Eller: "Whatever Happened to..... Jugula+ - File Under Science Fiction - Roy Harper & Jimmy Page - An Ordinary Man Writing Songs For Ordinary People." Ikke rart de korta ned navnet på ryggen av plata. Heilt ned til Roy Harper Jugula, faktisk.
Roy Harper er en merkelig skrue. En raring. Og på 80-tallet var Jimmy Page ganske mystisk også. Han tok mange rare avgjørelser. The Firm, for eksempel. Å spille Stairway to Heaven instrumentalt på Arms-konserten i Royal Albert Hall... Å samarbeide med Harper her, var ikke den verste ideen han hadde, men ikke nødvendigvis den beste heller.
Jeg nøyer meg med å kalle skiva Jugula fra nå av, og nøyer meg også med en kort omtale. Dette er merkelige greier. Mye stygg 80-talls-lyd. Veldig mye. Vi snakker Ovation-gitarer. Og så har Harper skrevet en rar sci-fi-låt om hva som kommer til å skje i 1984, og gitt den ut i 1985. Underlige liner-notes. Og låta Advertisement, som jeg legger ved. Hmmm...
Hello, hello, hello, hello...
Forresten, og for ordens skyld: Siden jeg skulle nøye meg med å kalle plata Jugula, må jeg huske å bruke navnet en gang til: Jugula. Sånn. Nå hadde forkortelsen en hensikt. Jugula.
Eller "Flo On the Wall", som det står på coveret...
Innen '85 hadde AC/DC vært igjennom drøssevis av utskiftninger. Noen hadde vært heilt glimrende, å få inn Bon Scott, for eksempel. Andre hadde vært heilt ok, for eksempel å få inn Cliff Williams som ny bassist. Noen var uønskede, som å måtte finne ny trommis til å fylle Phil Rudds store sko. (Simon Wright gjør så godt han kan, stakkar, men får ikke til Rudds fantastiske gyng på hi-hat'en eller den sinnssyke punchen i skarptromma.) Og så var det selvsagt tapet av Bon Scott. Heilt unødvendig. Alle disse forandringene preget bandet i '85. De var faktisk ikke det samme bandet lenger. Problemet var bare at det ikke var dette som egentlig var problemet.
Powerage var det siste studioalbumet AC/DC gjorde med produsent-teamet Vanda Young, og det skulle vise seg å få katastrofale følger. Det viste seg allerede på Highway To Hell. Romklang, for eksempel. Hører jo slett ikke hjemme på ei AC/DC-skive. Produksjonen skulle bli gradvis kjipere og kjipere, og på Fly On the Wall er bunnen nådd. Grautete og grumsete. Trommene druknes i klang i et desperat forsøk på å få dem til å låte stort, og vokalen har blitt gjemt enda ett hakk inni kompet. Det var kanskje ille på de to platene som kom før, men her er det bare tullete. Dette er ikke den eneste plata der en må lese tekstene for å få med seg det som synges, men dette er en av de få platene der bandet strengt tatt ikke hadde trengt å skrive tekst hvis det ikke hadde vært for at den skulle trykkes på innercoveret. Brian Johnson er jo en kul vokalist, men her har han blitt redusert til å lage små, pipete gryntelyder i bakgrunnen.
I tillegg til dette, var det også et annet problem som nå for alvor tok overhånd. Allerede på Back In Black haee AC/DC tatt konsekvensen av at de nå var blitt digre. Stadionband. Følgelig hadde de begynt å skrive låter tilpasset formatet. Humoren var borte, de gode riffene var mer eller mindre borte, og tempoet var stort sett det samme på alle låter: 120bpm.
Noen formildende omstendigheter finnes allikevel. Fortsatt hører en tydelig at det er Young-brødrene på gitar, og inni den elendige produksjonen er det mulig å høre at de strengt tatt fortsatt har beholdt sine fantastiske gitar-sound. Inne i samme graut-produksjon går det også an å ane spor av låter som kunne ha blitt bra med en tidligere besetning. Også er jo både Sink the Pink og Back In Business litt i overkant av heilt ok. Og gitarsoloen holder mål og vel så det.
Det kuleste med skiva finnes derimot på coveret. For det første litt retronostalgi: Fly On the Wall kom også ut som video, og var tilgjengelig både på VHS og Beta, begge versjonene i HiFi-kvalitet. Sneisent. Det tøffeste av alt er allikevel bildet av Malcolm. I '85 lot alle andre gitarister seg avbilde med fingrene sine godt spredt i edderkopp-formasjoner for å vise hvor dyktige de var. Malcolm, derimot, nøyer seg med Tom Dooley-D'en alle kan. Riffene på skiva er ofte litt for fikse og planlagte, men på bildet viser Malcolm seg som den samme gamle. Det er i alle fall godt å vite.
Fly On the Wall var en big deal i '85. I dag er den nok heller en parentes i historien til et band som kunne så uendelig mye bedre.
Litt høyere vokal på videoen enn på plata. Ellers: Her ser du AC/DC på sitt mest harry, heilt uten Bon Scotts underbuksehumor og glimt i øyet. Legg merke til at man på 80-tallet heiset buksene opp når det var på tide å være på sitt tøffeste... Imponerende dansing også...
Denne hadde jeg opprinnelig på spolebånd. I mono. Og det funka som ei kule. For ei skive! 461 Ocean Boulevard er så fet at den kan spilles på diktafon under vann og fortsatt låte som "onemilliondollars" (uttales på godt nordnorsk). Må jo være Claptons beste soloskive.
Det er i alle fall fort gjort å tenke det når en har vokst opp med plata.
461 Ocean Boulevard er ikke noen gitarhelt-skive. Slett ikke. Litt soloer finnes selvsagt, men gjerne enkle slidesoloer, enten på dobro eller med litt forsiktig halv-vreng. Ingen lange egotripper eller Marshaller på full gnu. Nei, heile skiva har en laid-back, litt J.J. Cale-sk stemning, og samspillet i bandet er mye viktigere enn briefing fra en verdensberømt gitarist. Og det er selvsagt ikke sånn jazz-jammete, fritt improviserende samspill det er snakk om, nei da. Her spilles det tight og disiplinert samtidig som det er løst, ledig og uanstrengt. Ingen spiller masse, men alt passer så godt sammen, litt som et puslespill. Bitene går perfekt sammen uten å noensinne krasje, og det gjøres så elegant og lekent. Ingenting låter tenkt eller innstudert. Det bare funker, og det er fort gjort å undre seg: "Hvor vanskelig kan dette være, egentlig? Det er jo bare småtteri alt som foregår her..." Ja, ikke sant? Og det er selvsagt det som er hemmeligheten. Ingenting er overflødig.
Å trekke fram favoritter er ikke så lett, for nesten alle låtene er nettopp favoritter, men Motherlss Children er verd å sjekke ut. Og Willie and the Hand Jive. Get Ready er utrolig sløy, og det samme gjelder I Can't Hold Out. I Shot the Sheriff er mye bedre enn du husker. Faktisk. Denne versjonen med dette bandet når kanskje ikke heilt opp til originalen, men er uendelig mye bedre enn de altfor mange live-versjonene som har kommet siden. Hør bare på Jamie Oldakers tromming her. Mesterlig.
Let It Grow har blitt kritisert for å likne på Stairway to Heaven og/eller Hotel California siden alle låtene benytter seg av mer eller mindre samme akkordprogresjon, og kritikerne har for så vidt rett: Den kromatiske nedgangen er nesten den samme. Men det er ikke poenget. Skulle det bli forbud mot å bruke samme akkordrekke mer enn en gang, hadde vi endt opp med veldig, veldig få gode låter, og poenget er nettopp at Let It Grow er ei kjempelåt.
Som sagt sliter jeg med å finne favoritter, men denne ganga var det Please Be With Me som utmerket seg. Kanon! En Clapton som er lavmælt uten å bli tannløs og kjedelig. Nydelig koring og herlig dobro. Og bandet? Jo da, som på resten av skiva spiller de også denne låta glimrende.
Nevnte jeg forresten at lyden er sinnssykt fet? Plata låter kanskje fint i mono på en bitteliten Tandberg-høyttaler, men hvis du har to Tandberg-høyttalere, kanskje litt større, en gammel forsterker som lyser grønt og en god platespiller, blir opplevelsen komplett.
Kongebra!
Og en ting til: Beklager de klissete bildene i videoen. Tips: Lukk øynene...
De første til å forlate King Crimson. Det eneste album fra duoen. Sinfield inne som tekstforfatter og inspirasjon på Birdman. Steve Winwood som gjest på Turnham Green, Here I Am, en underavdeling av Suite In C. Det er ei veldig ok skive det her.
Begge gutta er lett å kjenne igjen, spesielt Giles, og begge spiller glimrende, spesielt Giles. Litt mer jazz-feeling her og der og litt mindre dystert enn moderbandet. Rent musikalsk er det ikke mye som skulle tilsi at det var nødvendig å starte for seg selv, men det skjer jo som kjent så mye rart i kulissene, og det finnes sikkert en bok en plass som forteller om nettopp dette.
Selvfølgelig er dette prog, og naturlig nok er det lange låter, delt opp i mange deler. Masse rom for improvisasjon og eksperimentering. Svev og flyt og lek. Men, siden det aldri stresser, og siden det gis plass til mye luft, med et tvers igjennom organisk lydbilde, funker det riktig så bra. Fint, det er det er.
Ved siden av de to gigantlåtene, finnes tre kortere: Flight of the Ibis, Is She Waiting? og Tomorrows People- The Children of Today, alle like ålreit de også.
Det er litt vanskelig å beskrive nøyaktig hvordan McDonalds and Giles låter, men hvis du ser for deg en søndagsversjon av In the Court of the Crimson King (ja, jeg vet tittelen er mye lengre), er du inne på noe. En søndag det regner... Her og der hører en tydelig Beatles-påvirkning, og av og til minner det om Atom Heart Mother. Hvis det ikke er til særlig hjelp, kan du ta med deg at Beastie Boys har sampla trommene fra Tomorrows People. Det kommer i alle fall ikke til å hjelpe...
Lytt heller sjæl. Det er ganske ålreit, skjønner du:
Still, som i følge prislappen, kosta 49,- på Musikk og film i 1973
Når diktere gir ut plater... Sinfield skreiv King Crimsons mest kjente tekster. Han var et av originalmedlemmene. Var med å skrive låter og greier. En viktig del av sound og filosofi. Selvfølgelig blei han utsatt for en Robert Fripp og endte opp utenfor bandet. Dette var ca. '71. To år seinere kom soloplata. Her har han med seg et solid knippe gamle venner: Gre Lake, John Wetton, Boz, Mel Colins... men ikke Robert Fripp.
Still begynner i grunnen riktig så fint. The Song For the Sea Goat og Under the Sky har samme stemning som førsteutgavens av King Crimsons roligere partier. Fint. Vokalen er sånn heilt passe, men funker sammen med resten av låtene. Det som virkelig bærer låtene, er Mel Colins blåsere og resten av bandet. Fra tredje låta, Will It Be You, og utover skjer det mye rart, og ikke alt er like kult: Kose-køntri, gammelmanns-boogie... Heldigvis er det flere fine øyeblikk underveis (duett med Greg Lake, for eksempel), og tekstene er typisk Sinfield, som vil si at de som liker det han gjorde for KC, vil like det han gjør her. Musikalsk løfter deg seg ikke heilt igjen før plata avsluttes med The Night People, og igjen må Mel Colins og blåserne hans få sen solid del av æren. Veldig kult sax-spill når grooven bare kommer i gang.
Still er ikke nødvendigvis ei plate alle burde eie. For fans av King Crimson, og for så vidt av engelsk 70-talls-prog generelt, er dette derimot ei plate som er verdt å leite fram og kjøpe. Her er det nok snacks til at en finner fram plata av og til, når en bare husker at den står i hylla.
Du får finne ut selv om du er i målgruppa, men en ting er uansett sikker: Når diktere gir ut plater, kan det gå uendelig mye verre enn dette.
For få vet om Wishbone Ash, og de som har fått med seg at de finnes, har etter all sannsynlighet fått med seg feil låt eller feil album, for dette er et av de bandene som har gitt ut altfor mange plater.
Tidlig på 70-tallet var det derimot andre boller. Over i junaiten sjokkerte Allman Brothers både seg selv og andre med ikke bare en, men to leadgitarister. I England fulgte Wishbone Ash i samme fotspor. Omtrent. Ikke så mye blues, jazz og country som en kunne finne hos Allmans, men med tydelige keltiske undertoner, heilt klart inspirert av middelaldermusikk fra de britiske øyer. Engelsk progrock, med andre ord, men uten fløyte, uten Mellotron, uten keyboards, faktisk. Hvordan kompenserer en for mangel på alt dette? Ved hjelp av tonnevis av gitar, hva ellers?
Når coveret forteller i detalj hvilken gitarist som spiller solo når, er dette et tydelig tegn på at vi har med nettopp gitarrock å gjøre, og når låtene går over 6 eller 7 eller til og med 9 minutter, er det selvsagt plass til instrumentalisering. Og hvilket instrument snakker vi om? Gitar. Selvsagt.
Akkurat som Dickey Betts og Duane Allman, lagde Ted Turner og Andy Powell ikke bare lange soloer, de satt seg også sammen og kokte opp tostemte leadgitartemaer og var på den måten starten på en lang, erkeengelsk tradisjon. En tradisjon band som Thin Lizzy og Iron Maiden skulle føre videre. Videreutvikle, om du vil.
Anyways: Argus er ei knallfeit progskive og kan anbefales alle som liker lange soloer à la 70-tallet, pen, flerstemt vokal og tekster like middelalderorientert som enkelte av riffene: Throw Down the Sword, The King Will Come, Warrior (I have to be a Warrior, a slave I couldn't be. A soldier and a conqueror fighting to be free...)
Ikke så lett å velge her, men Warrior viser både harmonivokal, middelaldertoner, harmonigitar og begge gitaristenes spillestil. Andy Powell spiller Flying V, Ted Turner spiller Strat. For de av dere som ikke er heilt sikre på hva forskjellen er: Gitarene låter mer eller mindre slik de ser ut.
Selvfølgelig ei skikkelig godskive. Som alltid. Ingen bombe, spesielt ikke når vi snakker om nye, revitaliserte Motorpsycho. Et nytt kapittel i den fantastiske Kapstad-epoken. Hurra!
Det kommer ikke som noen overraskelse: Kjempesvær basslyd, enorme gitarer, travel tromming. Fantastisk samspill. This is Motorpsycho, som det heter i filmen. Litt mer retro enn de forrige skivene er det allikevel, eller i det minste retro på en annen måte. Hell, Part 1-3 har, på tross av deilig, flerstemt vokal, tydelige Sabbath-trekk. Mer melodiøst, kanskje, men til tider like tungt, og Snah har selvsagt tatt utfordringa og smelt på en skikkelig Iommi-solo.
Nytt på denne skiva er samarbeidet med Reine Fiske. En skulle kanskje tro at det ikke var plass til mer gitar i bandets fullpakkede lydbilde, men det går så greit atte, noe som nok skyldes flere ting: Fiske har en åpnere gitarlyd enn Snah, han spiller akustisk av og til, og Snah dropper sine egne pålegg for å gi plass til svenske-kollegaen, som tar utfordringene på strak arm. Det er riktignok ikke så ofte en hører rester av Dungen her. Unntaket er The Afterglow, og da skyldes det nok like mye Mellotronen som Fiskes gitar. Gitaren får han allikevel brukt til gangs, spesielt på Ratcatcher. Fantastisk gitarsamspill på tvers av landegrensene oppå et sjukt kult, ofte tilnærmet fritt improvisert fundament av bass og trommer. Igjen: Hurra!
Sammenlignet med forgjengerne virker dette som ei lettvint, utadvendt skive, men det er den ikke nødvendigvis. Still Life With Eggplant er av og til blytung (Hell, Part 1-3), av og til deilig jammete (Ratcatcher)... Melodiøst er det i massevis (Barleycorn og Love-coveren August), men langt ifra lettbeint og fylt av sommerbris. Heldigvis.
Nå må jeg ærlig innrømme at Still Life With Eggplant nok ikke er banebrytende. Kanskje har vi hørt ting som likner også tidligere fra samme band, men det spiller liten rolle. Hva er galt med å låte som seg selv når en låter så bra som dette?
Og igjen: Gutta synger dritfett. Kan vi slutte å mase om personlig, men upolert vokal nå?
Fantastisk tittel... Perfekt for akkurat de dagene, de dagene, du vet, der for mye betyr for mye... Klar melding: Ikke stress.
Siden dette er Dungen, er det selvsagt ei fin skive. Det låter som Dungen: Melodier litt sånn inspirert av svenske folkeviser, under- og overtoner av jazz, god blanding av akustiske og elektriske lyder, Reine Fiskes Hendrix-pregede gitar, deilig organisk trommelyd, fløyte... Gustav Ejstes fantastiske låter og nydelige piano. (+ andre instrument han må finne på å traktere, alt like glimrende.) Igjen: Det låter som Dungen. Liker du bandet, liker du skiva. Vet du at du ikke er så begeistra for Dungen, kommer ikke denne plata til å få deg til å ombestemme deg. Kjenner du derimot ikke til disse svenskene, kan dette være en god plass å begynne, siden de altså låter umiskjennelig som seg selv her.
Klikk på linken nedenfor og finn ut om du er i målgruppa.
Oppkalt etter en opptaksteknikk benyttet blant annet på leadgitaren på Of the Girl, er Binaural kanskje Pearl Jams mørkeste skive. Veldig lite hurramegrundt ute og går. Lite feiring av livets lysere sider, men fortsatt ei ok, ujevn plate.
Binaural var Matt Camerons første studioplate med bandet, noe som funka som ei kule. Det er i alle fall ikke noe galt trommearbeidet her. Naturlig nok, for han er jo en riktig så dyktig kar. Dessverre slapp han bare til med ei låt, og dessverre hadde nok ikke Eddie Vedder heilt fått tilpassa seg Camerons stil enda, for melodien er ikke nødvendigvis en innertier. Refrengene er kule nok, men underveis i versene er det ikke fritt for at en aner at Chris Cornell og Camerons tidligere band kunne ha fått mer ut av Evacuation.
Samtlige låter på skiva er lite kommerse, og det er i grunnen lite en kan nynne med på. En del ålreite riff, men litt få minneverdige melodier. Litt for mange låter virker uferdige. Allikevel er det nok lyspunkt til at de nesten kunne ha fylt en enkel LP: Breakerfall er en veldig god start, og God's Dice funker fint som låt #2. Rival er underlig og derfor interessant. De virkelige høydepunktene på skiva er Of the Girl og Nothing As It Seems, to Jeff Ament-låter. Lavmælte, rolige låter, samtidig som de er nære og intense.
Platas bunnpunkt er Vedders Soon Forget. Thanks P. T., står det, og Vedder pludrer av gårde, akkompagnert av sin egen ukulele. En morsom liten sak, kanskje, men noen kunne jo ha fortalt Eddie at P. T. allerede hadde skrevet og gitt ut Blue Red and Grey, og at den ikke var mer stas enn at det er nok med èn av den i verden.
Ikke det heilt store, med andre ord. Coveret er fint, Breakerfall, Of the Girl og Nothing As It Seems er veldig, veldig bra, det meste andre er bra, men ikke fantastisk, selv om bandet spiller riktig så bra heile veien.
Med Little Lucid Moments ble det heilt klart at Motorpsycho hadde kommet seg trygt igjennom personlighetskrisa et par av de foregående albumene hadde avslørt. På mange måter var de tilbake i god form allerede på Black Hole/Black Canvas, men det er jo litt lite å være to i bandet. Det hjelper med trommis, spesielt en sånn trommis som Kapstad. Plata overbeviste fra første sekund, og det var godt å ha Motorpsycho tilbake.
Little Lucid Moments er ei monumental greie. Fire gigantlåter spredd utover fire vinylsider. Det er mange ideer, mye lyd, lange instrumentalpassasjer, masse flytende tema, masse koring, masse trøkk og, viktigst av alt, masse energi. Sinnssjukt masse. Ingen tvil om at Kenneth Kapstad var rett mann på rett plass. Ikke bare spiller han heilt fjernt bra, han sparker nytt liv i Bent og Snah også. Her finnes et intensitetsnivå en ikke har hørt fra bandet siden 90-tallet. Enormt!
Little Lucid Moments er også plata der Snah tok gitarspillet sitt til et nytt nivå. Han har jo alltid vært både original og flink. Alltid spilt rett tone til rett tid. Alltid hatt sin egen lett gjenkjennelige personlighet, men dæven så mye fett han leverer her! Og for en bredde i uttrykket! Damn, boy!
Det buldrende bassdrivet er naturlig nok også på plass, og det låter friskere og mer energisk enn på lenge. Å igjen spille sammen med en annen trommis enn seg selv, var sikkert ikke dumt, spesielt når det er en trommis som ikke bare kan følge de mildt sag levende basslinjene, men som også klarer å pushe Bent enda et lite hakk ekstra. Dette er bare utrolig bra. Rett og slett.
Det er aldri trygt å påstå at en tydelig kan høre hvordan ting har foregått i studio, men det er ganske så trygt å si at det låter som om grunnsporene er gjort live. Tre stykker i samme rom som spiller gjennom låtene. Samspillet, dynamikken og måten gutta reagerer på hverandres spill hinter i det minste mot at gutta har både sett og hørt hverandre under innspilling. Pålegg er det jo nok av: Ekstra gitarer, piano, lydeffekter, koring, vokal, men selve kompet kan vel ikke være noe annet enn live?
Og så var vokalen den beste på noen Motorpsycho skive så langt.
Little Lucid Moments markerte starten på en ny gullalder for Motorpsycho, en gullalder som nå har vart i fem gode år, og det er heilt tydelig lov å være optimistisk også når det gjelder framtida.
Kriseskiva! Plata der alt skar seg. Johnny Colt hadde mista interessen og Rich Robinson tok over bassen. Marc Ford valgte seg en relativt usunn livsstil, og Rich Robinson tok over også som leadgitarist. Colt og Ford bidro litt, men nå var det godt han fantes, lillebror Robinson.
På tross av, kanskje også på grunn av alt rot, er Three Snakes and One Charm ei knallbra skive. Ikke feilfri, men ikke så langt ifra. Alle låtene er kanskje ikke klassikere, men alle passer perfekt som deler av sammenhengen. De låtene som kanskje ikke står støtt som fjell på egne bein, er fortsatt viktige for at albumet skal bli så bra som det er. Let Me Share the Ride, Bring On, Bring On og Better When You're Not Alone kunne nok ikke ha klart seg så godt på egenhånd, men sammen med perler som Good Friday og Nebakanezer har de absolutt sin funksjon. Ikke som fyllmasse, for til det er de altfor bra, men for å skape variasjon, for å balansere plata, og, ikke minst, som nødvendige pusterom mellom heftige, intense låter som How Much For Your Wings og Evil Eye, kanskje de to sterkeste låtene på plata, men også de mest kompromissløse.
Åpningssporet, Under a Mountain, er naturlig nok dødsbra, nøyaktig som alle andre åpningsspor fra bandet: Twice as Hard, Sting Me, Gone, Go faster, Midnight from the Inside Out... Og andrelåta er like bra som andrelåter pleier å være: Jealous Again, Remedy, Conspiracy... Black Crowes fornekter seg ikke.
Selv om Three Snakes and One Charm til tider er hakket mer melodiøs enn Amorica, er plata på mange måter også mørkere og tyngre. Nebakanezer har kanskje et refreng en gjerne kan nynne på og et riff som setter seg på hjernen, men den er også ganske utemmet og støyete. Blackberry er småfunky, og catchy, men samtidig veldig kantete. Det samme gjelder faktisk også Girl From a Pawnshop, som først utgir seg for å være ei lavmælt, country-preget ballade før den raser inn i voldsomme crescendoer med heftig leadgitar. Jevnt over er plata rett og slett rå. Upolert. Det høres ut som om plata er spilt inn live i ett stort rom med trepanel på veggene. Dødshøyt. At problemer i bandet forhindret nettopp dét, er det umulig å høre.
Three Snakes and One Charm er ikke noen kommersiell plate. Den kunne kanskje ha vært det hvis noen hadde gått inn for å rydde, gnikke, polere og produsere. Strømlinjeforme. Heldigvis gjorde ingen det.
Plata er selvsagt så smal at bare noen få låter finnes på youtube. Vi får gå for spotify:
Perk er fett. Masse perk. Enda mer perk. Congas, shaker, guiro, bongos, tamburin... Heile tida. Ghost beats. Og rytmiske riff. Chick-a-chick. Du-du, du-du...
Få skiver har et driv som kan måle seg med Amorica. Ikke den typen driv en får når alt går fort og jager avgårde, nei, tempoet er gjerne seigt, laid-back, men det er så mye rytme her. I alle retninger. Døde og pine og splitte mine bramseil! Det er bare så bra! Og så løser det seg opp. Det flyter avgårde på psykedeliske riff. Svevende orgler. Koring. Kontrastene mellom det veldig rytmiske og synkoperte på den ene sida og det løse, ledige, luftige på den andre gjør plata uendelig bra. Conspiracy som motstykke til Wiser Time. High Head Blues til høyre, Descending til venstre. Det funker så utrolig fint. Dessuten er balansen mellom akustisk og elektrisk er også perfekt. Nonfiction vs. Gone.
Men det er jo ikke bare perk på skiva. Keyboardist Eddie Harsch har fått en viktigere rolle og har blitt en mye større del av lydbildet. Det har selvsagt ikke blitt mindre gitar, men litt luftigere er de. Litt mer plass til andre. Til keys. Til større frihet i bassen. Det låter løsere og ledigere enn de to platene som kom før. Groove-orientert, ikke låt-orientert. Få catchy refrenger. Ikke så lett å synge med til, men hvem bryr seg? Ikke jeg i alle fall. Ikke når det låter så bra som dette.
Amorica er utvilsomt ett av høydepunktene for Black Crowes. Alt klaffer. Det låter klassisk, men nytt. Tradisjonelt, men heilt unikt. Det låter klisslikt Allman Brothers samtidig som det ikke låter likt i det heile tatt. Det låter som... Black Crowes. Stones-, Faces- og Humble Pie-referansene er godt skjult denne ganga og skulle ikke komme tilbake før By Your Side.
I ettertid kan også Amorica ses som et forvarsel på hvordan det skulle gå med Marc Ford. Tonen hans er ikke like feit, og fraseringa er ikke like fokusert som den var på The Southern Harmony and Musical Companion. Han spiller fortsatt knallbra, men han har ikke samme pondusen som før. Tonene hans veier mindre. Jeg hadde kanskje ikke reagert på det hvis jeg ikke visste at det snart skulle gå i bratt utforbakke med ham, men at han spiller annerledes her, er det ingen tvil om.
Når det er sagt, er det viktig å peke på at plata som heilhet også låter ganske ulikt forgjengeren. Det er ikke umulig at endringen i Fords spillestil først og fremst skyldes nye omgivelser. Gode musikere er tross alt alltid gode lyttere. Gode musikere er tilpasningsdyktige, og heile Black Crowes viser seg her som en gjeng usedvanlig solide spillemenn her, med et samspill som er misunnelsesverdig.
Det er ikke rart de var sjukt bra live på denne tida
Ikke nødvendigvis kråkenes fineste øyeblikk dette her... Synes jeg. Ikke som heilhet i alle fall. Mange er uenige. Veldig mange, kan det virke som. Veldig uenige. Mange er udelt begeistra for at bandet så ut til å ha vendt tilbake til sounden fra Shake Your Money Maker. Jeg er ikke fullt så begeistra...
By Your Side starter sinnsykt bra. Go Faster er enda et klassisk åpningsspor, og Kickin' My Heart Around er enda bedre. Kanon slide! Det lover bra, det er akkurat det det gjør. Tittellåta er mer bakpå, men har en god, sløy groove av den typen Ron Wood-Stones hadde da de var bra. Litt Crazy Mama, liksom. Catchy refreng har de også, disse tre. Horse Head er tyngre. Feitere. Bakpå. Heftig riff. Konge koring. Hadde Black Crowes klart å holde dette nivået oppe gjennom heile skiva, hadde dette vært blant bandets beste skiver. Dessverre svikter kondisen underveis.
Only a Foll, Heavy og Welcome to the Good Times er bare middels interessante, og det er fort gjort å begynne å tenke på andre ting. Middag. Selvangivelsen... Go Tell the Congregation er derimot dødsfet. Samme hvor langt en må ha reist i løpet av de tre foregående låtene, er det umulig å ikke våkne nå. Feit soulrock med klassisk "tjukk negerdame-koring" (Hvor politisk ukorrekt går det an å bli, Trond?). Awsome, som kidsa sier.
Etter dette er det mer eller mindre over. Det kommer tre låter til. tre låter som bare... er der. De er også med, som det heter. Bidrar med lite. Ho-hum.
By Your Side er altså ujevn. Fem dridbra låter. Seks ganske kjedelige. Da plata kom ut, var bandet mer eller mindre igjennom krisetidene rundt Three Snakes and One Charm. Kanskje hadde de det for greit. Ikke nok tyngde. Ikke nok å melde. By Your Side er full av catchy refreng og lettbeint rockefot. For mange er det nettopp dette ei god plate skal ha. Jeg trenger litt mer grums. Litt mer rusk i forgasseren. Men det får være mitt problem.
Fotnote: Rich Robinson gjør en bunnsolid jobb som to gitarister!
Jo da, Tattoo inneholder Stones' største hit siden Ronnie Wood joina bandet. Og det finnes dårligere Stones-skiver. Tattoo You går absolutt an å høre på.
Start Me Up er, naturlig nok, første låt. De siste 20 årene har jeg slitt litt med å se hva som er så storveis med denne, men som åpningslåt live gjør den selvsagt jobben. Hang Fire er morsom, men det er fort gjort å gå lei, og Slave har de fått veldig lite ut av. Little T&A er sjarmerende med Keith på vokal uten å være ei fantastisk låt. Black Limousine er faktisk heilt ok og litt til. En ganske så kul bluessak, og her låter Stones riktig så bra. Neighbours er bare masete.
Side to står i kontrast til siden én, rockesida. Når du snur plata, finner du stort sett ballader, og det er også her platas beste låter finnes: Worried About You, Tops, No Use In Crying. Calypsoen Waiting On a Friend er riktig fin den også. Sax-soloen er jammen ikke dum. Heaven er merkelig og skiller seg godt ut i mengden. Det tok litt tid før jeg ble vant til denne, men nå, snart 30 år etter jeg kjøpte skiva, synes jeg denne låta funker. Og den representerer utvilsomt noe heilt eget i Stones-katalogen. Den dukket opp som bakgrunnsmusikk i en aller annen film og fungerte utmerket. Vanilla Sky, kanskje. Kanskje ikke.
Siden Tattoo You kom ut i '81, og stor sett blei satt sammen av out-takes fra tidligere skiver, låter det veldig lite '80-talls-Stones av den. Rykter forteller til og med at Mick Taylor spiller litt her og der. Andre rykter forteller også at han igjen har skrevet ei låt uten å få æren for det. Denne ganga gjelder det Tops.
Dessverre må en svelge en gigantisk kamel på Tattoo You: Jaggers tutefalsett. Dette er han ikke god til, og det låter ikke bra. Slett ikke. Det eneste som er bra med den, er at det føles som en enorm lettelse hver gang går over til å synge som et normalt menneske. Refrengene i Worried About You, for eksempel, løfter seg dermed enda et hakk. På en måte funker falsetten omtrent som å slå hodet mot veggen: Det føles så godt når en slutter. Det beste er allikevel å la være.
Tattoo You er altså ikke så verst, og spesielt side to har mye godt for seg, særlig hvis en ikke har noe imot å godta falsettsangen. Blant Stones' skiver på 80-tallet skiller den seg positivt ut, men noe høydepunkt i bandets karriere er plata ikke.
Nesten som ei demo-skive for DX-7. Masse plast synth. Lott Oberheim og litt Prophet. litt Casio-keyboard, men alt låter DX-7: Syntetisk. plastikk og annoying.
Rart, da, at Nils Lofgren, som alltid har vært skitgod til å spille gitar, valgte å gi ut ei plate som dette. Selvsagt var også han preget av at pop og rock i '85 nådde sitt absolutte lavmål, men han kunne jo ha holdt seg unna de verste produksjonstriksene. Heldigvis drukner ikke alle låtene i utilgivelige 80-tallssynder, og heldigvis er flere av låtene typisk Lofgren. Han har for eksempel ikke prøvd seg på electric boogaloo. Synger som seg sjøl gjør han også, og etterhvert speller han jammen gittar au. Bra gittar.
Det er mye som blir for klissete på Flip. Delivery Night, for eksempel, og nesten alt er for glatt. Den Rick Springfieldske Secrets In the Streets, er grundig teflonbelagt. Big Tears Fall også.
Høydepunkt, da? New Holes In Old Shoes er slett ikke verst. På tross av Casio-rumba-rytme. På tross av en av de kjipeste kassegitar-lydene jeg har hørt på ei profesjonelt innspilt skive. Sweet Midnight går an.
Uansett: Det finnes nok noen Nils Lofgren-komplettister der ute. De må selvsagt ha denne. Det finnes sikkert også en del 80-tallsfreaks som vil elske Flip. For alle andre er ikke dette det helt store. Men Nils har jo gjort mye annet fint... Dessuten kan han ta salto.
Det fantes et Genesis også før Phil Collins. Før Steve Hacket også, forresten. To skiver ga de ut. Ikke sikker på hvordan den første låter, men på Trespass låter de faktisk allerede som, ja, som Genesis. Alt er på plass, kanskje med unntak av et par av Hacketts særegenheter. Ikke for det, Anthony Phillips gjør en utmerket jobb. Kul lyd har han også, litt godt gjemt inni lydbildet. Trommis John Mayhew spiller i grunnen ganske nært bandets neste groovy kind of trommis. Merkelig nok fikk han fyken for å ikke være god nok. Du måtte sikkert ha vært der for å skjønne hvorfor.
Trespass har selvsagt lange låter, så lange at det bare ble plass til seks av dem på en normal LP. Fine låter er det uansett, og bandet beviser allerede her hvor langt en kan komme med flere multiinstrumentalister i ett band, og her fornekter gutta seg ikke:
-Mike Rutherford: bass, basspedaler, 6- og 12-strengs gitar, vokal, cello
-Tony Banks: Orgel, gitar, piano, mellotron, vokal
-Peter Gabriel: vokal, fløyte, trekkspill, basstromme (ikke så godt å skjønne hva han bruker den til. Mangla trommisen et bein?)
- Anthony Phillps: el-gitar, kassegitar, dulcimer, vokal
-John Mayhew: Trommer... stakkar.
Denne plata er nøyaktig så dramatisk som Genesis var på sine gode dager, nøyaktige like mange rolige, svevende partier, nøyaktige like store kontraster, nøyaktig like voldsomme arrangementer. Genesis fra ende til annen.
Så fint, egentlig. Kan absolutt høres mer enn én gang.
Feel-good-pling-plong-rock... Litt overraskende å sette på denne for første gang på en stund. Mye streitere enn jeg huska. I alle fall en liten stund. Ganske snart plinges og plonges det som aldri før. Det hadde vært ålreit å si at plata har en fin balanse mellom normale låter og merkelige, skrudde greier, men det har den ikke. Alt er merkelig og skrudd. Som alltid.
Konseptalbum, selvsagt. Heftige vokalarrangement, heftigere enn før, faktisk, med Shulmans lettere hysteriske stemme på toppen. Vibrafoner, marimba, sax, fiolin, Clavinet, Moog, Mellotron... Alt ethvert progband med respekt for seg selv trenger, og selvsagt de trygge gode rockeinstrumente: Fenderbass, Luwigtrommer og Les Paul.
The Power and the Glory har nok flere av Genlte Giants mest avanserte, masete låter. Det skjer så vannvittig mye heile tida. Så mange ting på likt. Enorme mengder informasjon. Så vidt jeg husker, var det en liten utfordring å komme skikkelig inn i greiene her. Litt jobb å finne ut hva som egentlig foregikk, men nå låter det slett ikke så vanskelig lenger. Som sagt fikk jeg for meg at dette var ganske streit og lett tilgjengelig, men der tok jeg feil, for det er ikke sant. Jeg har bare blitt vant til det, noe jeg er godt fornøyd med. The Power and the Glory er perfekt på noen dager, dager der en er moden for forvirring, men ikke på AC/DC-dager. Alt til sin tid.
Yes kan være utrolig nerdete. Pipevokal og masete arrangement. Flere og flere teite synth-lyder jo nærmere en kommer 80-tallet. Låter som ikke svinger. Close to the Edge er heldigvis skånet for alt dette. Selvsagt er det hektisk, og selvsagt har Jon Anderson sin sedvanlige u-kule pipestemme. Her er arrangementene, som vanlig, intrikate, overdådige og unødvendig kompliserte. Men det funker. Close to the Edge er ei kul plate å høre på også på dager en ikke er ute etter å høre hvor masete og komplisert det går an å gjøre rock.
1972-Yes er en gjeng sjukt flinke musikere. Dyktige. Flinkiser. Flinkere enn sitt eget beste. Klarer aldri å tøyle seg. Holder ikke igjen. Det spilles og spilles. Basslinjene til Chris Squire er nøye utbardeidet, ikke bare til å passe til riff, trommer og akkordprogresjoner, men også til vokalarrangementene . Disse er igjen ofte trestemte eller mer. Bill Bruford er fortsatt med på trommer, like hektisk og polyrytmisk som alltid. Rick Wakeman på keys er et kapittel for seg: Tusen synther, hammond- og kirkeorgel. Så pretensiøst som det går an å bli. Det er langt ifra usannsynlig at han hadde trollmannskappa si på seg også i studio. Og Steve Howe... Her går det unna på en feit Gibson jazz-gitar, nesten uten vreng. Eller på kassegitar. Flinkis, han også.
Inni gatefolden. Veldig Yes-ete.
Hvorfor funker det, da? Når det kunne ha gått så galt? Fordi idéene er gode nok. Låtene er bra. Her svinger det. Masse driv. Fortsatt nerde-prog, selvsagt, men kjempekult. Det gjør ingenting at de ikke holder igjen. Ikke bare er det avansert, godt arrangert, hektisk og flinkt, det er også fin musikk.
Men: Liker du ikke sjangeren, kan du like godt holde deg unna.
En ganske så melankolsk sak, dette. Lange, dvelende melodier og svevende låter. De som har bedre greie på Anekdoten, mener at dette er blant de mer tilbakelente utgivelsene deres. Kanskje. Nå er det ikke sånn at alt er bare laid-back chill-out-prog. Tittellåta og Seljak har begge tema der det vikrelig løfter seg, men direkte hektisk blir det ikke. Aldri stressende. Aldri up-tempo.
Gravity har en fin balanse mellom akustiske låter og elektriske låter. The War Is Over flyter avgårde på kassegitar og perk, mens Monolith er bygget rundt en seig 6/8-groove og et ganske så fikst gitarriff. Dorisk, selvsagt. Sånt blir det gode låter av. Ellers bader alt i keys: Mellotron (Monoltih, Gravity), Rhodes (Seljak), piano (The Games We Play), Farfisa-orgel (What Should But Did Not Die)... og det låter kjempestort. Gigantisk. Og så er det unektelig mer enn veldig ok at de bruker vibrafonen flittig. Den gjør seg overraskende godt som en del av det digre, symfoniske lydbildet.
Ellers er plata, som nevnt, preget av vokal som tar seg god tid. Lange toner. Mye luft og rom for pauser. Perfekt for låtene.
Gravity hører utvilsomt hjemme i prog-/symfrock avdelinga, men Anekdtoen er her uendelig mye mindre stressende enn mange av sine kolleger. Prog for dager en helst vil få ned pulsen. Koble ut. Dette er søndagsmorgen-prog. På en god måte.
Live On I-5 ble spilt inn i '96. Da hadde Soundgarden alt skaffet seg en solid katalog med et hav av feite låter å plukke fra. De spilte sjukt bra sammen. Cornell sang så det hørtes ut som om han skulle sprenge, ofte ganske så surt. Dessuten var de ikke lenger spesielt spennende å se på. Det siste er jo vanskelig å få fram på plate, men ellers passer denne beskrivelsen Live On I-5 heilt perfekt.
Låtvalget er det lite å si på. Nesten alt er henta fra Badmotorfinger eller Superunknown, lett krydra med noen innslag fra Down On the Upside og en liten klype Nothing to Say fra Screaming Life. Et godt utgangspunkt, altså.
Det skader heller ikke at bandet tydelig kan sakene sine her. Mange av låtene har vært i katalogen lenge og sitter akkurat der de skal. Det er tight og slurvete om hverandre, tight but loose, som det heter så fint. Awright!
Cornell sliter derimot en smule. Ganske ofte får han ikke greiene heilt til. Rekker ikke heilt opp. Klarer ikke å holde tonene lenge nok. Dette kan umulig skyldes manglende innsats, for det høres i alle fall ut som om han gyver på som om det gjaldt livet, men det klaffer ikke alltid heilt. Live On I-5 viser en Cornell som gir alt han eier og har og litt til, men plata avslører også at han ikke alltid klarer å levere låtene live like godt som i studio.
Live On the I-5 avslører også en annen ting: Noe stort coverband var Soundgarden aldri. Versjonen av Search and Destroy er det forsåvidt ikke så mye galt med, men en underlig Helter Skelter som innledning til Boot Camp, vinner nok få nye fans for bandet.
Er du allerede fan, kan derimot Live On I-5 være heilt ok. Slett ikke så dumt å høre hvordan de låt live den gang da. Og den sure vokalen? I det minste beviser den at dette ikke er en liveplate det har blitt fiksa på. Live On the I-5 er dønn ærlig. Og det liker vi.
OK. Så var Down On the Upside en liten skuffelse etter Badmotorfinger og Superunknown, en liten en. Da plata solgte dårligere enn forgjengerne og bandet takket for seg, var det fristende å hevde at en allerede hadde sett at alle tegnene på et band som hadde tørket ut kreativt og som nå var lei av hverandre. Å slå seg på kassa og påstå at en lenge hadde visst at noe var galt, skyldes nok først og fremst etterpåklokskap og et ønske om å være interessant, for så veldig tydelige var nok ikke disse tegnene.
Men Down On the Upside er et godt stykke unna å være feilfri.
I 1996 hadde det blitt irriterende vanlig å inkludere altfor mange låter på ei plate. Når en cd først hadde rom for 80 minutter, skulle disse også fylles, uavhengig av om en hadde nok godt materiale. Dette er kanskje det største problemet med DOTU. Det er for mange låter her, og ikke alle er like spennende. Ikke alle bidrar til variasjonen. Noen låter bra mest fordi det er Soundgarden som spiller dem. Ikke alle trekker helhetsinntrykket opp. Hvis de 16 låtene hadde vært redusert til ca. 10, altså god, gammeldags albumlengde, kunne dette ha vært ei skikkelig godskive. De resterende låtene hadde egnet seg godt som bonusspor eller b-sider.
Hvilke låter burde så ha vært med? Hvis noen spør meg, noe som ikke er veldig sannsynlig, for denne plata blir sjelden diskutert i festlige lag, kunne lista f. eks. vært slik:
- Pretty Noose
- Rhinosaur
- Ty Cobb
- Burden In My Hand
- Applebite
- Never the Machine Forever
- Tighter & Tighter
- Overfloater
-Boot Camp
Ni låter, ja... Litt kort... Never Named, kanskje... Zero Chance... Tittellåta... An Unkind...
Down On the Upside er ikke en klassiker, men ei ålreit skive er den uansett. Slett ikke ille å høre på av og til. Det krever jo ikke så mye arbeid å hoppe over noen spor.
Kommentar fra en time seinere: An Unkind bør nok være med. Har hatt den på hjernen i en time nå. Der. Ti låter. Verre var det ikke.
"I looked at a video, and, me being slightly dyslexic, read 'Superunknown', thinking 'I wanna watch that.' Truns out it was called Super Clown."
Dette er den enste feilen Soundgarden gjorde med Superunknown. Plata er rett og slett bare bra. Knallbra. Kanonbra. Dødsbra. Alle låtene er bra. Alle spiller bra. Lyden er bra. Å spiller på skjeer er bra. Å stemme kjempedypt er bra. Å synge med rar, pipete telefonstemme er bra. Å skrike med fuzz på stemmen er bra. Støyete gitarsoloer er bra. Rare taktarter er bra. Fell On Black Days er bra. Fresh Tendrils er bra. My Wave er bra. Let e Drown er bra. Spoonman er bra. Fresh Tendrils er bra. Mailman er bra. Superunknown er bra. Fresh Tendrils er bra. Den utslitte, utspilte Black Hole Sun er bra. 4th of July er bra. Og forresten: Fresh Tendrils er dødsbra.
Superunkwon er blant de braeste platene fra 90-tallet.
Prog blir ikke proggere enn ELP. ELP står for alt punken gjorde opprør mot. Det finnes band som tar det enda lengre musikalsk, men når det gjelder å definere sjangeren, er ELP konge. Trailerlass med utstyr. Eviglange soloer. Slagverk i børsta stål som veide minst et tonn. Kniver i orgelet. Roterende piano. Kanoner på scenen. Synthesizere så store som en gammeldags telefonsentral. Prog er ELP, og ELP er prog.
Trilogy, trioens tredje album, gir i grunnen et godt bilde av hva bandet dreiv med i sine glansdager, alt fra akustiske ballader til heftige synth-og orgelsoloer over et kjempetravelt komp. Det er selvsagt pompøst, og, for dem som sverger kun til tominutters tregrepslåter, er det lett å avfeie som tullete, selvhøytidelig fjas. Er du derimot litt mer åpen for musikere som bruker alle midler for å nå enda litt lenger, bli enda flinkere, være enda mer innfløkte enn de var sist, er det slett ikke så dumt å sette på Trilogy.
Platas første spor, The Endless Enigma, åpner, på ekte progvis, med hjerteslag, skrekkfilmpiano og rulling på bongotrommer. Det er unektelig kult, men det er heller ikke fritt for at en ser for seg scenen fra Flåklypå der Blodstuprmoen saboterer Il Tempo Gigante. Anyways... Fra denne introen går bandet inn i god shuffle med perfekt prog-orgel på toppen. (Selvsagt perfekt, siden Emerson definerte begrepet.) Versene er gjennomarrangerte med stopp, start og markeringer i ett kjør, og Greg Lakes 'korguttvokal' er naturligvis på plass. Siden plata heter Trilogy, er det ikke overraskende at dette er første del av en tredelt sak. Del to er pianostykket Fugue, der Emerson viser at han kan mer enn å spille fortendedeler mens han rister på orgelet. Fine greier, og det leder til del tre, en reprise på del en.
From the Beginning følger opp. Dette må være blant Greg Lakes aller fineste låter. Dessverre lever den i skyggen av Simple Man, som er langt ifra like spennende. From the Beginning er en bedre låt, har bedre tekst, er bedre spilt, med en mye, mye finere solo fra Emerson. I tillegg funker den veldig fint som kontrast til The Endless Enigma.
The Sheriff står igjen i kontrast til From the Beginning. Dette er friskere, humøret lysere, og avslutningen med honky tonk.piano gjør alt, overraskende nok, ganske uhøytidelig. Honky tonk-feelingen gir også en perfekt overgang til den proggifiserte cowboy-låta Hoedown.
Side to er ikke fullt så stas. Tittellåta er selvsagt også tredelt. Del en er kjempefin, med del to og tre er ikke fullt så spennende og varer i lengste laget. Living In Sin er derimot heilt super. Klassiske orgelriff her. Konge tromming. Lake viser at han virkelig kan trøkke på når det trengs. Tøft. Abaddon's Bolero varer derimot altfor lenge, på tross av mye spennende bruk av synth. Det er slett ikke umulig at Jon Lord har fått med seg denne før han satte i gang med A' 200 året etter, og sånn sett har jo låta en viktig funksjon.
Trilogy har fått litt mindre oppmerksomhet enn Tarkus og Brain Salad Surgery, noe som er synd, for plata er like bra og mer variert enn disse to. Den er også litt lettere å komme inn i enn de to andre. Kjenner du ikke bandet, men lurer litt på hva de dreiv med uten å være fullstendig progfreak, kan dette derfor være en god plass å starte.
Til ettertanke: Prislappen fra Musikk & Film forteller at denne plata kosta 50 kroner i 1972, det samme året som bensin kosta 1,50.
Thule, bandet som i følge enkelt, for eksempel med doktorgrad i matte, bare synger om fæsk. Slett ikke sant, selvsagt. På Natt er det faktisk ingen sanger om fæsk, men det kan være greit å ha med, for andre innslag av tilnærmet humor finnes nesten ikke her. (Unntaket er slutten på Goilltegei.)
Natt er nok det perfekte navnet på denne skiva, for så mye mørkere blir det ikke. Låter om 'mørsketi', natt og vandring over fjell og frosne elver der isen når som helst kan knekke og du slukes opp av elva. Tekstene er trykket inni gatefolden, og det er ikke lystig lesing. Ikke bare handler det om det fysiske mørket i Nord-Norge, mørket er også et blide på mørke sider ved mennesket og menneskets historie. Når den nordnorske vokalen også er dyp, dyster og intens, blir det ikke mørkere. "Vil det bli dag igjæn?" undrer Thule for seg selv.
Men Thule er langt ifra en parodi på seg selv. Det er kanskje dystert, men det er også storslagent og majestetisk, og dyktige musikere, god lyd og solide låter plasserer skiva veldig nærme toppen blant Colours' utgivelser. Thule leker ikke butikk. Alle de åtte låtene er godt spilt, og det er heilt tydelig at det ligger masse arbeid bak låtskriving og arrangering. Heldigvis har Thule også sørget for å få inn noen mindre dystre partier i løpet av instrumentalpassasjene for å gi det heile en viss balanse.
Sammenlignet med andre Colours-skiver låter Natt usedvanlig bra, noe som ikke blir mindre imponerende når en leser at plata er spilt inn på 8-spors kassettspiller. Noen må ha visst nøyaktig hva de dreiv med. En eller annen i Thule-systemet må ha hatt sjukt peiling. Plata er det perfekte eksempel på hvordan lo-fi bør gjøres. I stedet for å gjøre sitt beste for å få klein lyd og produksjon, bør en bruke sine begrensede midler for å få best mulig resultat.
Natt har også ett av Colours' mest forseggjorte cover: Gatefold med tekster er allerede nevnt, alt er naturlig nok i mørke farger, plakaten som følger med er nesten heilt svart, og innleggsheftet forteller, på fem språk, at skiva er en 'kriseproduksjon' fra 'den ytterste utkant av vestens vaklevorne sivilisasjon'.
Du tar ikke Natt med deg på stranda eller ut i hagen en solskinnsdag, men når det stormer som verst enten ute eller inni hodet, kan det være tid for Thule.
Jeg skal ikke igjen bruke mye tid på å skrive om hvor deilig det var da 80-tall ble til 90-tall, men å få nevnt at det var heilt fantastisk å se Rusty Cage på Headbanger's Ball, er på sin plass. Dæven, det var kult!
Someone let the dogs out, they'll show you where the truth is
The grass is always greener where the dogs are shedding
Kim Thayil har flere ganger understreket at Soundgarden kom fra en punk-bakgrunn, og at de strengt tatt ikke var metal-fans. Kanskje det er sant, men forandrer ikke Badmotorfinger. Samme hva han må ha ønsket, passet nå Soundgarden like godt inn på Headbanger's Ball som på Alternative Nation. Badmotorfinger skaffet Soundgarden et publikum også utenfor undergrunnen. Trikset var å bli definert som heavyband, i alle fall i de ukene det tok før Nevermind ga alle band fra Seattle all den oppmerksomhet de måtte ønske seg...
And would it pay you more to walk on water than to wear a crown of thorns
It wouldn't pain me more to bury you rich than to bury you poor
In your Jesus Christ pose
På mange måter er Badmotorfinger plata som skiller seg mest ut i Soundgarden katalogen, rett og slett fordi den er mye mer fokusert enn de andre skivene. Variasjonen er mindre. Låtene er hardere. Bandet har ryddet opp i sounden sin for å gi hver låt alt trøkk den trengte. Låtene fra Badmotorfinger sier ifra når du hører dem. De insiterer på seg selv. Lar seg ikke ignorere...
Scared by monkey faces
Drowned in shark fins
Men da de dukket opp på Headbanger's Ball, var det ikke fordi de hadde mye til felles med Extreme og Poison på den ene sida eller Megadeth og Kreator på den andre. Det var rett og slett fordi de ikke passet så godt andre plasser. Soundgarden var tyngre og tightere og hadde bedre produksjon enn sine alt-rock-kolleger. Sammen med Alice In Chains duppet de rundt i en liten jolle på åpent hav, og den eneste havn som ville ta imot dem var metal-bukta. Før Nevermind, altså...
Now I'm in the mirror
Now it's getting clear
I fear that I'm in you
Now I'm into plastics
Now I've made a mask
It looks like fish heads
Sånn. Uansett sjanger, og uavhengig av den utskjelte merkelappen Seattle-band skulle få, er Badmotorfinger ei tvers igjennom dødsbra skive. Ingen svake spor. Bare gode låter. Bunnsolide arrangement. Nok variasjon til å gjøre plata interessant, men langt ifra så mye at en mister tråden. Alle bandets særpreg er på plass: Skeive taktarter, Cornells sinnsjuke stemme, riff som høres ut som om de spilles baklengs, Camerons tekniske, energiske tromming som holder alt sammen... Nykommer Ben Shepherd gir bandet større tyngde enn før samtidig som det skjer spennende ting i bunnregisteret. Og selvfølgelig: Thayils særegne, originale og ofte overraskende gitarspill. Når ting kunne ha stått i fare for å bli for tungt, for riffbasert, finner han heilt egne måter å gjøre alt interessant igjen. Ikke gitarsoloer av gamletypen, heller små melodier og underlige eller støyete innfall. Og, selvsagt, bare når det passer. Han kludrer ikke til riffet i Outshined, men legger inn perfekt mengde krydder i Somwhere og Face Pollution. Kult.
I was slipping through the cracks of a stolen jewel
I was tightrope walking in two ton shoes
Badmotorfinger gjør seg aller best som heilhet, men det er fortsatt fristende å trekke fram noen enkeltlåter: Drawing Flies med blåserrekke og greier, Room a Thousand Years Wide i 6/4 med den sjøsyke gitaren over versene og Stooges-sax-solo, Rusty Cage med riffet som går i 4/4, men som låter fullstendig merkelig første gang du hører det, og som aldri kommer igjen etter det blytunge outro-riffet, sånn at du bare MÅ høre låta igjen med en gang. Og så Jeus Christ Pose, da. Fullstendig over the top. Drøyere enn dette ble Soundgarden aldri. Kan bare beskrives med ett ord: Intenst!
Sitting here like uninvited company wallowing in my own obscenities
I share a cigarette with negativity
Sitting here like wet ashes with X's in my eyes and drawing flies
Og så er det vel sånn: Kim Thayil rett: Soundgarden er ikke et metal-band. Det er tight, hardt, massivt, men innstillingen kommer fra punken: Her er det innsats, ikke teknikk som teller. Skal du synge lyst, får du skrike til du kjenner blodsmaken, ikke gå til sangpedagog. Skal du spille gitarsolo, må det være støyete, upolert og helst litt ubehagelig, ikke raskt og elegant. Og, viktigst av alt: skal du gå på scenen og spille i band, får du sørge for å bruke opp all energi du har og litt til. Finner du overskudd til å posere, er det fordi du ikke tar hardt nok i. Falsettskriket må erstattes av primalskriket...
Screaming Life og Fopp kom opprinnelig ut som hver sin EP, men etterhvert som Soundgarden steig mot stjernehimmelen, fant Sub Pop ut at det var på tide å gi disse ut på nytt, samla på én CD. Hvis en vil, kan en selvsagt kritisere Sub Pop for dette. Hva skjer med alt-kred-en når du prøver å cashe inn på tidligere utgivelser av band som først nå er store, lissom? Hæ? Den typen kritikk får andre ta seg av. Ærlig talt, også folk i uavhengige plateselskap må få lov til å tjene til livets opphold. Dessuten var nok Soundgarden-fans godt fornøyde med å kunne få fått på disse låtene. Jeg synes i alle fall det er heilt ok.
Screaming Life kom ut først av disse to EPene. Her finner du 6 egenkomponerte låter. Lyden er ikke det store, og bandet skulle bli tightere etterhvert, men gutta hadde utvilsomt allerede i 1987 funnet ut hvilken retning de ville gå. Cornells karakteristiske stemme er lett å kjenne igjen, selv om han nok ikke har like god kontroll her som seinere. (Det er mer upolert og rett og slett ikke fullt så fint. Av og til stygt uten å være kult.) Ellers er Camerons tromming lett å kjenne igjen, og Kim Thayill har langt på vei utviklet sin egen stil. EPen er ikke nødvendigvis fantastisk for seg selv, men det er veldig ålreit å høre hvordan Soundgarden låt i startgropa.
Fopp kom året etter og er ikke fullt så spennende, blant annet fordi det kun er én originallåt her, Kingdom of Come, og den er ikke mer enn heilt grei. Ellers gjør de cover av Green Rivers Swallow My Pride (Hvis du ikke kjenner til Green River, kan det være verdt en tur på google. Kanskje du treffer noen du kjenner...) og Fopp, ei låt skrevet av en bønsj av folk jeg ikke har hørt om og ikke googla. Fopp er allikevel beste kutt på denne EPen, noe bandet sikkert visste siden det fjerde og siste sporet er en dub-mix av samme låt, en dub-mix som varer litt i overkant lenge, men er i grunnen morsom nok.
Denne samlinga er slett ikke dum å sjekke ut, men det er nok ikke noe triks å bruke denne for å overbevise andre om Soundgardens fortreffelighet. Kort kan Screaming Life/Fopp beskrives som "artig, men kun for spesielt interesserte".
King Crimson er mildt sagt noe heilt for seg selv. På tross av utallige utskiftninger og sjangerbytter, har bandet alltid hatt sin egen sound. Det er ikke alltid like lett å kjenne bandet igjen fra plate til plate, men de likner aldri på andre band. Mye av dette skyldes nok at Robert Fripp også er noe heilt for seg selv, og han er det slett ikke vanskelig å kjenne igjen uansett sammenheng han dukker opp i.
Starless and Bible Black kom ut i 1974 og er den midterste av tre plater med tilnærmet samme besetning, og den har også mye tilfelles med både Red og Larks' Tongues In Aspic når det gjelder uttrykk og instrumentering. Forskjellen er kanskje at Starless... er litt snillere og mildere i uttrykket. Litt mer melodiøst, også i tilsynelatende atonale partier.
Plata åpner med Great Deceiver med en intro som peker fremover mot Red og et vers i samme gate som Easy Money fra Larks' Tongues... Låta plasserer rett og slett skiva der den hører hjemme, mellom disse to platene.
Lament begynner som en ballade med mellotron-strykere (David Cross) og greier, men utvikler seg etterhvert til en skakk, intens sak med heltonepartier og støyete gitarsoloer, selvsagt med stopp, synkoper og overraskende løsninger underveis. Bill Bruford setter sitt umiskjennelige preg på låta, og spiller nøyaktig så hektisk som forventet. John Wetton får brukt heile spekteret sitt som vokalist. På mystisk vis klarer han å få fram sin egen personlighet samtidig som han kan minne om Greg Lake fra bandets første album. Samtidig basser han som en helt og følger Bruford i alle hans innfall.
We'll Let You Know er en mystisk instrumental. Her virker det som om det meste er tillatt, og som om det meste er tilfeldig. Litt nærmere lytting avslører at bassen, som stort sett holder greiene sammen, tar utgangspunkt i, om ikke et fast riff, så en bestemt idé som går igjennom heile låta. Bruford, Cross og Fripp snirkler rundt, over, under og igjennom bassen. De gjør stort sett sin egen greie, men det er heilt tydelig at det den ene spiller er en direkte reaksjon på noe en annen har gjort. Dette kan ikke hverken nynnes eller danses til, men det er et glimrende eksempel på nesten instinktivt samspill.
The Night Watch er en nydelig liten ballade, sterkt preget av Fripps gitar og Cross' mellotron. Tekstforfatter Richard Palmer-James har skrevet en flott tekst med lange, ordrike linjer, glimrende levert av Wetton. Samspillet mellom bass og trommer, og detaljer i arrangementet avslører at veldig lite er overlatt til tilfeldigheter her. Det er nok heller ikke tilfeldig at det allerede i denne låta hintes til tonaliteter fra den fjerne østen, tonaliteter som ligger til grunn for de vakre instrumentalen Trio.
The Mincer er også i all hovedsak instrumental. Her holder bass og trommer en fast groove som bakgrunn for Fripps lek med lyder og klanger, igjen sammen med mellotron. Mot slutten kommer vokalen inn, og det er fristende å tro at nå, nå skal låta komme skikkelig i gang, men da bråstopper det, nesten som om noen ved et uhell skulle ha kommet borti stopp-knappen. Ganske så uventa, men med King Crimson må man jo lære seg å forvente det uforventede. (Det var jammen godt sagt...)
Det er med andre ord mye rart på side én av Starless and Bible Black, men det blir ikke skikkelig underlig før en snur skiva. Tittellåta bruker nesten fem minutter på å bygge seg opp fra uhørbar hvisking opp til en stødig groove med nye lydlandskaper oppå. Igjen holder bassen og trommer sakene nesten samlet, men ikke mer enn at alt låter ganske så fritt, og ikke lenger enn at alt etter et par minutter igjen flyter ut og en igjen svever på mellotron, godt krydret med gitar. I bakgrunnen leker bass og trommer seg før låta avsluttes med tydelige markeringer.
Fracture er en heltonesak av beste King Crimson-merke. Akkurat som i låta før, tar bandet seg god tid når de bygger opp dynamikken, og også her spilles det ganske så fritt rundt et par grunnleggende idéer. På denne låta får også David Cross slippe skikkelig til med violaen sin. Underveis brukes dynamikk som et viktig virkemiddel, og igjen er samspillet imponerende, spesielt når heile bandet tilsynelatende uten forvarsel går fra kaos og rett inn i låtas neste tema. Flere av disse heltonemelodiene kan minne om ting Danny Elfman har gjort seinere, spesielt kjenningsmelodien til en tv-serie om en gul, amerikansk familie...
Starless and Bible Black er ikke lett fordøyelig musikk. Det er ikke sikkert du sitter igjen med en melodi du kan plystre etter du har hørt skiva, og du har garantert ikke kjent hvor gjerne du vil danse. Dette er ikke den typen plate. Starless and Bible Black må oppleves. Det er ei plate der du må følge musikerne og alle deres innfall og stole på at de vet hvor de skal. Heldigvis er du i trygge hender, så sett deg opp i kørja og la ballongen gå...
Rory Gallagher blir gjerne huska som bluesgitarist, noen som er litt urettferdig. Ikke fordi han ikke spilte blues. Det gjorde han til gangs, også på denne skiva. I Wonder Who er ett av de ytterst få eksemplene på knallgod slow blues fremført av musikere født etter krigen. (Når en da ser kun på hvite musikere født etter krigen, snakker vi om en heller eksklusiv klubb.) Men å kalle ham en bluesartist er langt ifra dekkende. Han befant seg like ofte godt innenfor 70-tallsrocken, gjerne med keltiske undertoner.
Rorys egne låter, Cradle Rock, A Million Miles Away, Tatoo'd Lady, Walk On Hot Coals og Who's That Comin' er eksempler på nettopp dette og er, sammen med allerede nevnte I Wonder Who, platas aller beste låter. På flere av disse tar han seg god tid til soloer. Dette kunne selvsagt fort ha blitt kjedelig, men det gjør det heldigvis ikke. Selvsagt skyldes dette at han spiller som han gjør, men et usedvanlig dynamisk og oppmerksomt band hjelper også godt til. As the Crow Flies er et akustisk nummer, en 12-takter tydelig preget av Rorys irske kulturarv, mens Too Much Alcohol er nok en slow-blues, en slow-blues som slett ikke er gal, men som ikke er på høyden med I Wonder Who...
Side fire, kalt 'After Hours' holder ikke samme kvalitet som resten av plata. Her finner du to låter henta fra jam-sessions, og, som ved mange andre late-night jam-sessions, er ikke fokuset heilt på plass. Dette er langt ifra dårlig, men heller ikke så bra som resten av skiva.
På tross av en litt skuffende fjerdeside, viser Irish Tour '74 gitaristen Rory Gallgher i storform. Den viser også at Rory var en solid låtskriver og en strålende vokalist. Dessverre vet altfor få nettopp dette. Rory Gallagher blir for ofte avfeid som en bluesgitarist med gammel gitar og rutete skjorte. Det er for galt. Noe må gjøres... Noen burde skrive om det på internett... I en blogg, kanskje...
Det skulle gå noen album før Maiden fikk på plass den klassiske (i følge enkelte, ikke navngitte fanatikere) besetninga. Først måtte en gitarist byttes, så en vokalist. The Number of the Beast skulle bli Clive Burrs siste skive før han også ble vist døren. Farvel til Stumpy Joe.
Så godt som alle låtene fra The Number of the Beast er i dag å regne som ekte Maiden-klassikere, kanskje like mye på grunn av Live After Death som på grunn av studioversjonene som finnes her, men låter som Children of the Damned, Run to the Hills, Hallowed Be Thy Name og tittellåta er riktig så trivelige gjenhør. Låter som i grunnen fortjener å huskes. Det gjelder også The Prisoner, som jeg innbiller meg å huske fra nettopp denne skiva, siden den, så vidt jeg kan komme på, ikke er en del av Live After Death. Denne låta er også grunnen til at en heil generasjon av nerder oppdaga tv-serien ved samme navn, noe som jeg er, om ikke evig, så i alle fall hjertelig takknemlig for.
22 Acacia Avenue var ikke like stas å høre igjen, og Invaders og Gangland hadde jeg rett og slett glemt. Ikke så rart, egentlig, for de er liksom ikke det heilt store. De treffer ikke like godt. Kanskje fordi det ikke er nevneverdig nostalgi forbundet med dem, kanskje fordi jeg egentlig ikke er spesielt begeistra for sjangeren, eller rett og slett fordi de ikke er like gode låter. Det som i alle fall er sikkert, er at trommis Burr låter mer enn litt sliten på Gangland. Mye mer slurvete spilt enn resten av skiva og basstromma kan en bare høre på de tyngste markeringene. Var det rett og slett på tide med utskiftning?
Platas nyanskaffelse, Bruce Dickinson, er derimot heilt i sitt ess, og det samme gjelder resten av bandet, et band med en mye mer dynamisk sound enn flere av sine samtidige, og det er jo kult å konstatere at jeg fortsatt, med litt anstrengelse, klarer å skille de to gitaristene fra hverandre.
Det er nok ingen fare for at jeg kommer til å høre mye på denne plata framover, men om noen år til er den sikkert et like trivelig gjenhør som den er i dag.
Forresten:
Maiden-fans skyter alltid vilt og hemningsløst av coverarbeidet til Martin Birch, og noen ganger kan jeg si meg enig. Når det gjelder coveret her, kjenner jeg derimot at behovet for å skryte lar vente på seg. Det er uansett ikke så nøye. En trenger ikke se på plata for å høre på den.
Det er kanskje vanskelig å tro, men av alt som er gitt ut av materiale fra Woodstock-festivalen (minst to filmer, hver på tre timer, og uendelige mengder med plater), forblir høydepunktet Mike Shrieves trommesolo på Soul Sacrifice. Han hadde bare så vidt fylt 20, han spilte i et band som fortsatt ikke hadde sluppet sin første skive, og han backet en gitarist som skulle bli en av de virkelig store gitarheltene. Allikevel er det trommesoloen som er greia. På Woodstock var Mike Shrieve kulere enn Hendrix, The Who, CSN&Y, Ten Years After... Resten av Santana var slett ikke verst de heller.
Noen uker/måneder seinere kom debutplata til bandet. Heldigvis var Soul Sacrifice med også her, om enn i noe forkortet form, og også her er låta høydepunktet. Ellers er det, som en seinere skulle bli vant til når det gjaldt Santana, mye gitarsolo-samba, men i en mye friskere utgave. Carlos tar mye plass, men det er god plass også til alle i bandet, og flere av låtene har like mye orgel som gitar. Og alt drukner selvsagt i perk.
Med ujevne mellom dukker det opp vokal, og den er kul nok i massevis, men det er faktisk som instrumentalband Santana er på sitt beste. Aller best er de når det virkelig koker i rytmeseksjonen, og takket være to perkusjonister og en fantastisk trommis, gjør det nettopp dét ganske ofte.
Det finnes få skiver der coveret matcher innholdet bedre enn på Hellacopters' High Visibility. Et raskt blikk på omslaget forteller deg nesten alt du trenger å vite om plata: dette er bunnsolid, deilig og uoriginal rock.
Å trøkke absolutt alle rock & roll-klisjéer inn i samtlige låter på ei plate, er ikke nødvendigvis en oppskrift som fører til automatisk klassikerstatus. Faktisk blir resultatene av dette som regel katastrofale. På High Visibility funker dette utmerket: Boogie-gitar, pick-slides, gjentatt hamring på ei tone på piano, Chuck Berry-licks, reine 16-dels-overganger på dypt stemte tammer... Alt en kan vente seg fra ei solid rockeskive er på plass. Alt sitter som et skudd, og alt låter riktig så fortreffelig.
Variasjonen er ikke allverdens på High Visibility. Bandet holder seg i landskapet som finnes mellom mid-tempo låter med catchy refreng til øs-pøs-rock som går nøyaktig et lite hakk for fort. Det finnes ingen undertoner av jazz, funk, country, soul eller klassisk. Ingen svevende, improviserte partier, bare rock n' roll. Rock og rock og rock... Awright!
High Visibility blir nok ikke stående som en bauta i rockehistorien, det er ikke ei skiver som provoserer, engasjerer og sprenger grenser, men den er et glimrende bevis på at alle klisjéene fortsatt treffer der de skal.
Looking In er ei heilt grei plate. Kul lyd, riktig sjanger, gode intensjoner, utgitt 1970... Ganske mye skulle ligge til rette for at dette kunne bli riktig så trivelig. I stedet er det... heilt greit. Heilt greit og av og til ganske kjedelig. Gitarsoloene er... ok. Kompet er... streit nok. Vokalen er i grunnen ikke ille. Men det svinger ikke nødvendigvis alltid av Savoy Brown her. Noen ganger løfter det seg, men ikke mer enn at platas høydepunkt blir de to første tonene i Poor Girl. Hvorfor? Fordi de høres ut som introen til ZZ-Tops Shakin' Your Tree.
Etter denne plata kjørte 3/4 av Savoy Brown det klassiske bandtrikset: For å slippe komplikasjoner rundt å sparke ett bandmedlem, slutta alle andre og starta et nytt band. Det nye bandet var Foghat, et annet heilt greit band.
"Nu är det så att din sista potatis är satt. Nu är det så att jag spelar dik matt!"
Fafners Jak Spelar Dik Matt er sånn passe schizofren. Av og til får du new-wave i prog-innkledning, gjerne med teatralsk vokal med en smule søsrtats-schwung. Buddha Farm er for eksempel en sånn låt. Andre låter, først og fremst låtene med kvinnelig vokal, minner mer om den mørke 80-talls-popen, selvsagt også dette i prog-drakt. Alt dette låter slett ikke verst, selv om det ikke heilt er min greie. Litt for mye chorus-gitar, lissom.
Når det derimot synges på svensk, endrer bandet karakter fullstendig. Det skjer dessverre bare på to låter, men tøft er det. Ompa og moll-melodier. Kult og morsomt. Det er ikke så godt å vite hva det bør sammenliknes med, men det er umiskjennelig svensk, tydelig preget av folkemusikk. I følge coveret er tittellåta fra 800-tallet, så det må være trygt å slå fast at bandet har fått med seg en dose av kulturarven sin. Dette kunne de gjerne ha vist oftere, kanskje heile tida.
Alt er med andre ord ikke like stas, men på sitt beste er dette riktig så sneisent.
Og siden det er en så fin linje, siterer jeg den én gang til: "Nu är det så att din sista potatis är satt. Nu är det så att jag spelar dik matt!" • Jak Spelar Dik Matt
.jpg)
.jpg)
.jpg)