The Band - Music From Big Pink

Det finnes en vandrehistorie som forteller at Eric Clapton, Stephen Stills, Paul McCartney, George Harrison og sikkert også Jimi Hendrix alle satt i samme rom og hørte igjennom Music From Big Pink for første gang, og at samtlige innså at det de selv holdt på med var heilt på trynet. Det er selvsagt ikke sant. Dessverre. Sannheten er at Eric Clapton satt heilt aleine i og hørte igjennom plata og bestemte seg for å slutte i Cream. George Harrison skal ha innrømmet at han forstod hva som manglet av samspill og samhold i Beatles da han hørte The Band. Paul McCartney sang refrenget fra The Weight (Nesten. Han bomma litt på teksten, sies det.) over outroen på Hey Jude på ett eller annet tv-show (Smothers Brothers?). Om ikke alle verdens største stjerner satt i samme rom og falt nesegrus for The Band, var i alle fall dette ei plate som viste at det fantes en vei ut av psykedeliaen. Man måtte bare skue bakover.

Music From Big Pink viser et band som slett ikke var redd for å kikke bak seg for å finne veien videre. 'Vil du vite hvor du skal, må du vite hvor du har vært', heter det. The Band hadde skjønt dette. Det kunne til og med ses på dem. Bakpå coveret finnes det et bilde av dem, et bilde som godt kunne ha vært tatt ca 100 år tidligere.  Gutta ser heilt usannsynlig uhippe ut i sine bestefarsdresser, og hattene gjør det ikke stort bedre. (Garth Hudson har droppa hatten, men han har kanskje slitt med å finne en hatt som passet på hans usedvanlig store hode...)      

Bandet låt ikke spesielt trendy heller. Låtene bygger på solid amerikansk musikktradisjon. Country og
folkemusikk er enormt viktige elementer, de gjør til og med en cover av country-klassikeren Long Black Veil. Det finnes ikke snev av påvirkning fra Haight Ahbury eller Swinging London. Her finnes det bare jordnære, tilsynelatende enkle låter.

The Band hadde allerede lang fartstid bak seg i 1968, blant annet fra arbeid med Dylan, og Dylan bidrar også på låtskriversida på tre av låtene her. I tillegg har han malt coveret, et cover kun Dylan kunne ha sluppet unna med, for dette er merkelige greier: Elefant, indianer med kontrabass, sitarspillende mann med tekopp på hodet, mennesker som prøve å spille piano fra feil side... I det minste er det lett å kjenne igjen.

Jeg skal innrømme at ikke alle låtene er så bra at de fortjener status som legendariske, men det er nok a-materiale her: Tears of Rage, Caledonia Mission, To Kingdom Come, In a Station, This Wheels On Fire og selvsagt I Shall Be Released. Og The Weight, naturligvis. Nesten alle låtene er faktisk så bra at de i det minste fortjener status som klassikere.

Hvis du ikke liker Music from Big Pink, er det lett å peke på grunnene: Det synges ofte lyst og kvinete, og ikke sjelden er det surt også. Bandet er til tider ikke mer enn sånn passe tight, og lyden er ganske langt ifra å være hi-fi-kvalitet. Det er i grunnen ikke usaklig å si at plata låter underprodusert og rufsete i kantene. Liker du derimot plata, er det heller ikke så vanskelig å forklare hvorfor, men det blir litt mindre håndgripelig: Det synges utvilsomt litt pipete og surt her og der, men bandet har allikevel tre heilt fantastiske vokalister, som synger med en innlevelse andre bare kan se langt etter. Bandet spiller kanskje ikke så tight, men samspillet er usedvanlig organisk og levende. Lyden er nok ikke så glattpolert, men dette er lyden av hvordan et godt band låter, warts and all, uten noe juks. Music From Big Pink er bare god musikk uten all dill og dall en ofte får med på kjøpet.

Music From Big Pink skulle også være enormt viktig for å få landa en del musikere som litt for lenge hadde svevet rundt på en regnbuefarget psykedeliasky.