Skikkelige rockelåter trenger ikke mange ord. Av og til holder én setning eller ett ord i massevis. Dette vet Jon Spencer Blues Explosion. De vet også hvilke ord som skal til: Dang! Bellbottoms! Ellers er "yeah" og "get down" gode løsninger. "Aw shucks" funker også. Hvis låta på død og liv må ha vers, bør de være korte og ha med "baby" og "woman" så ofte som mulig.
Jon Spencer har tydeligvis bestemt seg for at bass er oppskrytt. Blues Explosion klarer seg med to gitarer, trommer og theremin, og, som kompensasjon for manglende bass, spiller de høyt. Sannsynligvis hysterisk høyt. Det låter massivt, stort og intenst, og det føles veldig live.
Sannsynligvis gjør disse greiene seg også best live, for selv om dette er tøft, selv om det til tider groover heilt sjukt, og selv om Jon Spencer brøler som en brunstig gorilla, er det fort gjort å miste konsentrasjonen når en setter seg ned for å høre på Orange. Faktisk vil jeg fraråde folk å gjøre akkurat det. Har du ikke sjangs til å se bandet live, bør du ta med plata på fest, og hvis det ikke finnes fester å dra på, får du helle øl i et plastbeger, stille deg foran stereoanlegget, skru opp, lukke øynene og gå for den gode festivalfølelsen. Det funker sikkert. Litt rart når ingen klapper mellom låtene, kanskje, men slik er det jo også på noen festivaler. Da får det bli din jobb å klappe og juble enda høyere: Bellbottoms! Bellbottoms!
Naboen synes sikkert bare det er trivelig.
WebRep
Samlet vurdering
Dette nettstedet er ikke rangert
(ikke nok stemmer)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar