På Making Movies lar Mark Knopfler sin indre Springsteen løpe løpsk. Både tekster og musikk er langt inne på E Street Bands banehalvdel. Så langt, faktisk at Knopfler har fått med seg både Springsteen-produsent Jimmy Iovine og E Street-keyboardist Roy Bittan. Likhetene er med andre ord alt annet enn tilfeldig.
Underveis i arbeidet med Making Movies ble Dire Straits redusert til en trio. Gitarist og lillebror David Knopfler takket pent for seg og fant på noe annet. Tida var med andre ord inne for å kalle inn forsterkninger, og, istedenfor å få tak i ny gitarist, huka de altså tak i Roy Bittan. Slett ikke dumt. Det betyr selvsagt ikke at det er mindre gitar enn før, langt ifra, Mark Knopfler sletta bare alle opptak gjort av lillebror og la på egne spor, men når låtene virkelig skal løfte seg, er det Bittan som løfter. Han er ikke så fremtredende som med E Street Band, men det er aldri tvil om hvem som spiller de smakfulle pianopartiene.
Dire Straits låter selvsagt mye mer veloppdragent enn sin amerikanske motpart. Knopfler synger like uanstrengt som ellers, og han spiller, som alltid, kontrollert og reint. Kompet er også hakket snillere og ryddigere enn Springsteens komp. Vi snakker her om en tryggere mer engelsk utgave av E Street Band, noe som i grunnen låter ganske kult. Allikevel burde det nok ha vært litt løsere i snippen for å holde til ei heil skive.
Som med de fleste Dire Straits-album, er Making Movies heller ujevn, og, som på Love Over Gold, er de beste låtene plassert først: Tunnel of Love og Romeo and Juliet er to kremlåter. Disse er platas desidert beste spor og samtidig de låtene med høyest Springsteen-faktor. Resten av er heller ikke så verst, men de er fort glemt. Det er aldri noe godt tegn. Hvor mange kan nynne på Hand In Hand, for eksempel? En ganske forglemmelig liten sak der, altså. Sånn er det dessverre med de fire resterende låtene også.
Hvis Dire Straits hadde samla de beste låtene fra sine fire første skiver, hadde de endt opp med en fantastisk (dobbelt-) LP. Istedet har de spredd godbitene litt her og der. På denne skiva er det "Springsteen-låtene" som gjelder.
Lowell George har sin versjon av hvordan og hvorfor Little Feat ble til. Resten av verden har en annen. Begge historiene inkluderer låta Willin' og Frank Zappa, men om Lowell fikk sparken fordi låta var ei doplåt, eller om han fikk sparken for å starte sitt eget band med låter like bra som Willin', er ikke lenger så godt å vite. Begge de involverte har for lengst takket for seg. Det får bli opp til hver enkelt å velge sin versjon. Så interessant er det heller ikke så lenge utfallet er det samme: Little Feat starta opp i 1969.
Little Feat har lenge hatt rykte på seg for å være litt glatte og litt for flinke, noe som ikke er så rart, for det har vært sant altfor lenge. De siste 20 årene har det vært irriterende dyktige, plagsomt beherskede og unødvendig velfriserte, men i 1970, da de slapp debutskiva si, låt sakene ganske annerledes. De var riktignok allerede da langt over gjennomsnittet når det gjelder musikalske ferdigheter, men bandet låt langt ifra glatt, og det er nettopp det som gjør denne plata så vannvittig bra. Heilt sjukt bra. Little Feat anno 1970 var et skittent, rufsete og energisk band som leverte ei skive med fantastiske låter, stort sett signert Lowell George og/eller Bill Payne.
Det er tilnærmet umulig å plukke ut ei favorittlåt fra denne skiva, for av de elleve sporene på plata, er ti av dem så bra det går an å forvente at låter skal være. Alt høres lekende lett og ukomplisert ut, men når en hører nærmere etter, er låtene fulle av detaljer og finurligheter. Dessuten er bandet enormt presise og i det de ønsker å si. Gjennomsnittslengden for låtene her er ca. to og et halvt minutt, og det brukes aldri tid på meningsløst dilldall. Bredden i utrrykket er det heller ingenting å si på: Vi går fra kompriomissløs bluesrock (Strawberry Flats, Crack In Your Door) til ballader (I've Been the One) til akustisk country (Willin') uten at det virker springende eller tilfeldig på noen måte.
Den eneste låta som ikke nødvendigvis er skremmende bra, er bluesmedleyen Forty Four Blues/How Many More Years. Coverlåter og blues, altså. Det spilles skittent og rått. Ry Cooder hjelper til på slide. Det er tungt og sløyt, men det kommer aldri heilt opp på nivå med bandets egne låter, og den varer ca. tre ganger så lenge som noen annen låt på skiva. For min del kunne den gjerne ha vært klippa vekk. Heldigvis er det første sporet på side to og derfor lett å skippe, noe jeg stort sett gjør.
Tekstene er selvsagt også verdt et avsnitt. Willin' og Truck Stop Girl tar for seg hverdagen til amerikanske trailesjåfører med imponerende detaljrikdom, som når Danny i Truck Stop Girl glemmer å sikre lasten sin og følgelig omkommer i en ulykke, eller når truckeren i Willin' tar småveiene for å unngå å bli veid. Crazy Captain Gunboat Willie forteller om kapteinen som kaster mannskapet sitt på sjøen for unngå mytteri før han heller innpå litt mer rom og gjør "all the thing loyal captains do", hva nå enn det måtte være. Strawberry Flats, Snakes on Everything og Crack In Your Door forteller om litt frynsete individer som sliter med venner og kjærester som ikke lenger forstår. I've Been the One og Takin' My Time er mer innadvente og reflekterende, mens Hamburger Midnight har en hovedperson som er enda mer skakk og frynsete enn noen andre på plata. Faktisk er det ikke umulig at han er trailersjåfør også.
Sounden på denne skiva skulle etterhvert spres til andre band.Om Stones noensinne kom over Little Feats første, aner jeg ikke, men låtene her har mer enn litt til felles med hva Stones skulle bedrive to år seinere. Noen kommenterte ei gang at disse låtene høres ut som outtakes fra Exile On Main Street, og når jeg tenker over det, er jeg tilbøyelig til å si meg enig, i alle fall var jeg det heilt til jeg hørte virkelige outtakes fra Exile. Ikke et vondt ord om Stones' mesterverk fra '72, men bonussporene som kom på Exile-boksen for en tid tilbake, holder ikke samme standard som Little Feats låter. Langt ifra. Veldig langt ifra.
Selv skulle Little Feat ganske fort utvikle seg videre. Litt for fort kanskje, for ingen av de påfølgende platene låter som deres første. Sånne som meg, som gjerne vil ha mer av det vi allerede vet vi liker, sukker innimellom oppgitt over dette. Huff så synd, tenker vi, uten at vi nødvendigvis har rett, og uten at det nødvendigvis trenger å spille noen stor rolle. De neste platene deres skulle også være knallbra, og dessuten kan jo førsteplata spilles om igjen.
P.S: Min utgave av Little Feat er første del av en dobbelt-LP som også inneholder Dixie Chicken. Hold øynene åpne for en liten epistel også om denne i nær framtid.
Skikkelige rockelåter trenger ikke mange ord. Av og til holder én setning eller ett ord i massevis. Dette vet Jon Spencer Blues Explosion. De vet også hvilke ord som skal til: Dang! Bellbottoms! Ellers er "yeah" og "get down" gode løsninger. "Aw shucks" funker også. Hvis låta på død og liv må ha vers, bør de være korte og ha med "baby" og "woman" så ofte som mulig.
Jon Spencer har tydeligvis bestemt seg for at bass er oppskrytt. Blues Explosion klarer seg med to gitarer, trommer og theremin, og, som kompensasjon for manglende bass, spiller de høyt. Sannsynligvis hysterisk høyt. Det låter massivt, stort og intenst, og det føles veldig live.
Sannsynligvis gjør disse greiene seg også best live, for selv om dette er tøft, selv om det til tider groover heilt sjukt, og selv om Jon Spencer brøler som en brunstig gorilla, er det fort gjort å miste konsentrasjonen når en setter seg ned for å høre på Orange. Faktisk vil jeg fraråde folk å gjøre akkurat det. Har du ikke sjangs til å se bandet live, bør du ta med plata på fest, og hvis det ikke finnes fester å dra på, får du helle øl i et plastbeger, stille deg foran stereoanlegget, skru opp, lukke øynene og gå for den gode festivalfølelsen. Det funker sikkert. Litt rart når ingen klapper mellom låtene, kanskje, men slik er det jo også på noen festivaler. Da får det bli din jobb å klappe og juble enda høyere: Bellbottoms! Bellbottoms!
Tupelo Honey er ei helt fantastisk søndagsplate, skreddersydd for søndager uten program. Søndager der det ikke finnes noe som må rekkes, og linja "I've been shovelling the snow away" fra Starting a New Life gjør at plata føles perfekt for nettopp denne søndagen.
Det er forferdelig lite som er stress på Tupelo Honey. I løpet av Old Old Woodstock roer pulsen seg til et behagelig rusletempo, og det betyr ingenting at det er mandag i morgen. Det finnes sikkert noe som må gjøres, men det får vente. Litt i alle fall. De siste låtene på førstesida tar tempoet litt opp, men ikke mer enn at du ikke får dårlig samvittighet av å kikke tomt ut av vinduet.
Side to åpner med tittellåta, og det føles som om å snu plata var akkurat den trimmen du trengte i dag. Kan det være nødvendig å anstrenge seg mer på en dag som denne? Van Morrison kan jobbe, så kan vi andre bare glemme at vi har jobb. Dessverre bestemmer VM seg for at det er på tide å få folket i gang. Hoppalong-valsen I Wanna Roo You, honky tonken i When That Evening Sun Goes Down og temposkiftene i Moonshine Whiskey gjør sitt beste for å sparke alle lyttere i gang igjen, og det gjør litt vondt. Var nå det nødvendig, nå som vi hadde det så fint?
På Tupelo Honey bruker Van Morrison alle krefter på å feire hvor flott det er å ha en så super kjæreste som han har, og, hadde ikke plata vært så bra som den er, ville nok noen av tekstene blitt litt i meste laget. Det balanseres heilt på grensa mot sukkersøtt her, og et par plasser dypper VM tåa i sirupen, men det bikker aldri over.
Spin Doctors blir stort sett husket for Pocket Full of Kryptonite. Pocket Full of Kryptonite blir stort sett husket på grunn av Two Princes. Bandet hadde solide hits med Jimmy Olsen Blues og Little Miss Can't Be Wrong. Alle tre er typiske feel-good-låter av den typen som får deg i enda bedre humør når du allerede er plagsomt blid. Er du derimot litt muggen, trøtt eller grinete når du hører for eksempel Two Princes, får du mest lyst til å ringe vokalisten og fortelle ham at mora hans er død, bare for å få ham til å roe seg litt. Oppkvikkende eller sjukt irriterende, altså, avhengig av dagsform.
Heldigvis er ikke bandet like overlykkelige heile veien. De prøver seg på litt funkrock (What Time Is It) uten at det løfter plata noe særlig, og de leker med psykedelia og hardrock her og der (Refigerator Car), et mye mer vellykka eksperiment. I tillegg får de vist at de opprinnelig kommer fra en solid jam band-bakgrunn med Shinbone Alley/Hard to Exist.
Kombinasjonen 70-talls gitar, 90-talls tromming, discobass og Jamiroquai-voakl er slett ingen dårlig idé. Det er lett å kjenne igjen Spin Doctors. Ofte er det også et hyggelig gjenhør. Som i dag. Dette er ikke stor kunst, og det er lang fra alle låtene som har tålt tidens tann, og gjentatte gjennomhøringer gjør ikke låtene bedre, men siden jeg var ferdig med å irriterte meg over dårlig brøyting på Søm da jeg satte plata på, var det heilt ålreit å høre på Spin Doctors 26. januar 2013.
Men, som sagt: Styr unna hvis du har en dårlig dag. Det finnes ikke noe verre enn positive mennesker når du selv er sur og gretten.
Forresten:
Som på så mange plater fra 90-tallet, finnes det bonusspor på PFOK. Ofte var dette låter som ikke var gode nok til å ha med originalt, eller låter som ikke passet inn. Låter som hadde blitt veid og funnet for lette for så å bli tatt med uansett. Bonussporene sto gjerne på tracklistinga på plata, og av og til fantes det ikke engang utgivelser uten disse bonussporene. Allikevel var de 'bonus'. Spor som var med uten å være med.
Vanligvis var det en dårlig idé å ha med sånne bonusspor. Det gjelder egentlig denne skiva også. Spin Doctors har tatt med tre liveopptak. Tre gode liveopptak riktignok, fine låter, men de tilfører ikke plata noe særlig bortsett fra at de viser bandets tilbøyelighet til å jamme. Disse kunne gjerne ha vært skilt fra resten av plata, for eksempel som b-sider eller som del av en EP. Kanskje de også kunne ha vært spart til en full liveskive. Bonuser
Eng gang, for ca. tjue år siden, viste MTV først og fremst musikkvideoer, og stort sett var det noe vås de viste, men utover nettene dukket nisjeprogrammene opp: Alternative Nation, Headbanger's Ball, Yo! MTV Raps... Før internet var dette en god plass å oppdage nye band. Dagen etterpå snakket en om hva en hadde oppdaga: Soundgarden, Pearl Jam... og Primus! "Så du John the Fisherman? Vibb på bassen! Kjempemerkelig video... Dritgord trommis! Sinnsykt rar gitarsolo!" Dette var, ifølge Les Claypool, den eneste gangen MTV viste videoen. Jeg er fortsatt godt fornøyd med at jeg fikk det med meg.
Frizzle Fry er Primus' andre skive. Liveplata Suck On This kom først, sikkert som en billig løsning for en bitteliten label. På sin andre skive fikk de tid i studio og gjorde nye versjoner av mange av låtene fra Frizzle Fry sammen med nye låter. Studioversjonene ligger nært opp imot liveopptakene, noe som Primus ikke forsøker å hold hemmelig. Frizzle Fry begynner faktisk likt. Heilt likt. Det går over etter få sekunder...
Plata åpner med To Defy the Laws of Tradition, ei låt som må ses som en slags programerklæring fra bandet. "To defy the laws of tradition is a crusade only of the brave." Hvis noe band utfordret vedtatte sannheter og tradisjoner, var det Primus. Hvis du vil, går det an å finne tegn til inspirasjon fra andre band, men dette er godt skjult. I bunn og grunn låter Primus bare som Primus og ikke noe annet. På begynnelsen av 90-tallet ble de beskrevet som funkmetal uten at det var spesielt dekkende. De hadde forferdelig lite til felles med Extreme, for eksempel.
I 1990 besto Primus av Les Claypool, Tim 'Herb' Alexander og Larry LaLonde, alle sjukt dyktige musikere. Imponerende tekniske ferdigheter er heilt nødvendig for å få til disse greiene, men fokuset er aldri på teknikken. Primus låter alt annet enn 'flinkt'. Alt bandet spiller låter like enkelt som det låter merkelig, og det spilles tilsynelatende uanstrengt.
Selv om dette er merkelige greier, blander bandet like doser humor og alvor. John the Fisherman, Ground Hog's Day og Harold of the Rocks forteller morsomme små historier, og Pudding Tim er heilt aldeles merkelig, mens Too Many Puppies er langt alvorligere: Too many puppies are being trained not to bark at the sight of blood tha must be spilled so that we may maintain our oil fields." Ikke bare lek og moro, altså. The Toys Go Winding Down viser også Primus' mørkere side både tekstmessig og musikalsk.
Det er ikke mye negativt en kan si om Frizzle Fry. Primus er utvilsomt for spesielt interesserte. Ikke listeføde på noen måte. Hvis du ikke liker bandet, er det allikevel ikke fordi det de gjør ikke er bra, men fordi du ikke liker sjangeren, for Primus er utvilsomt sin egen sjanger.
Fra Vs. og fram til Backspacer har Pearl Jam-skiver alltid vært ganske så ujevne med noen innertiere, en del heilt ok låter og et par nesten katastrofale innslag. Pearl Jam fra 2006 er unntaket. Her holder de seg midt i veien gjennom heile plata. Det finnes ingen håpløse øyeblikk, men heller ingen utpregede høydepunkt.
Mange av låtene er bygget rundt gode idéer og kule riff. Life Wasted og World Wide Suicide er fulle av driv og energi, riffet i Unemployable er tøft nok og litt til, og innledninga til Inside Job er stemningsfull og fin. På Wasted Reprise benytter de seg av et triks de lærte av Neil Young på Mirror Ball: Å fremføre en låt fra tidligere på plata ganske så stilferdig på pumpeorgel. Det funker fint. Resten av låtene er også ok.
Hva er galt? Å si at 'det lille ekstra' mangler låter for Idol, men noe mangler. Etter flere gjennomhøringer, tror jeg det er vokalmelodiene som ikke heilt holder mål. Pearl Jam har aldri vært spesielt hook-orienterte, og jeg håper det fortsetter sånn, men her har ikke Eddie Vedder klart å komme opp med gode nok melodier til å løfte låtene det siste lille hakket. På de nevnte låtene er slett ikke verst, men stort sett låter alt ganske likt.
Det er nok betegnende at jeg ofte blir overraska når jeg ser denne plata i hylla. "Jøss, har jeg den? Det hadde jeg glemt." Denne plata er langt ifra dårlig, men litt for lett å glemme.
Jeg trodde lenge Steeleye Span var et tøyseband. Et band som spilte Seely Dan.låter med morsomme tekster i ompatakt. Der tok jeg feil. Steeleye Span er et engelsk folk-band som har holdt på siden seint 60-tall, og, ser en bort fra navnet, har de lite til felles med Steely Dan.
Bandet blei starta av Ashley Hutchings etter han forlot Fairporit Convention i 1969. Hans nye band låt ganske likt med det han hadde forlatt, selv om Steeleye Span var hakket mer tradisjonelle i instrumentering, framføring og valg av repertoar. På denne samleskiva er det kun to av 31 låter som har navngitt komponist. Resten er trad-låter.
Steeleye Spans tolkninger av disse trad-låtene er også ganske så 'trad'. Det går mye i fele, trekkspill og gitar. Masse keltisk-klingende vokalharmonier med mer kvinter og kvarter enn terser og sekster. Ofte gir koringa musikken et visst middelalderpreg.
Bandet låter veldig autentisk og riktig på alle måter. De har utvilsomt lagt masse arbeid i å bli kjent med både låtene og sjangeren, og jeg kan ikke heilt se for meg at andre kan gjøre dette noe særlig bedre. Med unntak av Rave On, er alle låtene på The Hills of Greenmore, knallbra.
Dessverre blir 31 låter på rappen litt mye. Hadde jeg visst hvilke originalalbum som hadde vært verdt å kjøpe, skulle jeg ha anbefalt et par av dem, for jeg ser for meg at ca. ti låter satt i en nøye planlagt rekkefølge er et godt alternativ til denne samleplata.
Mother Love Bone fikk fort legendestatus etter Andy Woods død. Denne ble heller ikke svekket av at to av medlemmene, Stone Gossard og Jeff Ament, skulle bli kjernen i Pearl Jam. Pearl Jam-fans snakker gjerne i hysterisk fistel om hvor bra Mother Love Bone var: "Dette er banebrytende, og det var her alt starta.!" Det er fristende å svare: "Nei, det var det ikke, og nei, det gjorde det ikke."
Det er nok ikke så banebrytende som mange vil ha det til. Det er på mange måter typisk seint 80-talls galmrock. Kanskje litt mer rufsete i kantene, men typisk 80-tall er det uansett. Bandet har mye mer til felles med The Cult enn med f. eks. Soundgarden og Mudhoney.
Det var heller ikke her det starta. For Pearl Jam-gutta starta alt med Green River sammen med Mark Arm. Mother Love Bone var bare neste skritt på veien mot Pearl Jam. At dette var et viktig skritt, kan nok allikevel ikke diskuteres. Her fikk låtskriver Gossard mulighet til å utvide vokabularet sitt fra punken til Green River, noe som etterhvert skulle gi Pearl Jam sin heilt egne sound
Mother Love Bone spilte inn ei plate i sin korte levetid. Den het Apple. Denne samlinga, ganske enkelt kalt Mother Love Bone, inneholder Apple i sin helhet. De ga også ut en EP, Shine. Den finnes også på samleskiva. For bandets medlemmer føltes det nok godt å få samlet alt og få skrevet noen ord om vokalisten sin. Utenfra ser dette ut som et forsøk fra platekompaniet på å tjene mer penger etter at medlemmene hadde blitt mer berømte i ettertid.
Andy Woods rykte som en karismatisk frontmann er, i følge de som så bandet live, velfortjent. Hans utstråling når dessverre ikke igjennom hverken på skive eller på film. Glamrock-imaget hans minner mer om en Brett Michaels som gjør en Steven Tyler-etteligning, og det er lett å ikke la seg rive med. Wood bveger seg et godt stykke inn i Axl Rose-land. Ikke veldig spennende, med andre ord, men det var nok mer spennende i 1988 da både Brett Michaels, Steven Tyler og Axl Rose sto høyere i kurs.
Hotel California er ei vanvittig bra låt. Joe Walsh er en glimrende gitarist. Don Felder også, egentlig. Mye ålreit gitarspill... Et par andre låter er også heilt ok... Og omtrent der slutter denne plata å være interessant. The Eagles var et kult liveband sånn ca. midt på 70-tallet, men på plate var de ganske ofte gudsjammerlig kjedelige.
Dette er selvsagt ei fin plate. Det er opplest og vedtatt. Det spilles fint, synges fint, lyden er fin, låtene er fine, alle klærne er reine, alt er trygt, og ingen svetter, raper eller fiser. Alt går usedvanlig pent og pyntelig for seg. Pent og ganske kjedelig. Veldig mye her egner seg best som bakgrunnsmusikk når du vasker opp.
Jeg er kanskje ikke heilt enig med El Duderino, men jeg setter denne tilbake i hylla. Hvor er Barnstorm?
Og til alle over tolv år som fortsatt innbiller seg at det finnes en kobling til Anton LaVey: Skjerpings!
- There is no escaping from the power of Satan for a people so brave and so proud.
- For I believe Satan lives in the souls of the dying...
- When death calls, your gonna burn. (Grammatikkfeil er kopiert rett av coveret...)
- Princes and kings, demons with wings summon your fears form hell.
- Oh the devil is rising. He cries and my blood turns cold.
Bevares...
Titlene hjelper heller ikke: The Gates of Hell, When Death Calls, Kill In the Spirit World, Devil and Daughter (familiebedrift, altså?)...
Det kan virke som om Tony Iommi har bestemt seg for å gjøre en parodi på seg selv: "Vi finner en vokalist som gjør en god Dio-etterligning, og så skriver vi verdens ondeste tekster. Skarptromma bør høres ut som gigantisk fyrverkeri, og alle riffene må være blytunge og fulle av klisjéer. Og så lurer vi Brian May til å legge på gitarsolo." Spinal Tap kunne ikke ha gjort dette bedre.
For å skape litt mystikk rundt skiva gikk Iommi ut med en 'skummel historie': Noen hadde funnet et miniatyrkors likt det på coveret og sendt det til ham. I posten hadde det knekt, akkurat som korset bakpå coveret. Oi, oi, oi... Var det fanden sjøl som var på ferde her? Eventuelt en slepphendt postmann?
Alle involverte har gjort sitt aller beste for å være nifse, onde og skremmende, men til ingen nytte. De Pat Benetar/Bonnie Tyler-aktige versene på Kill In the Spirit World gjør ikke tingene bedre.
Selvfølgelig er alle titler skrevet i snirklete, gotisk skrift, og tittelen Nightwing kan også leses som Rightwing. Dét hadde vært skummelt...
1. Spill det samme om og om igjen.
2. Stopp.
3. Si noe.
4. Spill det samme om og om igjen på nytt, men denne ganga med et nytt instrument på topp.
5. Stopp.
6. Si noe.
6. Bare trommer.
7. Bare bass og lydeffekter.
8. Stopp.
9. Si noe.
10 Spille det samme om og om igjen enda en gang, denne ganga med alt oppå hverandre.
Ny låt:
1. Spille det samme om og om igjen.
2. Stopp.
3. Si noe...
Variert låtoppbygging var nok ikke det Chemical Brothers la mest vekt på da de lagde Dig Your Own Hole. Fullt så ille som beskrivelsen over er det ikke, men samtlige låter er bygget opp mer eller mindre etter samme prinsipp. Blir ikke det kjedelig da? Nei. Eller jo, det blir litt mye å høre heile skiva fra begynnelse til slutt, men en dose på 4-5 låter er heilt supert.
Ei kul plate, men det er fort gjort å få en solid overdose.
Jeg har kjøpt meg kopp med Animals-coveret på. Jeg har en gitar med Animals-coveret på neck-platen. Jeg har tatt dårlige mobilbilder av Battersea kraftstasjon fra London Eye. Jeg har faktisk gått så langt som å kjøpe plata som mp3-filer siden det var for mye stress å rippe vinylen. Animals er ganske enkelt ei plate jeg har hørt mye på, og hvis ikke noe dramatisk skjer, kommer jeg nok til å høre på den mer enn én gang til. Minst.
Animals kommer litt i skyggen av andre Floyd-skiver, litt sånn bortgjemt uten store hits eller livefavoritter. Det finnes selvsagt nok røverhistorier fra innspillinga av også dette albumet, men ikke fullt så mange som Wish You Were Here, for eksempel. Animals har i grunnen fått mindre oppmerksomhet enn den fortjener.
Egentlig er det bare tre låter på skiva, (Til nød fire. Pigs on the Wing teller i alle fall ikke som to selv om den er delt i to.) og to av disse er outtakes fra Wish You Were Here. Nesten. Det vil si, det er låter bandet jobbet med allerede før WYWH, men som de bestemte å la vente siden de ikke passet i sammenhengen. Faktisk finnes det bootlegversjoner av både Dogs og Sheep fra før arbeidet med WYWH var påbegynt, men da under andre navn, med andre arrangement og andre tekster. (Disse bootlegskivene skal visstnok være grunnen til at Pink Floyd sluttet å framføre uutgitt materiale live for å selv kunne bestemme når låtene var klare til utgivelse.) Det at dette er delvis gammelt materiale kan tolkes som om Animals består av oppgulp som tidligere har blitt vurdert som for dårlig. Det kan også tolkes dithen at dette er materiale som har blitt jobbet med og finslipt til alt stemmer. Jeg velger å se det sånn, for alt stemmer på Animals.
Det skal fint lite fantasi og refleksjon til for å forstå at Roger Waters' utgangspunkt denne ganga har vært Animal Farm. Mennesker blir delt inn i tre kategorier: hunder, griser og sauer, og ingen av kategoriene virker spesielt tiltalende. Hver kategori har fått sin låt, naturlig nok kalt Dogs, Pigs og Sheep. Av disse er det nok grisene som har mest til felles med sine Orwellianske motparter: Grådige, korrupte skapninger neddynket i dobbeltmoral.
Hundene har en mye mer voldelig natur og ser ut til å leve etter prinsippet "den sterkestes rett", samtidig som de holdes nede ved hjelp av frykt, dressur og manipulasjon slik at de, sannsynligvis på vegne av grisene, kan passe på sauene.
Sauene oppfører seg, selvsagt, som sauer. Flokkdyr. Alle følger lederen uten å tenke selv. Når Waters i tillegg lurer inn sin egen variant av Herren er min hyrde... akkompagnert av breking, er det ikke så vanskelig å gjette hvilke midler han mener blir brukt for å ha kontroll over disse sauene. Til slutt kan det allikevel se ut som om det gjøres opprør når ryktet forteller at vakthundene er døde.
Det skal, som sagt, ikke så mye til for å ane konturer av Orwells påvirkning, og Waters feller en tilsynelatende nådeløs dom over sine medmennesker. Pigs On the Wing del en og to gir allikevel et lite snev av håp. Her understreker han at det fortsatt finnes empati i verden. I tillegg ser det ut som om han regner seg selv blant hundene, og han antyder at hundene vil være i stand til å leve harmoniske, fredelige liv hvis de bare får leve i trygge omgivelser, upåvirket av griser.
Animals er med andre ord ikke ei feelgood-skive fylt med humor og optimisme, men det er allikevel ei plate som forteller at det finnes håp selv om ikke alt ser så lovende ut akkurat nå.
Og så: Musikken: Vi kan like gjerne få Pigs on the Wing ut av veien med en gang. Det er ei søt liten låt delt i to, der teksten har en mye viktigere funksjon enn musikken. Animals blir ikke husket på grunn av denne låta. De tre resterende låtene, derimot, er absolutt verd å huske.
Dogs er David Gilmours eneste bidrag. Til gjengjelde fyller den heile side 1. På skikkelig Floyd-vis tar låta seg god tid. Låta har tre hovedtema, et stressende, noe oppjaget tema som bygger opp under de småparanoide versene. Tema nummer to er et mye mer laid-back tema. Her tas en liten pause for å finne ut hvor en står: Aleine. Hjelpeløs. Etter å ha vendt tilbake til versene, og etter at alt har blitt hakket verre, kommer codaet: En gjennomgang av hva som har ført hundene dit de er i dag. Her finnes tanker Waters seinere skulle gjøre så altfor tydelige på The Wall, at en blir trent som dyr fra fødselen av. Belønning og straff i skjønn forening.
Pigs beveger seg ustanselig fremover, båret av en klassisk Floyd-groove. Instrumentalbitene tar opp like stor del av låta som versene. Enkle melodier kommer og går, og vi hører stadig fra grisene. Det er heile tida snakk om små variasjoner, men det mangler ikke på detaljer å feste seg ved. (En av mine favoritter er YOU! i siste vers.)
Sheep benytter seg også av et av Floyds kjennemerker: En tung mid-tempo shuffle som går og går. Tenk One of These Days. Waters vokallinjer glir over i synthtoner, som igjen blir avløst av hissige gitarakkorder. Hammondorgel overalt. Etter to vers, flyter alt ut i et hav av synth, ekkoeffekter og vocoder. Og breking. Selvsagt. Når siste vers så kommer inn, har intensiteten økt et hakk, og sauenes revolusjon kommer veltende. Og: Sånn reint tonalt kan det virke som om dette er revolusjonen vi har venta på heile skiva, for endelig, endelig, går vi over fra moll til dur, og outroen er nærmest som en fanfare. Som sagt, Animals peker på alt den kan komme på av gale ting i verden, men den øyner også et lite håp.
På Animals benytter bandet seg stort sett av samme virkemiddel som på forgjengerne. Det kan virke som om de har lagt fra seg eksperimentering for øyeblikket for å benytte all tidligere erfaring til å få til nøyaktig det de vil med plata. Feite keys- synthlyder, forseggjorte gitarsoloer og enkelt, bunnsolid samspill mellom bass og trommer. Tekstene fremføres med en nesten skremmende innlevelse. (Dette er tydeligvis ikke bare lek og moro.) Talkboxen og vocoderen er nye denne ganga, men kun som krydder.
Allikevel låter Animals ganske så forskjellig fra platene før. Melankolien fra noen av låtene på WYWH er borte. Her har de bygget videre på og forsterket kynismen i Have a Cigar og maktesløsheten i Welcome to the Machine og tatt dette et hakk videre. Animals tar disse tingene akkurat så langt som de bør tas. På The Wall er vi faretruende nær sutring.
Det finnes en vandrehistorie som forteller at Eric Clapton, Stephen Stills, Paul McCartney, George Harrison og sikkert også Jimi Hendrix alle satt i samme rom og hørte igjennom Music From Big Pink for første gang, og at samtlige innså at det de selv holdt på med var heilt på trynet. Det er selvsagt ikke sant. Dessverre. Sannheten er at Eric Clapton satt heilt aleine i og hørte igjennom plata og bestemte seg for å slutte i Cream. George Harrison skal ha innrømmet at han forstod hva som manglet av samspill og samhold i Beatles da han hørte The Band. Paul McCartney sang refrenget fra The Weight (Nesten. Han bomma litt på teksten, sies det.) over outroen på Hey Jude på ett eller annet tv-show (Smothers Brothers?). Om ikke alle verdens største stjerner satt i samme rom og falt nesegrus for The Band, var i alle fall dette ei plate som viste at det fantes en vei ut av psykedeliaen. Man måtte bare skue bakover.
Music From Big Pink viser et band som slett ikke var redd for å kikke bak seg for å finne veien videre. 'Vil du vite hvor du skal, må du vite hvor du har vært', heter det. The Band hadde skjønt dette. Det kunne til og med ses på dem. Bakpå coveret finnes det et bilde av dem, et bilde som godt kunne ha vært tatt ca 100 år tidligere. Gutta ser heilt usannsynlig uhippe ut i sine bestefarsdresser, og hattene gjør det ikke stort bedre. (Garth Hudson har droppa hatten, men han har kanskje slitt med å finne en hatt som passet på hans usedvanlig store hode...)
Bandet låt ikke spesielt trendy heller. Låtene bygger på solid amerikansk musikktradisjon. Country og
folkemusikk er enormt viktige elementer, de gjør til og med en cover av country-klassikeren Long Black Veil. Det finnes ikke snev av påvirkning fra Haight Ahbury eller Swinging London. Her finnes det bare jordnære, tilsynelatende enkle låter.
The Band hadde allerede lang fartstid bak seg i 1968, blant annet fra arbeid med Dylan, og Dylan bidrar også på låtskriversida på tre av låtene her. I tillegg har han malt coveret, et cover kun Dylan kunne ha sluppet unna med, for dette er merkelige greier: Elefant, indianer med kontrabass, sitarspillende mann med tekopp på hodet, mennesker som prøve å spille piano fra feil side... I det minste er det lett å kjenne igjen.
Jeg skal innrømme at ikke alle låtene er så bra at de fortjener status som legendariske, men det er nok a-materiale her: Tears of Rage, Caledonia Mission, To Kingdom Come, In a Station, This Wheels On Fire og selvsagt I Shall Be Released. Og The Weight, naturligvis. Nesten alle låtene er faktisk så bra at de i det minste fortjener status som klassikere.
Hvis du ikke liker Music from Big Pink, er det lett å peke på grunnene: Det synges ofte lyst og kvinete, og ikke sjelden er det surt også. Bandet er til tider ikke mer enn sånn passe tight, og lyden er ganske langt ifra å være hi-fi-kvalitet. Det er i grunnen ikke usaklig å si at plata låter underprodusert og rufsete i kantene. Liker du derimot plata, er det heller ikke så vanskelig å forklare hvorfor, men det blir litt mindre håndgripelig: Det synges utvilsomt litt pipete og surt her og der, men bandet har allikevel tre heilt fantastiske vokalister, som synger med en innlevelse andre bare kan se langt etter. Bandet spiller kanskje ikke så tight, men samspillet er usedvanlig organisk og levende. Lyden er nok ikke så glattpolert, men dette er lyden av hvordan et godt band låter, warts and all, uten noe juks. Music From Big Pink er bare god musikk uten all dill og dall en ofte får med på kjøpet.
Music From Big Pink skulle også være enormt viktig for å få landa en del musikere som litt for lenge hadde svevet rundt på en regnbuefarget psykedeliasky.
Free blir ofte omtalt som et band bestående av usedvanlig disiplinerte musikere, spesielt med tanke på at de var tenåringer da de spilte inn sin første skive. Det skrytes opp og ned om hvor imponerende det er at så unge musikere spilte så minimalistisk. På Tons of Sobs er ikke dette tilfellet. Heldigvis.
På denne plata prøver de på ting som ikke nødvendigvis sitter heilt 100%. Kossoff har lagt en ekstra leadgitar på alle sporene, og selv om det sikkert var meningen at han kun skulle spille fills i versene, spille han mer elle mindre solo heile veien igjennom skiva. Av den grunn dokumenterer Tons of Sobs usedvanlig godt hvilken fantastisk Les Paul-tone Kossoff hadde allerede før han fylte 20. Ellers kaster Simon Kirke seg flere ganger over trommeoverganger han kun klarer å dra i land med hjelp av en solid dose flaks, og Andy Frasier, som seinere skulle bli malen for minimalistiske bassister, slenger inn fills og overganger rett som det er. På Tons of Sobs fanger bandet livesounden sin, ikke lyden av et erfarent og effektivt studioband.
Det skulle ikke ta lang tid før Free ryddet opp i spillet sitt, og platene skulle fort bli mer låtfokuserte med større studiobudsjett og mindre frihet for musikerne. Heldigvis finnes denne skiva, for selv om det er imponerende med unge musikere som låter modent, er det enda mer stas med unge musikere som overspiller sånn bare unge musikere kan. Modne har de jo alltids tid til å bli seinere.
Det er tydeligvis litt uenighet om når plata kom ut. 1968 står det på mitt eksemplar, men bandets offisielle hjemmeside forteller at den ikke kom ut før våren 1969. Free-fans slår seg gjerne hardt på brystet og roper høyt i skogen at Free var tidligere ute enn Zeppelin. Det kan visst diskuteres. Bra var de nå i alle fall.
Det finnes ikke mange plater som er mer utpreget engelske enn denne. Samtidig finnes det nok heller ikke mange plater som har vært så i utakt med samtida som denne. The Village Green Preservation Society er et slags konseptalbum der samtlige låter trekker fram alle de gamle, gode, engelske verdiene med et visst vemod med tanke på at alt må forandres. Her handler det om å ta bilder så en har noe å se tilbake på når en blir gammel, det handler hvor flott det er med damplokomotiv, at en bør minnes venner som har blitt borte, og at det er viktig å verne om en engelsk landsbykultur som er i ferd med å bli erstattet av et mer moderne samfunn. The Kinks kunne ikke ha klart å komme opp med et konsept mindre tidsriktig enn dette om de hadde prøvd aldri så hardt. I 1968 var ingen interessert i å ta vare på foreldrenes verdier eller å prøve å se for seg hvordan det ville være å bli gammel.
The Kinks Are the Village Green Preservation Society ble sneket forsiktig inn i platebutikkene samme år som noen av rockehistoriens mest legendariske skiver ble sluppet: Electric Ladyland, White Album, Beggars Banquet, Music from Big Pink, Wheels of Fire, Astral Weeks og et lass andre klassikere. Det var uendelig mange som kjempet om oppmerksomheten, og det kan i ettertid se ut som om Kinks' plateselskap ga opp kampen før den i det hele tatt var i gang. Plata solgte i alle fall ikke stort, noe som kan virke litt snodig, for den er fullt på høyde med de fleste av klassikerne fra samme år.
Låtene matcher i grunnen temaene på plata perfekt. Her er det ikke snakk om psykedeliske jammepartier eller hardtslående bluesrock. Det finnes heller ikke en eneste protestvise her. Plata inneholder femten korte, enkle, melodiøse låter. Det brukes ingen fancy studiotriks. Ingenting går baklengs. Her fremfører de fire Kinksene, godt hjulpet av Nicky Hopkins, låtene på en ekstremt jordnær måte. Ganske ofte er låtene også preget av ett eller annet som bare kan beskrives som 'engelskhet', hør bare på All of my Friends Were There. Bare en av låtene, Steam-Powered Trains, har en snev av brit-blues i seg, og kun Wicked Anabella minner om garasjepreget The Kinks hadde på sine tidlige singler.
Selv om det finnes 15 sterke låter her (pluss de to som er på bonussingelen som fulgte min utgave), er det ikke vanskelig å trekke fram en favoritt: Tittellåta. Denne er noe heilt for seg selv. Stort sett går samme fallende rekke på fire akkorder om og om og om igjen gjennom heile låta. Et lite toneartskifte dukker opp, og ellers fortsetter alt som før. Teksten blir også gjentatt, men det er aldri i nærheten av å bli kjedelig. Teksten er forøvrig noe heilt for seg selv. Her får vi en lang liste over alt som må bevares for framtida, alt fra Donald Duck til porselen til Sherlock Holmes til jordbærsyltetøy... Det er en strøm av ord, og rimene er usedvanlig elegante. Hvor mange andre poptekster er bygget på trestavelsesrim? Hvem andre finner ord som rimer på consortium, affiliate, vernacular eller affinity? Hvilke andre poptekster bruker i det hele tatt sånne ord? Heldigvis blir ikke dette pompøst og dumt. Resultatet av Ray Davies lek med ord er rett og slett morsom. Fornøyelig, ville han kanskje ha sagt selv.
Jeg har ikke stålkontroll på alle The Kinks' utgivelser, så jeg tør ikke si heilt sikkert at dette er blant det beste de har gjort, men det er i alle fall ei usedvanlig fin plate. I tillegg har den den fantastiske egenskapen at den illustrerer et prinsipp jeg har kjempet for så lenge jeg kan huske: Det er ingen skam forbundet med å være i utakt med nye trender.
Ja, det er den plata med Born to Be Wild på. Og The Pusher. Steppenwolf hadde faktisk flere andre hitsinlger, men det er nok disse to som blir husket, sikkert mye på grunn av filmen Easy Rider. Begge låtene er altså hentet fra bandets første album, og ingen av dem er skrevet av bandet selv. Allikevel er det sånn at du får et godt bilde av hvordan denne plata låter bare ved å høre på The Pusher og Born to Be Wild: Gitar- og trommelyden er litt tynn, bassen er rund og lun, det er hammond alle veier, og John Kay synger mer enn kult nok. Alle låtene framkaller bilder av hippiejenter med stjerner på kinnene dansende rundt på engene ikledd flagrende kjoler, gjerne filmet med bruk av latterlig mye zooming inn og ut.
Plata er en herlig blanding av eget materiale og lånt materiale. I tillegg til hitsinglene finner du gode hippietolkninger av Hootchie Kootchie Man og Sookie Sookie, sammen med sju låter som er bandets egne, stort sett skrevet av John Kay. Låtkvaliteten er nok litt ujevn, men de er gode nok til å vise fram bandets sjarmerende 60-tallssound, og mer enn gode nok til at Steppenwolfs debutplate er trivelig lytting. Kjenner du det rykker i hippiefoten, kan dette være ei god plate å sette på. Husk batikk-kjortelen.
Are you all seated comfortable, too square on your botty ? Then I'll begin...
Seint på 60-tallet skulle alle gi ut konseptalbum: The Pretty Things ga ut S. F. Sorrow i 1968, Beatles kom med Sgt. Pepper, og The Who ga ut The Who Sell Out, begge i 1967. Zappas Freak Out kom i '66, samme året som The Kinks slapp Face to Face. I '69 kom selvsagt Tommy og Arthur (the Rise and Fall of the British Empire). The Samll Faces bidro med Ogden's Nut Gone Flake i '68.
Ogdens' Nut Gone Flakes første side er en samling med klassiske Small Faces-låter: Afterglow, Song for a Baker, Lazy Sunday... Kanonbra låter som viser nøyaktig hvilket fantastisk band Small Faces var på sitt beste. Tittellåta er en tidstypisk instrumentallåt, Afterglow og Lazy Sunday er hitlåtene, Rene starter ut erkeengelsk og forteller om nettopp Rene, som ofte har sjømenn på besøk og, som følge av dette, har "a kid of every shape and colour", før den skilr ut i en herlig, psykedelisk jam. Ronnie Lanes Song for a Baker er mod-rock på sitt aller beste, og den ble også, overraskende nok, en solid hit. Bandet spiller enormt bra heile veien, og Steve Marriot får virkelig vist seg som en vokalist i verdensklasse. (På flere av låtene sklir han også over i bred cockney, noe som hadde vært helt utenkelig, hadde det ikke vært for Herman's Hermits hit Henry the VIII...)
Side to inneholder Small Faces' mini-opera: historien om Stan, som drar på jakt etter resten av fullmånen når han ser den gradvis forsvinne fra nattehimmelen. Stan flyr omkring på en forhekset kjempeflue, treffer på Big John og oppdager til slutt at fullmånen kommer tilbake helt uten hans hjelp. Historien er nok ikke verdens sterkeste, men som utgangspunkt for låtene, holder den massevis. Small Faces har gitt seg selv frie tøyler til å leke med alle knappene i studio her, og de blander sammen alle sjangrene de kjenner til. Resultatet er til tider merkelig, lekent, overraskende, kaotisk og, framfor alt, utrolig gøy. I tillegg har de med seg Stanley Unwin som forteller, og, om du ikke nødvendigvis har sans for låtene, er Unwins blanding av cockney og hipsterslang en opplevelse i seg selv.
Kombinasjonen av bunnsolide enkeltlåter på side 1 og sangsyklusen på side 2 gjør Ogdens' Nut Gone Flake til mer enn bare et fremragende eksempel på engelsk popkultur fra seint 60-tall, dette er også ei kanonbra plate!
På slutten av 60-tallet skulle alle gi ut konseptalbum. The Small Faces nøyde seg med å gi ut et halvt.
Neil Youngs første soloalbum må vel være hans eneste soloutgivelse med forseggjorte arrangementer og nøye planlagt produksjon. Plata bærer ganske tungt preg av at dette er han derre Neil Young fra Buffalo Springfield. Sin helt egne stil skulle han ikke finne før Everybody Knows This Is Nowhere.
På tross av dette, er debutskiva mer enn veldig ok. Jack Nitzche og Ry Cooder bidrar flittig med arrangering og musisering, og Nitzche har til og med sluppet til med en av signe egne låter: String Quartet from Whiskey Boot Hill, innlednigen på s. 2. Litt overraskende kanskje, men den står fint i stil med instrumentalen som innleder s. 1: The Emperor of Wyoming.
Dette er ikke ei plate Neil Young-fans snakker om veldig ofte. Den blir fort glemt, kanskje fordi den skiller seg såpass ut fra resten av katalogen, men det finnes allikevel mye god musikk her: I've Been Waiting for You, What Did You Do to My Life og Here We Are in the Years, for eksempel. I tillegg kommer to Neil Young-klassikere herfa: The Old Laughing Lady og The Loner. The Loner skulle seinere bli en låt som kom og gikk som del av Crazy Horses livesett, og det finnes en knakende god versjon på Live Rust.
The Old Laughing Lady ble også utgitt live i to ganske så ulike versjoner: En litt for lystig tolkning på MTVs Unplugged, og en lavmælt og aldeles nydelig versjon som musikk til rulleteksten på Heart of Gold, konsertfilmen fra 2006. Jeg har lenge tenkt, og tenker nok fortsatt, at sistnevnte er den perfekte tolkningen av låta, men originalversjonen har faktisk også veldig mye bra for seg. Dette ligger mye nærmere 2006-versjonen enn MTV-versjonen, og arrangementet er rett og slett smakfullt. Herlig souldamekor på slutten.
Last Trip to Tulsa blir ikke fullt så ofte nevnt. Det er ikke ei låt Neil har hatt for vane å gjøre i tide og utide i løpet av karrieren, men det er ei kjempefin sololåt. Bare Neil og gitaren. Og en lang, lang tekst som har ganske lite med Tulsa å gjøre.
Plata kom ut to ganger: Førsteutgaven fra 1968 ble fort trukket tilbake på grunn av dårlig kvalitet på pressinga, og en ny utgave kom i 1969, denne ganga med Neils navn i store bokstaver på coveret. Den første er selvsagt mer verdt, selv om lyden er dårligere. Den andre har bedre lyd, men blir ikke anerkjent av fansen siden mixen ikke lenger er original. Seinere har det kommet utallige nyutgivelser. Hvilken som er best, aner jeg ikke. Musikken er uansett den samme på alle, og det er jo den som gjør plata interessant.
Dette er nok ikke så langt unna å være blant de beste Beatles-albumene, hadde det ikke vært for at det er et Rutles-album. Ett av flere. Neil Innes og Eric Idles oppdiktede band fra Liverpool ga faktisk ut flere plater, og dette er musikk fra filmen All You Need Is Cash og inneholder et solid utvalg av bandets største 'hits'.
Dette er selvsagt en parodi, og Beatles og alt de sto for blir latterliggjort på mesterlig vis, men alt er gjort med en usedvanlig stor kjærlighet for bandet og med kunnskap om musikk og karriere langt utover det en gjennomsnittlig Beatles-fan og/eller musiker sitter inne med.
Neil Innes hadde allerede laget musikk for tv med The Bonzo Dog Doo-Dah Band og samarbeidet med flere av Python-gutta, blant annet som komponist av filmmusikk til Monty Python and the Holy Grail. Hans desidert beste bidrag til musikkhistorien er allikevel det han gjorde med The Rutles.
Bandet blei til som et samarbeid mellom Innes og Eric Idle, og det er heilt tydelig at dette er noe de har hatt det uendelig gøy med. Både filmen og de avbildede coverene her er fulle av låttitler fra andre album: Your Mother Should Go, The Fool On the Pill, I Am the Waitress, W C Fields Forever, Hello Get Lost er alle titler på låter som ikke har kommet med på denne samlingen. Vi får også se coverene til skivene låtene er hentet fra: Meet the Rutles, Let It Rot, Sgt. Rutters Only Darts Clud Band, A Hard Days Rut. Det mangler tydeligvis ikke på innfall. Låtene som faktisk er med, har ikke fullt så morsomme titler, men for noen låter!
Innes har skrevet både tekst og musikk til Rutleslåtene, og han har gjort leksa si grundig. De fleste av låtene er parodier på én enkelt Beatles-låt, og han tar ikke bare musikk, men også lyd, produksjon og tekst på kornet. De 'tidlige' låtene har banale, enkle tekster om kjærlighet. Låtene fra midten av karrieren er psykedeliske og fulle av stream-of-conciousness-linjer, og mot slutten av The Rutles karriere er tekstene mer jordnære, som for eksempel på Get Up and Go, som dessverre ikke er med på plata. (En skandale!)
Plata åpner mer eller mindre som Revolver, med telling heilt i utakt med musikken som følger, og låtene er delt i to avdelinger: En fra 1962 til 1967 og en fra 1967 til 1970. Selvfølgelig. Her får vi heile spekteret også Beatles dekka. Number One er typisk naiv, tidlig Beatles. Living in Hope, med en heilt hjelpeløs trommeintro og vokal er platas Ringo-låt. Nevertheless er sitarlåta og er til forveksling lik Love to You. Love Life er en heilt fantastisk parodi på All You Need Is Love, og når Ron Nasy stemmer i med Hold My Hand, Yeah Yeah på avslutningen, er det minst like malplassert som John Lennons "She loves you yeah, yeah, yeah" fra originalen. Cheese and Onions fra Rutles' animasjonsfilm "Yellow Submarine Sandwich" og Piggy In the Middle fra filmen "Tragical istory Tour" er nok de beste parodilåtene jeg har hørt. Her stemmer alt: Lyd, tekst, video, stemmebruk, effekter, instrumentering. Jevnt over er The Rutles' samleplate preget av bunnsolid håndverk og en imponerende kontroll over virkemidlene Beatles benyttet seg av.
Det er selvsagt mye enklere å lage en parodi enn å komme med originale idéer, og en påstand om at dette er like bra som originalen er selvsagt for drøy, men kvaliteten musikken til The Rutles holder er usedvanlig høy. Lager man en parodi, kan en alltids unnskylde seg med at alt bare er tull hvis det ikke nødvendigvis blir så bra. The Rutles er faktisk så bra at den ikke må unnskyldes på noe vis. Du kan gjerne sette på plata bare fordi du vil høre god musikk, ikke fordi du har lyst til å le av tørre vitser.
Denne plata har sikkert kommet ut på cd, men du bør leite etter en originalversjon av LPen med gatefold og hefte. Her får du tekster, bilder fra filmen, heile Eric Idles kommentarspor nedskrevet og et par gags filmen ikke hadde med. Og så bør du se filmen. Mange ganger. Veldig mange ganger.
I ca. 50 år har musikkinteresserte sittet på pub og kranglet om hvilket band som var best: Beatles eller Stones. Krangelen går til tider like friskt som før, og for at det skal bli noe futt og fart på snakke om, må jo noen påstå at Stones alltid var best, og at Beatles alltid har vært oppskrytt. Det pleier å være min jobb, og det er en ganske så artig jobb å ha, selv om påstanden selvfølgelig faller på sin egen urimelighet. Fullstendig. Pladask i bakken. Alltid.
Det som er artig med det, er at alle Beatles-fanatikere til slutt kan overtales til å gå med på at Beatles ikke bare leverte musikalsk gull, men at alle platene hadde sine svakere låter. Problemet er at låtene som blir trukket fram som mindre vellykkede, er de eksperimentelle, prøvende øyeblikkene. Denne sida av The Beatles er jo enormt spennende, og alle forsøkene har vært uvurderlige for ettertiden, både for Beatles og for popmusikk generelt. Det som sverter bandets ellers plettfrie rulleblad er McCartneys dustete, platte og banale barnesanger. Huff. Heldigvis er det bare én av disse på Revolver. Mer om den seinere.
Det finnes ikke bedre skiver enn Revolver. Ikke i noen sjanger. Du trenger ikke å like den, og du kan sikkert mene at Ringo er en hjelpeløs sanger og trommis, at gitarlyden er mye feitere på andre skiver, at mange andre band er tightere, at det ikke finnes en eneste virtuos i bandet... Det kan du få lov til å mene. Gjerne. Alle har lov til å ta feil. Beatles-fans forsvarer gjerne bandet sitt med at "Beatles var først med alt", men det er ikke det som er poenget, tenker jeg. (Dessuten var en del av det Beatles dreiv med direkte reaksjoner på ting de så og hørte rundt seg, så alt kan de ikke ha vært først med. Kjør debatt...) Greia er jo at det de gjorde rett og slett var skremmende bra. I så uendelig mange sjangre. Nyvinningene var uvurderlige på 60-tallet, men det er den fantastiske kvaliteten som gjør at musikken føles like relevant og levende i dag.
Hver låt på Revolver er en liten verden heilt for seg selv: Taxman med #9-akkorder, fuzzgiar og soulbassing viser hvordan Beatles igjen henter inspirasjon fra den andre siden av havet. McCartneys gitarsolo er rett og slett fantastisk og visstnok et forsøk på å imitere Hendrix. Heilt hysterisk, men nøye planlagt, for han spiller samme soloen to ganger. Love You To er en reise til India "and beyond", og She Said She Said er deilig psykedelisk, og Tomorrow Never Knows er en reise langt inn, eller kanskje ut, i det ukjente. Og Eleanor Rigby. Det er jo ikke nødvendig å si at Eleanor Rigby er et mesterverk. Det er viden kjent, og hvis du fortsatt er tolv og ikke har hørt den, går det opp for deg den første ganga du hører låt. Fantastisk komposisjon, nydelig, melankolsk tekst, et strykerarr så elegant som det går an å få det. Og for ei koring! Jevnt over er Revolver oppskriften på god koring. CSN er bra, men dette er i en heilt annen liga. Konsentrer deg om bare koring neste gang du setter på plata. Det er en studie i god smak.
Det føles unødvendig å skulle beskrive hver låt. alle vet at Here, There adn Everywhere er ei fantastisk låt, at to av George Harrisons aller beste låter er med, at arrangementene og produksjonen ikke bare var banebrytende midt på 60-tallet, men at den fortsatt står som noe av det ypperste som noensinne har blitt gjort. Her banes det vei for heile psykedeliasjangeren, And Your Bird Can Sing har harmonigitarer Wishbone Ash og Allman Brothers ville ha dødd for, og kombinasjonen av sjangre og balansen mellom melodiøs pop og eksperimentering er uovertruffen. Også Tomorrow Never Knows, da. Igjen. Det Beatles fikk til her, driver flere band fortsatt med i dag, og de blir fortsatt sett på som eksperimentelle og nyskapende. 47 år etter at blueprinten var klar.
Revlovers eneste øyeblikk der alt ikke er utenomjordisk fantastisk, er Yellow Submarine. For en forferdelig, fjollete, irriterende låt. Alle elsker den. "Den er jo så fin og fengende. Du husker melodien etter første gang du har hørt den, og alle kan synge med." Jadda, jadda. Det gjelder også Politimester Bastians vise, uten at den nødvendigvis er stor popkunst. Yellow Submarine er en lidelse. Filmen er heilt kanon. Låta er slett ikke det. Det hadde ikke gjort noe om det bare var 13 låter på Revolver. Puh! Det var godt å få sagt det.
Jeg vil ikke siteres på det, men når en ser på hva te to bandene fikk til i 1966, kan det ikke finnes snev av tvil om at Beatles det året kunne vaske gulvet med Stones.
"I thought we were a big, rich rock band. We shoulda had a whole bunch of extra guitars," mumler Kurt Cobain mellom Something In the Way og Plateau. Det hadde de ikke. Cobain hadde bare med seg én gammel Martin med magnetiske pickup som slett ikke låt spesielt bra, ikke engang med fuzz (The Man Who Sold the World) eller med chorus (Come As You Are), men gitarvalget sier noe om heile tv-sendigna/plata: Alt er veldig lite høytidelig, og Nirvana gjør nakne, og litt ustø versjoner av egne og andres låter. Det er ganske skakt til tider, det bommes litt her og der, og Cobain selv er i overkant rusten i røsten. Allikevel låter det kjempefint.
På Unplugged In New York serverer Nirvana et lite utvalg av låter fra tidligere skiver. Ikke nødvendigvis hitlåter, men låter som kler den nye innpakninga, og mange av disse versjonene er fullt på høyden med originalversjonene. Minst. Polly og Something In the Way, for eksempel. I tillegg har de inkludert en god neve coverlåter, noe som slett ikke er så dumt, for uansett hvor godt en liker Nirvanas egne låter, blir de litt like hverandre når de spilles på kassegitar.
Bandet gjør blant annet en flott (nesten) feilfri tolkning av The Man Who Sold the World (I guarantee you I will screw this song up.), en deilig sprukken versjon av Where Did You Sleep Last Night (This guy wants to sell me Leadbelly's guitar for 500.000$.) og tre låter med besøk av The Meatpuppets: Plateau, Lake Of Fire og Oh Me. Plateau er forøvrig en av mine favoritter på denne skiva. Linja "nothing at the top but a bucket and a mop and an illustrated book about birds" er heilt fantastisk. Det er ikke så godt å si hvorfor, men den låter så vanvittig bra. Den surrer gjerne rundt og rundt i hodet lenge etter sangen er slutt.
Ok, så koker ikke denne skiva over av energi på samme måte som studioskivene gjør, men den viser en heilt annen side av bandet. Den viser et band som kan være like skranglete lavmælt som høylydt, og Kurt Cobain fikk vist at han ikke bare er hes når han skriker. Faktisk er nok vokalprestasjonene her blant hans fineste, og Something In the Way er noe heilt for seg selv.
Det begynner å bli lenge siden denne plata kom ut, og det er rart å tenke på at det en gang fantes en verden der Dave Grohl bare var han tynne trommisen som satt i bakgrunnen og korte litt av og til. Tidene forandrer seg... Så mye at Paul McCartney nå har tatt Kurts jobb. Tja.
Nirvana-fans er visstnok delt mellom de som liker In Utero og de som liker Unplugged. Det går fint å like begge.
Det er ikke mye som er så ålreit som å sitte i en gyngestol og høre på Taj Mahal. Heile verden senker farta, og alt blir mer harmonisk. Selv fiender blir venner...
Gaint Step/De Ole Folks At Home er, som tittelen antyder, ei todelt skive. Den første biten, Giant Step, består av ni låter med fullt band, samme bandet som på flere andre tidlige Taj Mahal-skiver: Gary Gilmore, Chuck Blackwell og Jesse Ed Davis (Hvis du ikke vet hvem dette er, er det ikke dumt å finne ut av det.), og alt er bare så fint. Ingenting er stress, alt er bare laid-back og mellow. Groovy!
Taj Mahal blir nok sett på først og fremst som bluesartist, men han har et mye større register å spille på, noe som blir tydelig her. Det er selvsagt 12-taktere på lur, for sånt hører jo med, men det meste er bare rein feelgood-musikk. Litt blues litt country, litt soul, og alt er heilt konge!
De Ole Folks At Home-delen er en soloavdelig der Taj selv synger og spiller banjo, gitar og munnspill om hverandre. I tillegg klapper han. Masse. Det høres døvt ut når det beskrives sånn, men det er rett og slett oe heilt for seg selv og bør oppleves. De fleste låtene her er trad-låter, ispedd litt Ledbetter, og eget materiale, og alt er, som sagt, heilt konge. Her også.
Giant Step/De Ole Folks At Home sto, i følge Wikipedia, som selvsagt alltid kan stoles på, på en eller annen liste i ett eller annet blad over 75 album en bør eie. Det er sikkert sant. Kanskje den til og med har stått på andre lister. Uansett bør den i alle fall høres én gang i livet.
Diamond Hoo Ha ble til på historisk grunn i ærverdige Hansa Tonstudio i Berlin. I samme studio hadde blant annet David Bowie, Nick Cave og Iggy Pop laget legendariske og mindre legendariske album. Studioet var visstnok ikke i verdens beste forfatning da Supergrass ankom det, men det må ha vært i mer enn god nok stand til at bandet fikk laget et verdig sistealbum.
I 2008 var det allerede en god stund siden Supergrass' storhetstid. Karrieren hadde nådd toppen seint på 90-tallet. Etter det gikk det lengre og lengre tid mellom turnéer og utgivelser, og det ble etterhvert ganske beskjedent med medieoppmerksomhet. Heldigvis påvirket dette ikke kvaliteten på musikken.
Diamond Hoo Ha inneholder 11 låter av beste Supergrass-merke. Her finnes lite som er nytt for bandet, ikke noen eksperimentering med frijazz eller trip-hop. Det er snarere en slags oppsummering av hva bandet hadde drevet med i løpet av sin levetid. (Dette er nok mer tilfeldig enn planlagt, siden arbeid med enda et album begynte et par år seinere.) Det eneste som kom litt uventet med denne plata, var den tydelig Jack White-inspirerte produksjonen på tittelsporet.
På denne skiva leverer Supergrass for siste gang et knippe flotte låter. Det er vanskelig å peke ut favoritter, men Diamond Hoo Ha Man er noe for seg selv. Andre gode låter er Outside, 345 og Ghost Of a Firend. Flere av disse kunne ha blitt store en gang på 90-tallet, men trendene i 2008 tilsa noe annet. Det er godt vi som lyttere ikke trenger å ta hensyn til sånt.
Diamond Hoo Ha er beviset på at Supergrass holdt jevnt over høy kvalitet på utgivelsene sine heilt fram til de bestemte seg for å gå hver til sitt i 2010. På en måte var det slett ikke dumt å gi seg da. Selv om platesalget dalte, ble de aldri ett av de bandene som slipper gradvis dårligere album i år etter år. Diamond Hoo Ha viser et høyst oppegående og inspirert band, og det er jo slik Supergrass bør huskes
Forresten: Supergrass er ikke en betegnelse på usedvanlig god tobakk, men et slang-uttrykk for ekstra nyttige tystere.
Vi kan like gjerne få det ut av verdens først som sist: Jeg er slett ikke i målgruppa for tekstene på denne plata. Feil alder, feil kjønn, feil bakgrunn. Jeg har ikke vært i India for å oppdage meg selv. Mye dukker opp her basert på erfaringer og logikk jeg ikke har forutsetning for å forstå. Det trenger selvsagt ikke å være noen hindring, men flere av låtene er drevet av tekstene, tekster som til tider er veldig bokstavelige. Ikke så mange lag eller tvetydigheter her, med andre ord. Sånn. Så var det sagt. Over til musikk:
Supposed Former Infatuationn Junkie kom ut på et tidspunkt da retrofreaks som meg igjen så lovende tegn i ny musikk. Mot slutten av 90-tallet ble analogsynther og gamle studioeffekter hippe igjen. Gode, gamle lyder og triks var på vei tilbake, og det var stas, selv om de ble brukt i heilt nye sammenhenger. Alanis Morisettes single Uninvited var proppfull av indiske under-og overtoner, og kompet var blytungt, i alle fall til poplåt å være. Sånne som meg, som ikke alltid har de mest oppdaterte referansepunkt, kjente det rykka i Zeppelin-foten. Nå var det bare å se fram til neste fullengder.
Da plata kom, holdt den ikke heilt det jeg hadde innbilt meg at den lovte. For det første var ikke Uninvited på skiva, for det andre var retrofaktoren bare en liten del av et veldig rikt og sammensatt lybilde. Det tok litt tid før jeg brydde meg om å kjøpe plata, og hadde jeg ikke snublet over den på vinyl til en billig penge, hadde jeg nok levd et akkurat passe langt liv uten.
Etter å ha justert forventningene til plata en smule, fant jeg allikevel ut at den inneholdt nok låter jeg likte. Og liker. De tyngre, massive låtene er jo slett ikke så verst, Are You Still Mad for eksempel, Won't Get fooled Again-orgelet på Thank U gjør seg godt gjennom Bang&Olufsen-høyttalere fra 70-tallet, og blant de roligere, mer akustiske låtene finnes det også mye fint, blant annet UR og Unsent. Det finnes mer enn en låt jeg ikke nødvendigvis er veldig begeistra for, ikke fordi de er dårlige låter, men fordi de heilt tydelig er ment for andre enn førti år gamle menn. Høydepunktene er uansett klart i flertall, og den høyeste toppen er nok I Was Hoping.
Selv om Supposed Former Infatuation Junkie av og til skuer bakover og låner litt fra fortida her og der, er produksjonen først og fremst preget av 90-tallet, og det begynner å bli lenge siden folk lagde denne typen plater. Forhåpentligvis vil bransjen snart bli lei sin fascinasjon for 80-årene og gå over til å stjele fra det neste tiåret, et tiår som allerede stjal fra tidligere tider, og vi ender opp med en etterligning av etterligningen. Sann postmodernisme.
"It's part of a trilogy, a musical trilogy I'm working
on in E minor, which is the saddest of all keys, I find. People weep instantly
when they hear it, and I don't know why. You know, just simple lines
intertwining, you know, very much like... I'm really influenced by Mozart and
Bach, and it's sort of in between those, really. It's like a Mach piece,
really. It's sort of... This piece is called "Atom Heart Mother".
Det er veldig lett å latterliggjøre Atom Heart Mother.
Skremmende lett. Her har Pink Floyd satt sammen de mest dramatiske
akkordrekkene de har klart å komme opp med og lagt på storslåtte, men relativt
naive blåserarrangementer. I tillegg har de med et kor som ooh-er så mye at de
er nær ved å besvime av surstoffmangel. Pink Floyd har satt seg langt ut på ei
tynn, tynn grein her, ei grein som er i ferd med å knekke bare på grunn av
deres egen vekt. Det skal veldig lite før greina gir etter og de raser den i
pompøsitetens dypeste avgrunner. Jeg for min del har ikke noe behov for å tukle
med greina deres. Jeg synes dette er ei ganske kul skive.
Side en inneholder bare tittellåta, som er delt inn i 6
deler: Father's Shout, innledninga, er ganske kort og finner fort veien til
Breast Milky, som i grunnen kan ses som hovedtema siden det blir gjentatt i
Remergence. Mother Force, kordelen, er bygget opp av veldig enkle, men ganske
så dramatiske melodier, og er nok det nærmeste Floyd kommer Nigel Tufnels
planer for sitt eget klassiske stykke. Funky Dung, derimot, er et erketypisk
Pink Floydsk jammetema. Faktisk kan en si at dette er utgangspunktet for et
tema bandet skulle gjenta som del av Echoes, Breathe og Shine On You Crazy
Diamond: En førstetrinns mollakkord som veksler over til fjerdetrinns durakkord
igjen og igjen over en stødig basspuls. På Mind Your Throats Please brukes
koret mer kreativt, og det låter omtrent som såkalt samtidsmusikk. Remergence
er, som nevnt, en reprise på Breast Milky, men her blir temaet mye grundigere
behandlet.
Side to åpner med tre korte og ganske så tradisjonelle
låter: If, Summer 68 og Fat Old Sun. Fine låter, men de forsvinner litt oppi
helheten. Dessverre. Alan's Psychedelic Breakfast glemmer en derimot ikke så
lett. Ikke nødvendigvis fordi de musikalske idéene er bedre her, for de tre
foregående sporene er nok bedre låtskriverhåndverk, men innpakninga på
avslutningssporet gjør at det fester seg på hukommelsen. På Alan's Psychedelic
Breakfast hører vi rett og slett Alan tilberede og innta frokosten sin:
Cornflakes, egg og bønner og marmelade (I like marmelade...). Alans mumling
innleder stykket, og han småpludrer mellom hver sats og som avslutning. Selve
musikken er langt fra å være Pink Floyds mest spennende. Rise and Shine og
Sunny Side Up er begge trivelige små durmelodier, den første dominert av piano,
den andre et gitarstykke, mens Morning glory er typisk Pink Floyd igjen: En
lang akkordrekke fremført instrumentalt med masse piano, orgel og gitar. Roger
Waters og Nick Mason holder dette sammen med sitt singaturkomp. Dette er ting
de allerede har gjort med avslutninga på A Saucerful of Secrets, og som de
skulle gjøre igjen på f. eks. Dark Side Of the Moon.
Atom Heart Mother er ei fin plate du trygt kan høre på mer
enn ei gang, men den er ikke et must hvis du ikke allerede er stor fan av Pink
Floyd, og da er den nok heller ikke plata du setter på oftest. Harvest, bandets
plateselskap på den tida, hadde for vane å opplyse platebutikkene om hvordan
utgivelsene deres skulle kategoriseres. På denne skiva var beskjeden:
"File under POPULAR pop- groups." I grunnen en ganske nyttig
opplysning, for med all variasjonen på Atom Heart Mother, er ikke dette noen
selvfølge.
Da Gullars' selvtitulerte debutalbum kom ut, hadde det allerede pågått en storstilt reklamekampanje på norsk tv. Underlig nok ble ikke skiva den kommersielle suksessen han hadde ønsket seg. På tross av at flere av låtene hadde hatt ganske kraftig rotasjon på tv, virket det som om platekjøperne ikke var så interesserte når de plutselig måtte betale for musikken. På denne måten kan vi kanskje si at Gullars var det første offeret for et stadig voksende problem i dagens platebransje.
På Gullars har Gullars med seg flere gjester. De mest fremtredende er Marianne og Indigo, hans samarbeidspartnere gjennom heile karrieren, men også mer etablerte artister bidrar. Jan Eggums låt Redd er nok blant hans mest fengende og allsangvennlige, med en ganske morsom tekst som fokuserer på det å være redd for å innrømme at en er redd. Gullars gjør også en duett med Trond Viggo Torgersen, og Gullars' klare, skarpe sopran gjør seg godt sammen med Torgersens velkjente, stakkato sangstil.
Dessverre er produksjonen på denne skiva tungt preget av sin samtid. Som på så altfor mange andre fonogram som kom ut i 1985, har musiker, låtskriver og produsent Tore Thoresen valgt å gi plata en tidsriktig sound der trommemaskiner og synthbasser erstatter mer organiske instrument. Dette virket nok som en dog idé dengang, men i dag gir det heile utgivelsen et ganske så datert preg.
Mange har kritisert Gullars' stemme og påpekt at han synger både pipete og surt, men dette er ofte folk som gjerne selv lytter til f. eks. Neil Young. Disse bør nok heller feie for egen dør. Gullars har en helt særegen frasering og stemmebruk, og han går til tider høyere enn både Ian Gillan og Robert Plant. Hør bare på koringa på Ferieplaner!
Dette skulle bli Gullars' eneste forsøk på suksess som plateartist. Han gjorde flere turnéer for å promotere skiva, men måtte til slutt se seg slått. Etter dette satset han for fullt på en karriere innen tv-undeholdning. Her gjorde han det ganske så bra inntil selskapet hans sa ham opp for å satse på nye talenter, blant annet Sesam Stasjon. Store deler av kjernepublikumet hans hadde da forlatt ham, og han sleit med å vinne nye fans. Heldigvis ble musikken hans foreviget på vinyl.
Det er ikke bemerkelsesverdig usaklig å kritisere Lemmy Kilmister for at bandet hans har lått likt i 35 år nå. Det har vært små nyanseforskjeller opp igjennom etterhvert som medlemmer har kommet og gått, men jevnt over har bandet alltid benytta seg av samme oppskrift som de gjorde i 1979 da Overkill kom ut. Motörhead-sounden var med andre ord allerede etablert: Hes vokal, fuzzbass, doble basstrommer, vreng-gitarer kjemisk frie for klang. Bare unntaksvis har det dukket opp avvik utenfor disse rammene, og disse unntakene har vært godt spredd utover karrieren.
På Overkill finnes tre av de heilt store Motörheadklassikerne: Tittellåta, No Class og min personlige all time favoritt, Metropolis, låter som bandet fortsatt gjør live regelmessig. (Dessverre har de fått for vane å tukle med markeringer og tempo på de to sistnevnte, i alle fall når jeg går for å se dem.)
Det sies at Overkill er historiens første låt med doble basstrommer gående gjennom heile låta. Ikke umulig. Basstrommene er i alle fall en viktig del av låta, og de skulle bli en viktig del av seinere Motörhead-låter også. Overkill har over årene blitt et perfekt siste ekstranummer for bandet med uendelig mange stopp/sart-gjentakelser helt til melkesyra tar knekken på Lemmy, og bandet går av scenen.
No Class er basert på riffet fra ZZ Tops Tush, men den låter fortsatt veldig engelsk og veldig punk, for bandets boogie-rock er så hvit som det går an å bli og usedvanlig lite funky. Dette er musikk for den engelske arbeiderklassen, og om det er ikke skulle være tydelig nok her, gjør (I Won't) Pay Your Price og Damage Case det enda klarere. Det låter kanskje (og heldigvis) ikke som Sex Pistols, men har ikke så reint lite til felles med for eksempel The Damned. Det går ikke spesielt bra å danse til Motörhead. Som soudtrack til en solid nevekamp, funker det derimot perfekt.
Låtene som skiller seg fra standarden på Overkill, er den ganske så Hawkwindske Capricorn, Limb From Limb, med et introriff à la Midnight av Hendrix og Metropolis, platas utvilsomt sterkeste låt. På denne låta er det utrolig nok ikke snakk om fullt øs og pøs heile veien. Dette er et av de få øyeblikkene en kan si at Motörhead faktisk groover. Det kan være fristende å si at det kan finnes spor av ZZ Top også her, men det er ikke umulig at der er noe jeg hører bare fordi jeg vil høre det. Metropolis er uansett en seig, deilig låt der Lemmys dronete fuzzbass holder et bunnsolid driv under Fast Eddies riff og wah wah-soloer.
Overkill kom ut i '79, og ikke mye har forandra seg siden da. Det har rett og slett ikke vært den store utviklingen å spore i løpet av 35 år, uten at det gjør så mye. Motörhead har i løpet av årene blitt sin egen sjanger, en sjanger mange har forsøkt seg på, men som ingen så langt har mestra like godt som opphavsbandet.
Det är inte ofta jag lyssnar på andras rekommendationer om vilka skivor att köpa. Om någon berättar för mig om något nytt, säger jag vanligtvis "Ja, det lät coolt. Kommer Kolla in det på Spotify. Vet du om det finns på vinyl?" eller något liknande, men jag glömmer snart bort det igen. Dungen är et av undantagen. Dungen har jag upptäckt på grund av en rekommendation. I en skivaffär även.
Tio Bitar finns självklart på vinyl. Med gatefold omslag, for ordentlig svensk progg ska va' i gatefold omslag. Nu är det inte så at Dungen bara spelar progg. Bandet experimenterar med jazz, psykedelia, folk och, naturligtvis, rock från 60-talet, men reusltatet blir klassisk progg, svensk progg, och det låter helt enkelt asbra.
Gustav Ejtes skriver all musik och tekst, och han har produserat skivan. På Tio Bitar har han ändå med sig en handfull musiker. Den viktigaste är nog Reine Fiske (från bland annat Landberk) på gitarr, som har varit med på nästan alle av Dungens skivor, men Fredrik Björling på trummor är också viktig på den här skivan. Han har fattat at et riktig proggband ska ha en jazzig trummis. Med dubbla baskaggor, självklart.
Dungen låter som om dom skulle ha spelat inn sina skivor på slutet av 60-talet. Här får man fuzz-gitarr som Jimi Hendrix kunne ha vore stolt över, jazzpiano like svensk som Jan Johanson, gamla orgel och analogsynnther och Ejtes litt märkliga melodier, gärna flerstämmiga melodier. Några av låterna är ganske lugna och melodiska, som till exempel Familj och En Gang I År Kom Det En Tår, medan andre kan vara bullriga, nästan hysteriska. Intro-låten är en av dessa.
For några år sen spelade Dungen här i Kristiansand under Quartfestivalen uten at jag visste om det, faktiskt uten at någon visste om det. Nästan. Om jag hade chansen igen, skulle jag gärna vilja varit där. Om dom kommer hit igen, kommer gja naturligtvis vara på plats. Till dess får jag lyssna på skivorna.
.jpg)
