jones, Ian McLagan og Ronnie Lane. For et komp! Ronnie Lanes kreative, melodiøse basslinjer passer perfekt til Jones' trommer, og Macs orgel og piano er en like stor del av sounden som Woodys gitar. Faces var ganske enkelt et bunnsolid band. I tillegg, og dette kan ikke sies ofte nok, hadde Faces ikke bare én, men to gode vokalister. Ronnie Lane har riktignok ikke en like mektig stemme som Rod Stewart, men den er like umiskjennelig, og full av nerve. Vekslingen mellom de to vokalistene gir bandet større bredde og flere muligheter til variasjon, samtidig som de to vokalistene gjør seg godt sammen de få gangene de gjør duetter. Det beste eksempelet på dette er Debris, som finnes på nettopp denne plata.

Ingen av Skivene til Faces er feilfrie. Det er alltid et dødpunkt eller to, gitarsoloen i That's All You Need, for eksempel, eller Last Orders Please, men dette får en bare finne seg i. Uansett om bandet av og til var litt ujevne, vil de alltid forbli bandet som holdt orden på to av rockens verste rotehuer.

Synd det er så lenge siden nå.



Og litt sånn til ettertanke: Siden Rod Stewart for lengst har reist inn i smørsangens verden, så oppslukt at det ikke lenger finnes håp, var det selvsagt ikke aktuelt for ham å bli med på gjenforening av bandet. Løsningen ble å konvertere en annen smørsanger: Mick Hucknall. Ja, ja... Herren gir, og Herren tar.