Pink Floyd - Atom Heart Mother

"It's part of a trilogy, a musical trilogy I'm working on in E minor, which is the saddest of all keys, I find. People weep instantly when they hear it, and I don't know why. You know, just simple lines intertwining, you know, very much like... I'm really influenced by Mozart and Bach, and it's sort of in between those, really. It's like a Mach piece, really. It's sort of... This piece is called "Atom Heart Mother".

Det er veldig lett å latterliggjøre Atom Heart Mother. Skremmende lett. Her har Pink Floyd satt sammen de mest dramatiske akkordrekkene de har klart å komme opp med og lagt på storslåtte, men relativt naive blåserarrangementer. I tillegg har de med et kor som ooh-er så mye at de er nær ved å besvime av surstoffmangel. Pink Floyd har satt seg langt ut på ei tynn, tynn grein her, ei grein som er i ferd med å knekke bare på grunn av deres egen vekt. Det skal veldig lite før greina gir etter og de raser den i pompøsitetens dypeste avgrunner. Jeg for min del har ikke noe behov for å tukle med greina deres. Jeg synes dette er ei ganske kul skive.

Side en inneholder bare tittellåta, som er delt inn i 6 deler: Father's Shout, innledninga, er ganske kort og finner fort veien til Breast Milky, som i grunnen kan ses som hovedtema siden det blir gjentatt i Remergence. Mother Force, kordelen, er bygget opp av veldig enkle, men ganske så dramatiske melodier, og er nok det nærmeste Floyd kommer Nigel Tufnels planer for sitt eget klassiske stykke. Funky Dung, derimot, er et erketypisk Pink Floydsk jammetema. Faktisk kan en si at dette er utgangspunktet for et tema bandet skulle gjenta som del av Echoes, Breathe og Shine On You Crazy Diamond: En førstetrinns mollakkord som veksler over til fjerdetrinns durakkord igjen og igjen over en stødig basspuls. På Mind Your Throats Please brukes koret mer kreativt, og det låter omtrent som såkalt samtidsmusikk. Remergence er, som nevnt, en reprise på Breast Milky, men her blir temaet mye grundigere behandlet.

Side to åpner med tre korte og ganske så tradisjonelle låter: If, Summer 68 og Fat Old Sun. Fine låter, men de forsvinner litt oppi helheten. Dessverre. Alan's Psychedelic Breakfast glemmer en derimot ikke så lett. Ikke nødvendigvis fordi de musikalske idéene er bedre her, for de tre foregående sporene er nok bedre låtskriverhåndverk, men innpakninga på avslutningssporet gjør at det fester seg på hukommelsen. På Alan's Psychedelic Breakfast hører vi rett og slett Alan tilberede og innta frokosten sin: Cornflakes, egg og bønner og marmelade (I like marmelade...). Alans mumling innleder stykket, og han småpludrer mellom hver sats og som avslutning. Selve musikken er langt fra å være Pink Floyds mest spennende. Rise and Shine og Sunny Side Up er begge trivelige små durmelodier, den første dominert av piano, den andre et gitarstykke, mens Morning glory er typisk Pink Floyd igjen: En lang akkordrekke fremført instrumentalt med masse piano, orgel og gitar. Roger Waters og Nick Mason holder dette sammen med sitt singaturkomp. Dette er ting de allerede har gjort med avslutninga på A Saucerful of Secrets, og som de skulle gjøre igjen på f. eks. Dark Side Of the Moon.

Atom Heart Mother er ei fin plate du trygt kan høre på mer enn ei gang, men den er ikke et must hvis du ikke allerede er stor fan av Pink Floyd, og da er den nok heller ikke plata du setter på oftest. Harvest, bandets plateselskap på den tida, hadde for vane å opplyse platebutikkene om hvordan utgivelsene deres skulle kategoriseres. På denne skiva var beskjeden: "File under POPULAR pop- groups." I grunnen en ganske nyttig opplysning, for med all variasjonen på Atom Heart Mother, er ikke dette noen selvfølge.