Led Zeppelin - Led Zeppelin III

Led Zeppelin III må ha kommet som lyn fra klar himmel da den dukka opp i platehyllene en vakker høstdag i 1970. Her var det ikke bare et annet Led Zeppelin enn før som viste seg, det var mange nye Zeppelin'er. Bandet hadde allerede vist seg som usedvanlig allsidige på sine to første utgivelser, men Zeppelin III åpnet døren til en heilt ny verden. Den blytunge brit-bluesen var så godt som borte, og noe heilt unikt Zeppelinsk hadde tatt plassen.

Så godt som alle virkemidlene bandet skulle benytte seg av resten av karrieren er på plass her: Oktav-riffet fra Immigrant Song baner vei for Wanton Song fra Physical Graftitti, de skakke taktartene i Out On the Tiles peker framover mot The Ocean på Houses Of the Holy, Friends' indisk-inspirerte tonearter hinter om Kashmir og midtpartiet i Four Sticks, Tea For One på Presence er mer eller mindre en blåkopi av Since I've Been Loving You, og Celebration Day er begynnelsen på den mer melodiøse gitarrocken Presence skulle by på. Det er nok slik at de to første Zeppelinskivene var mer revolusjonerende i rockehistorisk sammenheng, men det kan virke som om Zeppelin fant sin egen stemme med sin tredje utgivelse.

Det finnes ikke bedre åpningsspor enn Immigrant Song. En mystisk lyd som høres ut som suset fra en ekkomaskin leder inn i riffet, og de legendariske lyse tonene fra Plant, selvsagt på en forstørret kvart, for mystisk skal det være. Bandet har også gjort genistreken å spare bassen til verset starter. Gjett om Motorpsycho har lært dette trikset her. Immigrant Song er overraskende kort, totalt fri for gitarsolo, men med en klassisk Plant tekst om vikinger fra Island. (It's about vikings pillaging and having sex with hobbits," kunne John Paul Jones fortelle i 2012.)

Immigrant Song slutter like brått som den begynner, avløst at mer sus og studiostøy før Page starter opp Friends med en av sine aller mest karakteristiske gitarstemminger, også brukt til Poor Tom og Bron-Y-Aur. Både riffet og låta skifter elegant mellom dur og moll i ett sett og strykere blir tatt i bruk for første (og nesten siste) gang. Bonham har bytta ut slagverket med congas. Heile låta lever i en heilt annen verden enn både Immigrant Song som gikk før, og Celebration Day som følger som neste låt.

Overgangen til tredje spor gjøres via Moog-synth, så vidt jeg husker første skikkelige synth på ei Zeppelinskive. Celebration Day er kanskje det streiteste låt på skiva. På tross av at riffet er vanskelig å plassere rytmisk de første gangene du hører det, driver låta avgårde som om det skulle være den minste sak. Med sine catchy refreng og melodiøse soloer er dette ganske enkelt ei god, klassisk rockelåt. Når celebration Day fader ut, blir det heilt stille for første gang, noe som selvsagt ikke er tilfeldig. Gemyttene må roes ned så neste lått kan bygge opp dynamikken uforstyrret.

Med Since I've Been Loving You har Zeppelins blues blitt voksen. Fantastisk moll-blues. Plants vokalprestasjon her er skremmende bra, og det er nesten utenkelig at noen, ikke engang han selv, kan være i stand til å gjøre dette igjen. Soloene til Page er også blant hans aller fineste øyeblikk, øyeblikk mye bedre enn de fleste gitarister noensinne kommer til å ha. Her legger han blues-skalaen fra seg i lengre perioder og velger heller ren moll-skala, slik han seinere skulle gjøre på Stairway to Heaven. John Paul Jones viser igjen at han har heilt utmerket smak og disiplin og venter med å komme inn med orgelet til det virkelig betyr noe: Han lurer det inn i femte takt og bygger mesterlig opp under låtas dynamikk ved å spille kun der det trengs. Since I've Been Loving You har forresten ikke bare fantastisk tromming, den er også den ultimate "knirk i basstrommepedalen-låta". Ingen pedal har noensinne knirket så fint.

Introriffet til Out On the Tiles skulle vise seg å ha flere bruksområder, for eksempel som intro til Black Dog i livesammenhenger, men det er her det hører hjemme. På samme måte som Celebration Day er dette melodiøst med masse driv. Bonham er heilt sjukt bra her, og høyrebeinet hans her kunne gjerne være et   femvektallskurs på konservatoriet. Hvis de i tillegg hadde inkludert de skakke taktene på slutten av hver veiv i versene, kunne det fort bli et halvårsstudium. Når bandet til slutt lander i outroriffet, skifter låta heilt karakter. Alt blir mye mørkere og tyngre, en stemning bandet skulle utforske mye grundigere med When the Levee Breaks på oppfølgeren.

Så må plata snus. Den MÅ snus. Dette er ikke ei plata du kan leve med å ha som mp3 eller cd. Ikke fordi coveret bare egner seg i full størrelse, men fordi denne plata er tydelig todelt. Det skal (må) være en pause mellom Out On the Tiles og Gallows Pole. Vi skal inn i en ny verden. Gallows Pole er folk på Zeppelinmåten. Page har flere ganger nevnt at Zeppelin følte et slags fellesskap med Fairport Convention. Ikke fordi de låt likt, men fordi de hadde flere felles inspirasjonskilder. Gallows Pole låter allikevel ikke som noe annet folkband. Med kassegitar, bass, trommer, mandolin og banjo produserer Zeppelin igjen god rock. Klassisk rock. Tungt og lett på en gang.

Tangerine er en av de vakreste låtene Zeppelin har laget. Ikke bare fordi den er en fin liten melodi, for hadde den bare vært dét, hadde den fort blitt litt kjedelig. En av tingene som gir den personlighet, er at bandet har valgt å legge steelgitar og koring ganske så langt utenfor det som vanligvis regnes som "reint". Poetiske anmeldere vil sikkert si at dette gir låta et sårt uttrykk, jeg synes nå det gir låta et litt skakt og umiskjennelig særpreg. De flotte melodiene blir enda finere når du må leite litt.

På That's the Way slipper Page nok en gang seg selv til som steelgitarist. Reinere denne ganga, men mye mer lekent. Bonham har fått fri på denne låta, og med så enkle midler får plata et enda mer variert uttrykk. Når denne låta er så lavmælt som den er, kommer Plants tekst tydelig fram, og en oppdager plutselig at dette er ei skive fri for overdrevet bruk av ordet baby. På Led Zeppelin III virker det som om ha har skrevet ned tekstene før han har sunget dem inn. Slett ikke noe dumt eksperiment.

Bron-Y-Aur Stomp er vel country-Zeppelin, er det ikke? Ompa-Zeppelin. Igjen med et heilt annet driv enn en forventer fra sånne låter. Bonham tilbake på hi-hat og basstromme. Og klapping. Klapping selv fraglene hadde vært misunnelige på. Etterhvert som andrestemmen kommer inn i versene, stiger humøret enda et hakk. Dette må jo være definisjonen på feelgood-musikk. Steike så bra! Det gjør ingenting at Page snubler litt i brekket sitt. Drivet er uansett skummelt smittsomt.

En eller annen påsto at Roy Harper ble ganske snurt og fornærma da han fikk høre at navnet hans ble brukt til sistelåta på Led Zeppelin III. Om det er fordi han ikke fikser psycho-ghost-blues, vet ingen, men dette er i alle fall ikke noe å bli fornærma for. (Andre historier forteller at han ble svært rørt og begeistra over at kompisene hans hadde inkludert navnet hans, så det fritt fram å velge hva en vil tro på.) Hats Off to (Roy) Harper er en duett mellom Page og Plant. Her er nok teksten litt mindre forberedt enn ellers på plata, og Pages bidrag er nok også ganske spontant. Her er det tydelig at de har gått for å gjenskape stemningen gamle folk-blues artister klarte å skape mange mange år tidligere. De klarer det bare delvis. Det de derimot klarer fullt og heilt er å skape noe eget. Noe annet. Hats Off to (Roy) Harper viser hvordan erfarne engelske musikere låter når de prøver å låte som om de ikke er så erfarne, som om de ikke har planlagt å gjøre noe de ikke allerede har planlagt at ikke er planlagt. Omtrent.

Om Led Zeppelin III er bandets beste skive, er uinteressant, om den er bandets viktigste skive, er heller ikke så spennende. At dette er ei fantastisk plate er derimot usedvanlig viktig å være klar over. Den må kjøpes i fysisk format. På LP. Plata må høres på. Masse, og coveret må snurres på til en ser hunden til John Paul Jones. (Jeg kjenner en som vet hvor den er.) Intet møblert hjem kan være foruten denne plata. Det er så enkelt.