Motörhead - Overkill

Det er ikke bemerkelsesverdig usaklig å kritisere Lemmy Kilmister for at bandet hans har lått likt i 35 år nå. Det har vært små nyanseforskjeller opp igjennom etterhvert som medlemmer har kommet og gått, men jevnt over har bandet alltid benytta seg av samme oppskrift som de gjorde i 1979 da Overkill kom ut. Motörhead-sounden var med andre ord allerede etablert: Hes vokal, fuzzbass, doble basstrommer, vreng-gitarer kjemisk frie for klang. Bare unntaksvis har det dukket opp avvik utenfor disse rammene, og disse unntakene har vært godt spredd utover karrieren.

På Overkill finnes tre av de heilt store Motörheadklassikerne: Tittellåta, No Class og min personlige all time favoritt, Metropolis, låter som bandet fortsatt gjør live regelmessig. (Dessverre har de fått for vane å tukle med markeringer og tempo på de to sistnevnte, i alle fall når jeg går for å se dem.)

Det sies at Overkill er historiens første låt med doble basstrommer gående gjennom heile låta. Ikke umulig. Basstrommene er i alle fall en viktig del av låta, og de skulle bli en viktig del av seinere Motörhead-låter også. Overkill har over årene blitt et perfekt siste ekstranummer for bandet med uendelig mange stopp/sart-gjentakelser helt til melkesyra tar knekken på Lemmy, og bandet går av scenen.

No Class er basert på riffet fra ZZ Tops Tush, men den låter fortsatt veldig engelsk og veldig punk, for bandets boogie-rock er så hvit som det går an å bli og usedvanlig lite funky. Dette er musikk for den engelske arbeiderklassen, og om det er ikke skulle være tydelig nok her, gjør (I Won't) Pay Your Price og Damage Case det enda klarere. Det låter kanskje (og heldigvis) ikke som Sex Pistols, men har ikke så reint lite til felles med for eksempel The Damned. Det går ikke spesielt bra å danse til Motörhead. Som soudtrack til en solid nevekamp, funker det derimot perfekt.

Låtene som skiller seg fra standarden på Overkill, er den ganske så Hawkwindske Capricorn, Limb From  Limb, med et introriff à la Midnight av Hendrix og Metropolis, platas utvilsomt sterkeste låt. På denne låta er det utrolig nok ikke snakk om fullt øs og pøs heile veien. Dette er et av de få øyeblikkene en kan si at Motörhead faktisk groover. Det kan være fristende å si at det kan finnes spor av ZZ Top også her, men det er ikke umulig at der er noe jeg hører bare fordi jeg vil høre det. Metropolis er uansett en seig, deilig låt der Lemmys dronete fuzzbass holder et bunnsolid driv under Fast Eddies riff og wah wah-soloer.

Overkill kom ut i '79, og ikke mye har forandra seg siden da. Det har rett og slett ikke vært den store utviklingen å spore i løpet av 35 år, uten at  det gjør så mye. Motörhead har i løpet av årene blitt sin egen sjanger, en sjanger mange har forsøkt seg på, men som ingen så langt har mestra like godt som opphavsbandet.