Mother Love Bone fikk fort legendestatus etter Andy Woods død. Denne ble heller ikke svekket av at to av medlemmene, Stone Gossard og Jeff Ament, skulle bli kjernen i Pearl Jam. Pearl Jam-fans snakker gjerne i hysterisk fistel om hvor bra Mother Love Bone var: "Dette er banebrytende, og det var her alt starta.!" Det er fristende å svare: "Nei, det var det ikke, og nei, det gjorde det ikke."
Det er nok ikke så banebrytende som mange vil ha det til. Det er på mange måter typisk seint 80-talls galmrock. Kanskje litt mer rufsete i kantene, men typisk 80-tall er det uansett. Bandet har mye mer til felles med The Cult enn med f. eks. Soundgarden og Mudhoney.
Det var heller ikke her det starta. For Pearl Jam-gutta starta alt med Green River sammen med Mark Arm. Mother Love Bone var bare neste skritt på veien mot Pearl Jam. At dette var et viktig skritt, kan nok allikevel ikke diskuteres. Her fikk låtskriver Gossard mulighet til å utvide vokabularet sitt fra punken til Green River, noe som etterhvert skulle gi Pearl Jam sin heilt egne sound
Mother Love Bone spilte inn ei plate i sin korte levetid. Den het Apple. Denne samlinga, ganske enkelt kalt Mother Love Bone, inneholder Apple i sin helhet. De ga også ut en EP, Shine. Den finnes også på samleskiva. For bandets medlemmer føltes det nok godt å få samlet alt og få skrevet noen ord om vokalisten sin. Utenfra ser dette ut som et forsøk fra platekompaniet på å tjene mer penger etter at medlemmene hadde blitt mer berømte i ettertid.
Andy Woods rykte som en karismatisk frontmann er, i følge de som så bandet live, velfortjent. Hans utstråling når dessverre ikke igjennom hverken på skive eller på film. Glamrock-imaget hans minner mer om en Brett Michaels som gjør en Steven Tyler-etteligning, og det er lett å ikke la seg rive med. Wood bveger seg et godt stykke inn i Axl Rose-land. Ikke veldig spennende, med andre ord, men det var nok mer spennende i 1988 da både Brett Michaels, Steven Tyler og Axl Rose sto høyere i kurs.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar