Denne plata skulle jeg virkelig ønske ikke fantes. Dette er en lidelse for en Zeppelin-fan å høre på. Plata inneholder materiale som hverken var godt nok til å komme på In Through the Out Door, Zeppelins mest skuffende skive , eller til å være med på Coda, samleren av uutgitt materiale som kom etter Bonhams død. Dette er bunnslimet av Led Zeppelins arbeid.
Side 1 til 3 inneholder opptak gjort i Polar Studios i Stockholm, et studio benyttet av både ABA og Motorpsycho, og består av mislykkede forsøk på låter fra "...Out Door". Noen av disse er nok tidlige versjoner av sporene som endte opp på plata. På All My Love, for eksempel, høres det mistenkelig ut som om den ferdige vokalen allerede er på plass, og at det bare er gitarer som må byttes. På andre låter er alt så langt ute og kjører at opptakene like gjerne kunne har vært brent. Det første forsøket på Fool in the Rain er et hederlig unntak. Dette svinger (å skrive dette ordet med w ser bare for dumt ut) i det minste. Wearing and Tearing og Darlene er låter som ikke ble ansett som gode nok til den endelige utgivelsen og ble følgelig spart til Coda skulle slippes. Versjonene her halter og hangler såpass at de kun hadde egnet seg til en kassettdemo. Hot Dog må de ha vært sånn passe fornøyd med, for her har Plant lagt på en imponerende sur andrestemme i refrengene... Nå er det jo sånn at den offisielt utgitte versjonen av denne ikke har verdens mest presise gitarspill eller pianosolo, men de har tydeligvis øvd siden dette forsøket, for her snubles og ramles det over en lav sko. Carouselambra har aldri vært bandets mest spennende låt, og etter å ha hørt de to forsøkene de har med fra Sverige her, blir ikke inntrykket noe bedre. Det ene opptaket er instrumentalt, og avslører hvor kjedelig kompet egentlig er. Det andre har vokal, men kuttes midt i, kanskje fordi teknikeren så hvor det bar.
Carouselambra utgjør også mesteparten av side 4, som er øvingsopptak fra Clearwell Castle i Gloucestershire. Her får vi tre totalt mislykkede forsøk, og bandet kommer aldri lenger enn halvveis i låta. Det kores på refrengene her, sannsynligvis Bonham, uten at dette klarer å dekke over hvor rotete alt ellers er.
Verst av alt er allikevel Fire. Her hører vi et fullstendig hjelpeløst band på tomgang. What the hell were they thinking? De rolige partiene kan kanskje ha vært forløpere for deler av In the Evening, men det er ikke nok til å forsvare dette mølet.
Lyden er selvsagt ikke mye å skryte av. Mixene fra Polar Studios er nok kun laget som demomixer. Øvingsopptakene ra England høres ut som om de er spilt inn på Sony Walkman. Allikevel hører en nok til å forstå nøyaktig hvor elendige Zeppelin var på sitt dårligste. Dette er kunnskap jeg godt kunne ha vært foruten.
Led Zeppelin er bandet som alltid har vært "larger than life". Bandet som aldri spilte dårlig, ikke en gang når de spilte feil. Ingen kunne røre Zeppelin. De var best. In Through the Out Door: The Complete Out Takes and Rehearsals viser ikke bare et band som er menneskelig, den viser et band i total krise. Det verste er allikevel det denne plata betyr, det den avslører: Mange av oss har godtatt In Through the Out Door som en liten bommert, et feilskudd, et resultat av litt uheldig vurdering fra et ellers fantastisk band. Disse opptakene avslører sannheten: I 1978 var den middelmådige plata i den brune papirposen det beste Zeppelin var i stand til å få til. I 1978 kunne de ikke bedre. I 1978 var Zeppelins beste studioarbeid middelmådig. Resten var katastrofalt kleint.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar