Alanis Morissette - Supposed Former Infatuation Junkie

Vi kan like gjerne få det ut av verdens først som sist: Jeg er slett ikke i målgruppa for tekstene på denne plata. Feil alder, feil kjønn, feil bakgrunn. Jeg har ikke vært i India for å oppdage meg selv. Mye dukker opp her basert på erfaringer og logikk jeg ikke har forutsetning for å forstå. Det trenger selvsagt ikke å være noen hindring, men flere av låtene er drevet av tekstene, tekster som til tider er veldig bokstavelige. Ikke så mange lag eller tvetydigheter her, med andre ord. Sånn. Så var det sagt. Over til musikk:

Supposed Former Infatuationn Junkie kom ut på et tidspunkt da retrofreaks som meg igjen så lovende tegn i ny musikk. Mot slutten av 90-tallet ble analogsynther og gamle studioeffekter hippe igjen. Gode, gamle lyder og triks var på vei tilbake, og det var stas, selv om de ble brukt i heilt nye sammenhenger. Alanis Morisettes single Uninvited var proppfull av indiske under-og overtoner, og kompet var blytungt, i alle fall til poplåt å være. Sånne som meg, som ikke alltid har de mest oppdaterte referansepunkt, kjente det rykka i Zeppelin-foten. Nå var det bare å se fram til neste fullengder.

Da plata kom, holdt den ikke heilt det jeg hadde innbilt meg at den lovte. For det første var ikke Uninvited på skiva, for det andre var retrofaktoren bare en liten del av et veldig rikt og sammensatt lybilde. Det tok litt tid før jeg brydde meg om å kjøpe plata, og hadde jeg ikke snublet over den på vinyl til en billig penge, hadde jeg nok levd et akkurat passe langt liv uten. 

Etter å ha justert forventningene til plata en smule, fant jeg allikevel ut at den inneholdt nok låter jeg likte. Og liker. De tyngre, massive låtene er jo slett ikke så verst, Are You Still Mad for eksempel, Won't Get fooled Again-orgelet på Thank U gjør seg godt gjennom Bang&Olufsen-høyttalere fra 70-tallet, og blant de roligere, mer akustiske låtene finnes det også mye fint, blant annet UR og Unsent. Det finnes mer enn en låt jeg ikke nødvendigvis er veldig begeistra for, ikke fordi de er dårlige låter, men fordi de heilt tydelig er ment for andre enn førti år gamle menn. Høydepunktene er uansett klart i flertall, og den høyeste toppen er nok I Was Hoping.

Selv om Supposed Former Infatuation Junkie av og til skuer bakover og låner litt fra fortida her og der, er produksjonen først og fremst preget av 90-tallet, og det begynner å bli lenge siden folk lagde denne typen plater. Forhåpentligvis vil bransjen snart bli lei sin fascinasjon for 80-årene og gå over til å stjele fra det neste tiåret, et tiår som allerede stjal fra tidligere tider, og vi ender opp med en etterligning av etterligningen. Sann postmodernisme.