Grand Funk Railroad - On Time

"The wild, shirtless lyrics of Mark Farner; the bone-crushing bass of Mel Schacher; the competent drum work of Don Brewer."

“Grand Funk Railroad paved the way for Jefferson airplane, which cleared the way for Jefferson starship. The stage was now set for the Alan Parsons project, which I believe was some sort of hovercraft.”

Dæven! Grand Funk holder ikke igjen når det åpner On Time. Are You Ready spruter av energi og allerede fra de første akkordene skjønner en at noe stort er på gang. Dødsfeit basslyd. Kongeriff. Tostemt hvit soulvokal med solid vibrato. Deilig bøttelyd i trommene.For et åpningsspor! Anybody's Answer følger i samme gate. Litt småsur gitar og vokal, kanskje, men ikke plagsomt, og peace and love-budskapet passer strålende til låta. Dette lover godt.

Time Machine var første single på skiva, uten at den solgte så mye, noe som ikke er så rart, for selv om det er ei ålreit låt, er det ikke så mye som fester seg her. For mye duttu-duttu-blues, selv om bandet spiller bra. Neste låt, High Horse, hadde nok vært en bedre single, for her er det mer liv i sakene, og ellers er låta ganske lik. Kanskje litt intonasjonsproblemer i vokalen diskvalifiserte låta i kampen om singleutgivelse?

T.N.U.C. starter ut skikkelig funky, litt nærmere åpningslåta igjen. Dessverre er låta full av riff stjålet fra Born to Be Wild. I tillegg er fem minutter med trommesolo fra en trommis som bare er sånn passe flink i meste laget. Ikke fører den noen steder heller, for riffet bandet kommer inn igjen med, er ganske så blodfattig.

Into the Sun låner igjen litt fra Born to Be Wild og en smule fra Gimme Shelter, og det er ikke fritt for at den solide vibratoen i den hvite soulvokalen begynner å bli litt enerverende. Overdrevet lange solopartier med småsur gitar hjelper heller ikke. Heartbreaker har noe for seg, men den varer så altfor lenge. Call Yourself a Man åpner med et kult riff for så igjen ramle heilt sammen i versene, og nå begynner vokalen for alvor å irritere. Can't Be Too Long gjør ingenting bedre, og innen Ups and Downs setter igang, har en mista troen på at noe interessant skal skje. Det er vanskelig å glede seg over at introriffet er sånn passe, for erfaring har vist at det ikke kan vare. Det gjør det heller ikke, og når en row-rowrow-your-boat-kanon skal være høydepunktet før enda en trommesolo og powerchords uten mål og mening, er det nok. 

On Time er nedoverbakke på vinyl. Rett og slett.