Spinal Tap - Break Like the Wind

"It's such a fine line between stupid and, uh... clever," klarte David St. Hubbins, godt hjulpet av Nigel Tufnel, å få pressa fram i This Is Spinal Tap. Harry Shearer, Michael McKean og Christopher Guest vet nøyaktig hvor denne linja går, og med Break Like the Wind balanserer de et par millimeter på feil side av den. Ser en bort fra tittelen, kunne dette nesten ha vært en utgivelse av et hvilket som helst middelmådig hardrock-band, la oss kalle dem Saxon eller Scorpions, for eksempel, hadde det ikke vært for et par ting:

For det første: Variasjonen i låtmateriale er faktisk større her enn på mange plater av band Spinal Tap parodierer.

For det andre: Låtene treffer sjangrene de prøver seg på og vel så det, bandet spiller tight og fint med hjelp av Slash, Joe Satriani, Dweezil Zappa, Waddy Wachtel og Steve Lukather på leadgitar, og koringa er klokkerein. Allikevel avslører bandet seg, for eksempel ved Derek Smalls' overharry vokal eller ved Nigel Tufnels relativt alternative frasering i gitarsoloene sine. De tipper med andre ord bare så vidt over fra "clever" til "stupid". Tekstene gir dem det endelig dyttet som skal til.

Låttitlene er ikke dummere enn at de dessverre kunne ha vært hentet fra andre mer ufrivillig morsomme utgivelser: Bitch School, Diva Fever, Cash On Delivery og The Majesty of Rock. Tekstene er heller ikke drøyere enn at de veldig ofte kan passere som seriøse tekster. Kun unntaksvis dukker det opp setninger som er heilt på jordet, og det virker som om det blir flere og flere av disse utover plata.

Teksten til Bitch School er ikke verre enn det mange andre band har levert. Det første verset: "You been bad, don't do what I say. You don't listen and you never obey. Try to teach you, but you just won't be good. You Don't behave the way a big girl should. It's time to give the whip a crack. I'm gonna have to send you back to bitch school!" er ikke mer enn en kan forvente fra ei gjennomsnittlig stadionlåt, og det bikker i grunnen ikke over før linja "When I'm busy, you wanna dance with my leg." Her gjør Spinal Tap det de er så gode på: Å ikke overdrive mer enn at en sitter igjen litt usikker på om dette er tull eller ikke. (Det går fortsatt rykter om musikere som ikke ler første gang de ser This s Spinal Tap, siden den rett og slett ikke er så langt unna sannheten.)

Majesty of Rock er også tilpassa stadionformatet, men flere fjollete linjer dukker opp her: "It feels so real, you can feel the feeling" og "the more it stays the same, the more it changes" avslører bandet. På Just Begin Again gjør David St. Hubbins en duett med selveste Cher. Dette er en powerballade etter alle kunstens regler. Teksten består kun av klisjéer, men det blir aldri verre enn i andre powerballader. Her tar de sjangeren fullstendig på kornet. I tillegg har de lagt mellotron-fløytene fra I Got You Babe i bakgrunnen på Chers vers. Fiffig...

Cash On Delivery er en av to låter Derek Smalls synger. Igjen er teksten både blodharry og syltynn, men linjer som "you look like a million including tips", er ikke mer overdrevet enn at en hadde godtatt det i hvilken som helst annen låt. Hadde du ikke visst dette var tøys, hadde det bare vært stemmen til Smalls som hadde fått deg til å undre...

The Sun Never Sweats er en av mine favoritter. Ikke bare får vi en av Tufnels klassiske gitarsoloer, linjer som "even the biggest elephant never forgets, and the sun never sweats" sunget i det dypeste alvor, gjør dette til en Spinal Tap-klassiker.

Rainy Day Sun er langt inne i Beatles- og Kinks-land, og tittellåta er klassisk macho-rock med endeløse gitarsoloer. Stinkin' Up the Great Outdoors er litt mer barnslig, og det blir kanskje litt for tydelig at dette er en tullesang. "We're running late, at least an hour. No time to rest, no time to shower, Now we're stinkin' up the great outdoors." Litt for overdrevent dumt og derfor ikke like morsomt som resten av plata. Springtime hører hjemme i samme landskap som låta før. Her gjør Harry Shearer/Derek Smalls vokalen igjen og synger:  "Time for loving in the park, wear a jumper when it gets dark, mind the prickles, mind the due, wash your willie when you're through." Artig, men ikke fantastisk morsomt. Nigels scat/gitarsolo (ca. 1:30) er derimot fantastisk morsom. Kanskje platas høydepunkt.



Christmas With the Devil kunne ha vært en julehit for et puddelband på 80-tallet. "You don't need no invitation, the ticket is your soul" og "silent night, violent night" hadde gjort seg godt på denne hiten. Kanskje bandet kunne ha hett Quiet Riot? "There's someone up the chimney hole and Satan is his name", blir allikevel for drøyt. Heldigvis.

Clam Caravan låter mistenkelig lik en annen caravan et annet engelsk band dro på på 70-tallet. Tittelen er selvsagt en skrivefeil for Calm Caravan. Morsomt, men ikke urealistisk, det vet jeg av egen bitter erfaring...

Now Leaving On Track 13 er også en favoritt. Her beveger de seg i et mer Pink Floyd-aktig landskap når de resiterer teksten på sin overdrevne, men perfekte cockney. Spesielt Nigel Tufnels linjer er fantastisk fremført. (Noen som husker introen til Stonehenge?) Oppå et trist og stemningsgylt komp leveres denne teksten:

In a hospital bed on the outskirts of town 
Lay an old gray man in a soiled white gown. 
His hair was all wispy, his eyes were a blank. 
His breath came in spurts from an oxygen tank. 

The nurse hovered near, and so did the Reaper. 
But which had the number to his private beeper? 
Shall he lie there forever with a tube up his nose 
And his peepee and poopoo slipping out through a hose? 

Or shall he be released to float towards the light? 
Like a wee, baby doveling or a really good kite. 

Let him go! Let him go! It's too late for healing. 
Put an end to the pain That we know he is feeling. 
His life is his burden His death is his right. 
Let's send him off gently Into that good night.

Avlsutninga, bonussporet, er All the Way Home, den første låta David og Nigel lagde, innspilt med klassisk 60-talls lyd, komplett med skingrende klang på skarptromma.

På tross av et par øyeblikk der det tipper for langt over i fjas, er Break Like the Wind nok et eksempel på at Spinal Tap balanserer perfekt på linjen mellom nettopp "clever" og "stupid". Synd de bare har laget en helaftens film.