Frank Zappa - Joe's Garage Act I

Med Joe's Garage har Frank Zappa skapt en slags framtidsvisjon som viser ett av de tenkte virkemidlene politikerne kan komme til å benytte seg av hvis de skulle få for seg at musikk bør forbys, selvsagt for å kunne ha kontroll over amerikanske borgere. Zappas ser for seg at politikerne setter opp et skuespill for å vise hvor galt det kan gå for mennesker som befatter seg med musikk. Joe's Garage er dette stykket, og på denne plata får vi servert første akt. Sceneanvisningene forteller oss at dette er den typen teaterstykke en gjerne kan se på skoleforestillinger, med pappkulisser, dårlige effekter og elendig skuespill. Historien og tekstene er selvsagt skrevet av mennesker med skumle baktanker, mennesker som ikke nødvendigvis er veldig begavede.

Zappa har med andre ord gitt seg selv frie tøyler her. Skulle noen kritisere tekstene, storyen eller musikken, kan han forsvare seg med at dette egentlig ikke er det han selv vil si. Dette er det han ser for seg mindre intelligente mennesker vil si. Det eneste han selv trenger å stå for, er disse tankene om sensur i framtida, tanker som, i følge liner-notes på coveret, ikke er så urealistiske. Se bare på hvor begrenset ytringsfriheten allerede er i andre land.

Selv om det sikkert er meningen at fortellingen om Joe og hans problemer skal være ganske klein, blir jeg fortsatt pinlig berørt av både tekster og stoyline. Dette er forferdelig plumpt og barnslig. Joe, som spiller i band, mister dama si, Mary, fordi hun drar på veien som groupie for crewet(!) til bandet Toad-O. Mary blir kastet av turnebussen når hun crewet er lei av henne og forsøker å tjene penger til billetten hjem ved å delta i en våt t-skjorte-konkurranse. Joe, på sin side, prøver å komme over kjærlighetssorgen med Lucilles hjelp. Hun jobber i den lokale taco-baren, og hun har selvsagt en eller annen kjønnssykdom hun overfører til vår anti-helt, Joe. Dette fører igjen til låta Why Does It Hurt When I Pee. Det heile er, som sagt, ganske så pinlig. 

Musikken på Joe's GarageAct I er blant det lettest tilgjengelige Zappa noensinne laget. Låtene er forholdsvis enkle, tittelsporet er i bunn og grunn en tregrepslåt, og det finnes masse catchy hooks det er lett å nynne med på. Innimellom disse dukker det opp typiske Zappa-partier i rare tone- og taktarter. Alt låter fantastisk bra, lyden er glimrende, og låtene framføres, som forventa, heilt perfekt av usedvanlig dyktige musikere, uten noensinne å bi kjedelig. 

Denne plata kunne ha vært en glimrende innføring i Zappas musikalske univers. Dessverre er den også en innføring i den flaueste kroken av hans tekstlige univers. Riktignok gir nok Crew Slut et mer realistisk bilde av musikkindustrien på 70-tallet her enn for eksempel i den sukkersøte Almost Famous, men det er for mye som bare er teit. Rett og slett. Hvis du derimot ikke har noe imot underbuksehumor, kan dette fortsatt være ei god Zappa-plate å begynne med. Heldigvis finnes det øyeblikk der teksten ikke bikker over i det altfor pinlige: