The Small Faces - Ogdens' Nut Gone Flake

Are you all seated comfortable, too square on your botty ? Then I'll begin... 

Seint på 60-tallet skulle alle gi ut konseptalbum: The Pretty Things ga ut S. F. Sorrow i 1968, Beatles kom med Sgt. Pepper, og The Who ga ut The Who Sell Out, begge i 1967. Zappas Freak Out kom i '66, samme året som The Kinks slapp Face to Face. I '69 kom selvsagt Tommy og Arthur (the Rise and Fall of the British Empire). The Samll Faces bidro med Ogden's Nut Gone Flake i '68.

Ogdens' Nut Gone Flakes første side er en samling med klassiske Small Faces-låter: Afterglow, Song for a Baker, Lazy Sunday... Kanonbra låter som viser nøyaktig hvilket fantastisk band Small Faces var på sitt beste. Tittellåta er en tidstypisk instrumentallåt, Afterglow og Lazy Sunday er hitlåtene, Rene starter ut erkeengelsk og forteller om nettopp Rene, som ofte har sjømenn på besøk og, som følge av dette, har "a kid of every shape and colour", før den skilr ut i en herlig, psykedelisk jam. Ronnie Lanes Song for a Baker er mod-rock på sitt aller beste, og den ble også, overraskende nok, en solid hit. Bandet spiller enormt bra heile veien, og Steve Marriot får virkelig vist seg som en vokalist i verdensklasse. (På flere av låtene sklir han også over i bred cockney, noe som hadde vært helt utenkelig, hadde det ikke vært for Herman's Hermits hit Henry the VIII...)

Side to inneholder Small Faces' mini-opera: historien om Stan, som drar på jakt etter resten av fullmånen når han ser den gradvis forsvinne fra nattehimmelen. Stan flyr omkring på en forhekset kjempeflue, treffer på Big John og oppdager til slutt at fullmånen kommer tilbake helt uten hans hjelp. Historien er nok ikke verdens sterkeste, men som utgangspunkt for låtene, holder den massevis. Small Faces har gitt seg selv frie tøyler til å leke med alle knappene i studio her, og de blander sammen alle sjangrene de kjenner til. Resultatet er til tider merkelig, lekent, overraskende, kaotisk og, framfor alt, utrolig gøy. I tillegg har de med seg Stanley Unwin som forteller, og, om du ikke nødvendigvis har sans for låtene, er Unwins blanding av cockney og hipsterslang en opplevelse i seg selv. 

Kombinasjonen av bunnsolide enkeltlåter på side 1 og sangsyklusen på side 2 gjør Ogdens' Nut Gone Flake til mer enn bare et fremragende eksempel på engelsk popkultur fra seint 60-tall, dette er også ei kanonbra plate!

På slutten av 60-tallet skulle alle gi ut konseptalbum. The Small Faces nøyde seg med å gi ut et halvt.

Stay cool, won't you!