King Crimson - Starless and Bible Black

King Crimson er mildt sagt noe heilt for seg selv. På tross av utallige utskiftninger og sjangerbytter, har bandet alltid hatt sin egen sound. Det er ikke alltid like lett å kjenne bandet igjen fra plate til plate, men de likner aldri på andre band. Mye av dette skyldes nok at Robert Fripp også er noe heilt for seg selv, og han er det slett ikke vanskelig å kjenne igjen uansett sammenheng han dukker opp i.

Starless and Bible Black kom ut i 1974 og er den midterste av tre plater med tilnærmet samme besetning, og den har også mye tilfelles med både Red og Larks' Tongues In Aspic når det gjelder uttrykk og instrumentering. Forskjellen er kanskje at Starless... er litt snillere og mildere i uttrykket. Litt mer melodiøst, også i tilsynelatende atonale partier.

Plata åpner med Great Deceiver med en intro som peker fremover mot Red og et vers i samme gate som Easy Money fra Larks' Tongues... Låta plasserer rett og slett skiva der den hører hjemme, mellom disse to platene.

Lament begynner som en ballade med mellotron-strykere (David Cross) og greier, men utvikler seg etterhvert til en skakk, intens sak med heltonepartier og støyete gitarsoloer, selvsagt med stopp, synkoper og overraskende løsninger underveis. Bill Bruford setter sitt umiskjennelige preg på låta, og spiller nøyaktig så hektisk som forventet. John Wetton får brukt heile spekteret sitt som vokalist. På mystisk vis klarer han å få fram sin egen personlighet samtidig som han kan minne om Greg Lake fra bandets første album. Samtidig basser han som en helt og følger Bruford i alle hans innfall.

We'll Let You Know er en mystisk instrumental. Her virker det som om det meste er tillatt, og som om det meste er tilfeldig. Litt nærmere lytting avslører at bassen, som stort sett holder greiene sammen, tar utgangspunkt i, om ikke et fast riff, så en bestemt idé som går igjennom heile låta. Bruford, Cross og Fripp snirkler rundt, over, under og igjennom bassen. De gjør stort sett sin egen greie, men det er heilt tydelig at det den ene spiller er en direkte reaksjon på noe en annen har gjort. Dette kan ikke hverken nynnes eller danses til, men det er et glimrende eksempel på nesten instinktivt samspill.

The Night Watch er en nydelig liten ballade, sterkt preget av Fripps gitar og Cross' mellotron. Tekstforfatter Richard Palmer-James har skrevet en flott tekst med lange, ordrike linjer, glimrende levert av Wetton. Samspillet mellom bass og trommer, og detaljer i arrangementet avslører at veldig lite er overlatt til tilfeldigheter her. Det er nok heller ikke tilfeldig at det allerede i denne låta hintes til tonaliteter fra den fjerne østen, tonaliteter som ligger til grunn for de vakre instrumentalen Trio.

The Mincer er også i all hovedsak instrumental. Her holder bass og trommer en fast groove som bakgrunn for Fripps lek med lyder og klanger, igjen sammen med mellotron. Mot slutten kommer vokalen inn, og det er fristende å tro at nå, nå skal låta komme skikkelig i gang, men da bråstopper det, nesten som om noen ved et uhell skulle ha kommet borti stopp-knappen. Ganske så uventa, men med King Crimson må man jo lære seg å forvente det uforventede. (Det var jammen godt sagt...)

Det er med andre ord mye rart på side én av Starless and Bible Black, men det blir ikke skikkelig underlig før en snur skiva. Tittellåta bruker nesten fem minutter på å bygge seg opp fra uhørbar hvisking opp til en stødig groove med nye lydlandskaper oppå. Igjen holder bassen og trommer sakene nesten samlet, men ikke mer enn at alt låter ganske så fritt, og ikke lenger enn at alt etter et par minutter igjen flyter ut og en igjen svever på mellotron, godt krydret med gitar. I bakgrunnen leker bass og trommer seg før låta avsluttes med tydelige markeringer.

Fracture er en heltonesak av beste King Crimson-merke. Akkurat som i låta før, tar bandet seg god tid når de bygger opp dynamikken, og også her spilles det ganske så fritt rundt et par grunnleggende idéer. På denne låta får også David Cross slippe skikkelig til med violaen sin. Underveis brukes dynamikk som et viktig virkemiddel, og igjen er samspillet imponerende, spesielt når heile bandet tilsynelatende uten forvarsel går fra kaos og rett inn i låtas neste tema. Flere av disse heltonemelodiene kan minne om ting Danny Elfman har gjort seinere, spesielt kjenningsmelodien til en tv-serie om en gul, amerikansk familie...

Starless and Bible Black er ikke lett fordøyelig musikk. Det er ikke sikkert du sitter igjen med en melodi du kan plystre etter du har hørt skiva, og du har garantert ikke kjent hvor gjerne du vil danse. Dette er ikke den typen plate. Starless and Bible Black må oppleves. Det er ei plate der du må følge musikerne og alle deres innfall og stole på at de vet hvor de skal. Heldigvis er du i trygge hender, så sett deg opp i kørja og la ballongen gå...