Det er jo sånn passe sært, da, minidobbeltalbumet til Radiohead fra 2001. For det første: Formatet. Dobbel 10-tommer. Med gatefold. Lengden på plata skulle tilsi at dette gjerne kunne ha vært en enkel tolvtommer, men det hadde nok vært for tradisjonelt. Her skal det gås nye veier. For det andre: Musikken. Amnesiac får OK Computer til å låte som Knudsen og Ludvigsen. Det er ikke det at alt er så høylydt og støyende. Mye er ganske lavmælt. Og støyende. Flere av låtene er mer som lydtepper å regne, og de 'reinere' låtene er pakket inn i lyder og effekter som kommer og går, av og til tilsynelatende tilfeldig. Vokalen er enda mer klagete enn tidligere, her finnes det ingen grunn til å smile. Hysj, barn, ikke noe hurra.
Låttitlene gir heller ingen løfter om solskinn og softis: You and Whose Army, Knives Out, Packt Like Sardines in a Crushd Tin Box... Det blir ikke så mye bedre med tekstlinjer som "I'm a reasonable man, get off my case" og "cut the kids in half". (Hvorfor foreslås det i Morning Bell at ungene skal deles? Litt bibelsk, kanskje? Og utvilsomt skilsmisserelatert: Release me, release me. You can keep the furniture...)
Er dette noe å høre på, da? Ja. Inni alle lydene og kaoset finnes et knippe gode låter og stemninger en fort kan forsvinne inn i. Stemninger som tar over. Stemninger som ikke passer så godt i for eksempel familieselskap. Amnesiac er nok først og fremst en sånn plate du hører på aleine. Helst når alle andre sover.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar