Neil Young - Neil Young

Neil Youngs første soloalbum må vel være hans eneste soloutgivelse med forseggjorte arrangementer og nøye planlagt produksjon. Plata bærer ganske tungt preg av at dette er han derre Neil Young fra Buffalo Springfield. Sin helt egne stil skulle han ikke finne før Everybody Knows This Is Nowhere.

På tross av dette, er debutskiva mer enn veldig ok. Jack Nitzche og Ry Cooder bidrar flittig med arrangering og musisering, og Nitzche har til og med sluppet til med en av signe egne låter: String Quartet from Whiskey Boot Hill, innlednigen på s. 2. Litt overraskende kanskje, men den står fint i stil med instrumentalen som innleder s. 1: The Emperor of Wyoming.

Dette er ikke ei plate Neil Young-fans snakker om veldig ofte. Den blir fort glemt, kanskje fordi den skiller seg såpass ut fra resten av katalogen, men det finnes allikevel mye god musikk her: I've Been Waiting for You, What Did You Do to My Life og Here We Are in the Years, for eksempel. I tillegg kommer to Neil Young-klassikere herfa: The Old Laughing Lady og The Loner. The Loner skulle seinere bli en låt som kom og gikk som del av Crazy Horses livesett, og det finnes en knakende god versjon på Live Rust.

The Old Laughing Lady ble også utgitt live i to ganske så ulike versjoner: En litt for lystig tolkning på MTVs Unplugged, og en lavmælt og aldeles nydelig versjon som musikk til rulleteksten på Heart of Gold, konsertfilmen fra 2006. Jeg har lenge tenkt, og tenker nok fortsatt, at sistnevnte er den perfekte tolkningen av låta, men originalversjonen har faktisk også veldig mye bra for seg. Dette ligger mye nærmere 2006-versjonen enn MTV-versjonen, og arrangementet er rett og slett smakfullt. Herlig souldamekor på slutten.

Last Trip to Tulsa blir ikke fullt så ofte nevnt. Det er ikke ei låt Neil har hatt for vane å gjøre i tide og utide i løpet av karrieren, men det er ei kjempefin sololåt. Bare Neil og gitaren. Og en lang, lang tekst som har ganske lite med Tulsa å gjøre.

Plata kom ut to ganger: Førsteutgaven fra 1968 ble fort trukket tilbake på grunn av dårlig kvalitet på pressinga, og en ny utgave kom i 1969, denne ganga med Neils navn i store bokstaver på coveret. Den første er selvsagt mer verdt, selv om lyden er dårligere. Den andre har bedre lyd, men blir ikke anerkjent av fansen siden mixen ikke lenger er original. Seinere har det kommet utallige nyutgivelser. Hvilken som er best, aner jeg ikke. Musikken er uansett den samme på alle, og det er jo den som gjør plata interessant.