Soundgarden - Screaming Life/Fopp

Screaming Life og Fopp kom opprinnelig ut som hver sin EP, men etterhvert som Soundgarden steig mot stjernehimmelen, fant Sub Pop ut at det var på tide å gi disse ut på nytt, samla på én CD. Hvis en vil, kan en selvsagt kritisere Sub Pop for dette. Hva skjer med alt-kred-en når du prøver å cashe inn på tidligere utgivelser av band som først nå er store, lissom? Hæ? Den typen kritikk får andre ta seg av. Ærlig talt, også folk i uavhengige plateselskap må få lov til å tjene til livets opphold. Dessuten var nok Soundgarden-fans godt fornøyde med å kunne få fått på disse låtene. Jeg synes i alle fall det er heilt ok.

Screaming Life kom ut først av disse to EPene. Her finner du 6 egenkomponerte låter. Lyden er ikke det store, og bandet skulle bli tightere etterhvert, men gutta hadde utvilsomt allerede i 1987 funnet ut hvilken retning de ville gå. Cornells karakteristiske stemme er lett å kjenne igjen, selv om han nok ikke har like god kontroll her som seinere. (Det er mer upolert og rett og slett ikke fullt så fint. Av og til stygt uten å være kult.) Ellers er Camerons tromming lett å kjenne igjen, og Kim Thayill har langt på vei utviklet sin egen stil. EPen er ikke nødvendigvis fantastisk for seg selv, men det er veldig ålreit å høre hvordan Soundgarden låt i startgropa.

Fopp kom året etter og er ikke fullt så spennende, blant annet fordi det kun er én originallåt her, Kingdom of Come, og den er ikke mer enn heilt grei. Ellers gjør de cover av Green Rivers Swallow My Pride (Hvis du ikke kjenner til Green River, kan det være verdt en tur på google. Kanskje du treffer noen du kjenner...) og Fopp, ei låt skrevet av en bønsj av folk jeg ikke har hørt om og ikke googla. Fopp er allikevel beste kutt på denne EPen, noe bandet sikkert visste siden det fjerde og siste sporet er en dub-mix av samme låt, en dub-mix som varer litt i overkant lenge, men er i grunnen morsom nok.

Denne samlinga er slett ikke dum å sjekke ut, men det er nok ikke noe triks å bruke denne for å overbevise andre om Soundgardens fortreffelighet. Kort kan Screaming Life/Fopp beskrives som "artig, men kun for spesielt interesserte".