Det finnes få skiver der coveret matcher innholdet bedre enn på Hellacopters' High Visibility. Et raskt blikk på omslaget forteller deg nesten alt du trenger å vite om plata: dette er bunnsolid, deilig og uoriginal rock.
Å trøkke absolutt alle rock & roll-klisjéer inn i samtlige låter på ei plate, er ikke nødvendigvis en oppskrift som fører til automatisk klassikerstatus. Faktisk blir resultatene av dette som regel katastrofale. På High Visibility funker dette utmerket: Boogie-gitar, pick-slides, gjentatt hamring på ei tone på piano, Chuck Berry-licks, reine 16-dels-overganger på dypt stemte tammer... Alt en kan vente seg fra ei solid rockeskive er på plass. Alt sitter som et skudd, og alt låter riktig så fortreffelig.
Variasjonen er ikke allverdens på High Visibility. Bandet holder seg i landskapet som finnes mellom mid-tempo låter med catchy refreng til øs-pøs-rock som går nøyaktig et lite hakk for fort. Det finnes ingen undertoner av jazz, funk, country, soul eller klassisk. Ingen svevende, improviserte partier, bare rock n' roll. Rock og rock og rock... Awright!
High Visibility blir nok ikke stående som en bauta i rockehistorien, det er ikke ei skiver som provoserer, engasjerer og sprenger grenser, men den er et glimrende bevis på at alle klisjéene fortsatt treffer der de skal.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar