Primus - Frizzle Fry

Eng gang, for ca. tjue år siden, viste MTV først og fremst musikkvideoer, og stort sett var det noe vås de viste, men utover nettene dukket nisjeprogrammene opp: Alternative Nation, Headbanger's Ball, Yo! MTV Raps... Før internet var dette en god plass å oppdage nye band. Dagen etterpå snakket en om hva en hadde oppdaga: Soundgarden, Pearl Jam... og Primus! "Så du John the Fisherman? Vibb på bassen! Kjempemerkelig video... Dritgord trommis! Sinnsykt rar gitarsolo!" Dette var, ifølge Les Claypool, den eneste gangen MTV viste videoen. Jeg er fortsatt godt fornøyd med at jeg fikk det med meg.

Frizzle Fry er Primus' andre skive. Liveplata Suck On This kom først, sikkert som en billig løsning for en bitteliten label. På sin andre skive fikk de tid i studio og gjorde nye versjoner av mange av låtene fra Frizzle Fry sammen med nye låter. Studioversjonene ligger nært opp imot liveopptakene, noe som Primus ikke forsøker å hold hemmelig. Frizzle Fry begynner faktisk likt. Heilt likt. Det går over etter få sekunder...

Plata åpner med To Defy the Laws of Tradition, ei låt som må ses som en slags programerklæring fra bandet. "To defy the laws of tradition is a crusade only of the brave." Hvis noe band utfordret vedtatte sannheter og tradisjoner, var det Primus. Hvis du vil, går det an å finne tegn til inspirasjon fra andre band, men dette er godt skjult. I bunn og grunn låter Primus bare som Primus og ikke noe annet. På begynnelsen av 90-tallet ble de beskrevet som funkmetal uten at det var spesielt dekkende. De hadde forferdelig lite til felles med Extreme, for eksempel.

I 1990 besto Primus av Les Claypool, Tim 'Herb' Alexander og Larry LaLonde, alle sjukt dyktige musikere. Imponerende tekniske ferdigheter er heilt nødvendig for å få til disse greiene, men fokuset er aldri på teknikken. Primus låter alt annet enn 'flinkt'. Alt bandet spiller låter like enkelt som det låter merkelig, og det spilles tilsynelatende uanstrengt.

Selv om dette er merkelige greier, blander bandet like doser humor og alvor. John the Fisherman, Ground Hog's Day og Harold of the Rocks forteller morsomme små historier, og Pudding Tim er heilt aldeles merkelig, mens Too Many Puppies er langt alvorligere: Too many puppies are being trained not to bark at the sight of blood tha must be spilled so that we may maintain our oil fields." Ikke bare lek og moro, altså. The Toys Go Winding Down viser også Primus' mørkere side både tekstmessig og musikalsk.

Det er ikke mye negativt en kan si om Frizzle Fry. Primus er utvilsomt for spesielt interesserte. Ikke listeføde på noen måte. Hvis du ikke liker bandet, er det allikevel ikke fordi det de gjør ikke er bra, men fordi du ikke liker sjangeren, for Primus er utvilsomt sin egen sjanger.