The Beatles - Revolver

I ca. 50 år har musikkinteresserte sittet på pub og kranglet om hvilket band som var best: Beatles eller Stones. Krangelen går til tider like friskt som før, og for at det skal bli noe futt og fart på snakke om, må jo noen påstå at Stones alltid var best, og at Beatles alltid har vært oppskrytt. Det pleier å være min jobb, og det er en ganske så artig jobb å ha, selv om påstanden selvfølgelig faller på sin egen urimelighet. Fullstendig. Pladask i bakken. Alltid.

Det som er artig med det, er at alle Beatles-fanatikere til slutt kan overtales til å gå med på at Beatles ikke bare leverte musikalsk gull, men at alle platene hadde sine svakere låter. Problemet er at låtene som blir trukket fram som mindre vellykkede, er de eksperimentelle, prøvende øyeblikkene. Denne sida av The Beatles er jo enormt spennende, og alle forsøkene har vært uvurderlige for ettertiden, både for Beatles og for popmusikk generelt. Det som sverter bandets ellers plettfrie rulleblad er McCartneys dustete, platte og banale barnesanger. Huff. Heldigvis er det bare én av disse på Revolver. Mer om den seinere.

Det finnes ikke bedre skiver enn Revolver. Ikke i noen sjanger. Du trenger ikke å like den, og du kan sikkert mene at Ringo er en hjelpeløs sanger og trommis, at gitarlyden er mye feitere på andre skiver, at mange andre band er tightere, at det ikke finnes en eneste virtuos i bandet... Det kan du få lov til å mene. Gjerne. Alle har lov til å ta feil. Beatles-fans forsvarer gjerne bandet sitt med at "Beatles var først med alt", men det er ikke det som er poenget, tenker jeg. (Dessuten var en del av det Beatles dreiv med direkte reaksjoner på ting de så og hørte rundt seg, så alt kan de ikke ha vært først med. Kjør debatt...) Greia er jo at det de gjorde rett og slett var skremmende bra. I så uendelig mange sjangre. Nyvinningene var uvurderlige på 60-tallet, men det er den fantastiske kvaliteten som gjør at musikken føles like relevant og levende i dag.

Hver låt på Revolver er en liten verden heilt for seg selv: Taxman med #9-akkorder, fuzzgiar og soulbassing viser hvordan Beatles igjen henter inspirasjon fra den andre siden av havet. McCartneys gitarsolo er rett og slett fantastisk og visstnok et forsøk på  å imitere Hendrix. Heilt hysterisk, men nøye planlagt, for han spiller samme soloen to ganger. Love You To er en reise til India "and beyond", og She Said She Said er deilig psykedelisk, og Tomorrow Never Knows er en reise langt inn, eller kanskje ut, i det ukjente. Og Eleanor Rigby. Det er jo ikke nødvendig å si at Eleanor Rigby er et mesterverk. Det er viden kjent, og hvis du fortsatt er tolv og ikke har hørt den, går det opp for deg den første ganga du hører låt. Fantastisk komposisjon, nydelig, melankolsk tekst, et strykerarr så elegant som det går an å få det. Og for ei koring! Jevnt over er Revolver oppskriften på god koring. CSN er bra, men dette er i en heilt annen liga. Konsentrer deg om bare koring neste gang du setter på plata. Det er en studie i god smak.

Det føles unødvendig å skulle beskrive hver låt. alle vet at Here, There adn Everywhere er ei fantastisk låt, at  to av George Harrisons aller beste låter er med, at arrangementene og produksjonen ikke bare var banebrytende midt på 60-tallet, men at den fortsatt står som noe av det ypperste som noensinne har blitt gjort. Her banes det vei for heile psykedeliasjangeren, And Your Bird Can Sing har harmonigitarer Wishbone Ash og Allman Brothers ville ha dødd for, og kombinasjonen av sjangre og balansen mellom melodiøs pop og eksperimentering er uovertruffen. Også Tomorrow Never Knows, da. Igjen. Det Beatles fikk til her, driver flere band fortsatt med i dag, og de blir fortsatt sett på som eksperimentelle og nyskapende. 47 år etter at blueprinten var klar.

Revlovers eneste øyeblikk der alt ikke er utenomjordisk fantastisk, er Yellow Submarine. For en forferdelig, fjollete, irriterende låt. Alle elsker den. "Den er jo så fin og fengende. Du husker melodien etter første gang du har hørt den, og alle kan synge med." Jadda, jadda. Det gjelder også Politimester Bastians vise, uten at den nødvendigvis er stor popkunst. Yellow Submarine er en lidelse. Filmen er heilt kanon. Låta er slett ikke det. Det hadde ikke gjort noe om det bare var 13 låter på Revolver. Puh! Det var godt å få sagt det.

Jeg vil ikke siteres på det, men når en ser på hva te to bandene fikk til i 1966, kan det ikke finnes snev av tvil om at Beatles det året kunne vaske gulvet med Stones.