The Who - Live at Leeds

En gang for lenge side, minst 20 år, sikkert 25, var jeg veldig skeptisk til The Who Iive at Leeds. Hvor kult kunne det egentlig være? Tre coverlåter. Fjorten minutter med My Generation, som sikkert bare var lyden av instrumenter som ble knust til pinneved i stadig mindre biter. Magic Bus i evigheter. Nesten ingen skikkelige Who-låter. Sikkert bare kaos og rot. Med så mange bra studioalbum fra The Who, måtte det jo gå fint å klare seg uten ei liveplate.

Så feil kan en ta.

The Who Live at Leeds er uunnværlig. Intet møblert hjem uten minst ett eksemplar, gjerne to. Jeg har for tiden tre. Kanskje jeg strengt tatt burde ha seks, ett eksemplar for hver låt.

Young Man Blues er kanskje skrevet av Mose Allison, og han har riktignok spilt inn en forsiktig pianotolkning av denne selv, men det er som Who-låt den virkelig våkner til liv. Klassisk start og stopp løsning. To vers, og så bære det avgårde over stokk og stein. Bass- gitar- og trommesolo samtidig. Ikke tilfeldig og fjollete. Bandet drar i samme retning selv om det spilles fritt, og plutselig, nesten uten forvarsel, samles de om et riff eller en markering eller en brå overgang i dynamikk. På tross av at dette er et øs av lyd, er det tydelig at kommunikasjonen innad i bandet var heilt på topp.

Med Substitute har de gjort noe så rart som å kutte ned en allerede kort radiohit. En dødsfet versjon som plutselig er over. Kanskje fordi de på denne tida var lei låta, men fremførelsen og innsatsen er det i alle fall ikke noe å si på.

Coverlåtene jeg var så skeptisk til, Eddie Cochrans Summertime Blues og Johnny Kids Shaking All Over, kjøres igjennom Who-maskineriet og kommer ut på andre sida som fullverdige Who-låter. Det finnes veldig få rester igjen av teeny-bopper-feeling hos Cochran. Det er veldig lite som føles uskyldig, ufarlig og søtt. Dette er alvor.

Så var det My Generation, da. I mer enn fjorten minutter. Og ingen gitarer blir knust. Jeg vet ikke heilt hva tanken var da de bestemte seg for å føre dette opp som fjorten minutter med nettopp My Generation, for det er jo så mye mer her. Mye mye mer.  Snakk om gledelig overraskelse første gang jeg hørt plata. Reine julekvelden! Her forlates My Generation ganske fort for å gi plass til en reprise på de viktigste temaene fra Tommy og en reise gjennom nye temaer og idéer. Kontraster i dynamikk er heile veien viktig, og små melodiøse solopartier på gitar avløses av dundrende trommer og buldrebass. The Who hadde på denne tiden faste tema de skulle innom i løpet av en slik jam, små hvileskjær før de igjen kasta seg ut i noe nytt. Det lekes og eksperimenteres, men lenge før disse eksperimentene får tid til  å bli kjedelige, tar et godt innøvd tema over. Dette er en teknikk The Who, sammen med Zeppelin, var verdensmestere på, og jeg har til dags dato ikke hørt om noen som har klart å overgå dem.

Magic Bus! Steike for ei plekterhånd på Entwistle... Etter å ha vært høyt og lavt heile kvelden, lander han nå på en klassisk Bo Diddley-rytme i A (Og han hatet det som pesten, sies det.) Daltrey og Townshend forhandler om prisen på den magiske bussen heilt til alt eksploderer. Munnspillsolo i åtte takter og så ned igjen. Og så opp igjen, ned, opp osv. til alle går hjem lykkelige og utslitte.

Det er sikkert ikke nødvendig å si så mye om hvordan hver enkelt spiller. De er veldig like seg selv. Keith Moon er verdens beste Keit Moon-type trommis, Entwistle spiller som vanlig leadgitar på bassen heile tida, og Townshend leder skuta med et vell av idéer og innfall. Til tider, når bandet forlater låtene på jakt etter nye, hittil uoppdagede riff og stemninger, får Daltrey nøye seg med å legge til litt krydder her og der, men ellers fronter han låtene med en enorm innlevelse og formidlingsevne. Alt er bra.

Det plager meg ikke å måtte innrømme at det en sjelden gang bommes på en streng eller en cymbal, for det at alt ikke alltid er like tight, er en forutsetning for at bandet skal fungere som det gjør. The Who spilte ikke nødvendigvis veldig tight, men her er alt bunnsolid. Opptak fra andre konserter fra samme periode røper at dette må ha vært en kveld der absolutt alt klaffet. De var bra på Woodstock, utrolig bra på Isle of White, men rett og slett fantastiske i en liten sal i Leeds. Heldigvis ble det foreviget.

Nevnte jeg forresten at lyden er sjukt bra, skrapelyder til tross. Liveplater fra ca. 1970 har ofte litt klein produksjon. Dette gjelder ikke her. Verdens feiteste basslyd, fin, åpen klang i cymbaler og deilig trøkk i trommene. Og så gitarlyden, da... Utrolig! Townshend spiller med en dynamikk som beveger seg fra det nesten uhørlige og heilt opp til øredøvende brøl. Alt styrer han fra gitaren, enten med fingrene, eller med de enkle kontrollene på SG-en sin. (Og så mistenker jeg ham for å ratte litt på forsterkeren også underveis.) Det føles like deilig hver gang han gjør seg ferdig med et stille parti for så å skru opp volumet så gitarlyden vokser til uante dimensjoner, så fullpakket av over- og undertoner at det egentlig ikke burde være mulig. Bedre enn dette kan det ikke gjøres.

Det friseres litt på de fleste livealbum. Flere ulike versjoner av samme låt klippes sammen, feil redigeres bort, ustemte instrumenter blir spilt inn på nytt. På Live at Leeds er bare én ting fiksa: Koringa måtte legges på nytt, siden den ikke kom med på teipen. Visstnok skal Entwhistle og Townshend ha gjort dette side om side i løpet av én gjennomspilling av opptakene. Derfor er det ikke snakk om feilfri, polert koring. De har ganske enkelt fylt inn hull som var der grunnet teknisk svikt. Litt juks, kanskje, men The Who er så mye bedre med koring.

Live at Leeds har etterhvert kommet ut i flere deluxe-versjoner, den ene mer utvidet enn den andre, med stadig flere bonusskutt. Av og til er også skrapelydene forsøkt fjernet. Alt dette er fullstendig unødvendig. Plata var perfekt allerede ved første forsøk. Akkurat som The Allman Brothers Live at Fillmore East, er også The Who Live at Leeds verdens beste liveplate.

På 90-tallet reiste John Entwistle rundt med et eget band som framførte denne plata note for note. Klisslikt. Da jeg tilfeldigvis snubla over ham i Oslo, nevnte jeg at jeg hadde hørt om dette, og at jeg gikk ut ifra at dette må ha vært moro for ham å sysle med. "Fun? Not for me. I had to learn all the mistakes!"

The Allman Brothers Band - At Fillmore East

Sånn, nøyaktig sånn, skal et bandbilde se ut. Det er heilt perfekt. E Street Band er slett ikke verst de heller, men Allman Brothers scorer høyere, rett og slett på grunn av mengden hår, skjegg og, ikke minst, bart. Med et sånn bandbilde, må jo dette være bra greier. Og det er det. Sjukt bra. Godt plassert blant en liten håndfull perfekte livealbum. På topp ti-lista...

At Fillmore East er heilt tydelig delt i to deler: På de første to sidene spiller brødrene blues som om det var det eneste de hadde gjort heile livet. Låter de har lånt av andre. (We're gonna do a new song for you, an old Elmore james song we like to play... Ingen selvimotsigelse i blues-bransjen.) Dette er kanskje ikke blues for purister. Det er ikke så skakt, surt og eksentrisk som skikkelige bluesskiver skal være. Det er heller ikke nymotens lat-som-om-du-er-Stevie-Ray-Vaughan-blues. Allmans blues er ikke spesielt tung. Det kan den jo ikke bli med to trommiser med lette jazz-bein. Veldig jazzete er det heller ikke, bare litt på Stormy Monday. Ellers er det... tja... friskt Med Greggs hvite sørstatssoul-stemme på toppen. Og et nesten uendelig stort hav av fantastisk gitarspill.

Etter Statesboro Blues, Done Somebody Wrong og Stormy Monday, leder en up-tempo-versjon av You Don't Love Me oss elegant inn i jamme-avdelingen og plate nummer to. Her dukker et ganske annerledes Allman Brothers opp. Her spilles egne låter, mest instrumentalt, mye mer jazzinspirert og etterhvert mye friere. Hot 'Lanta er relativt kort, og funker derfor fint som start på denne avdelinga. Låta tar utgangspunkt i et 14-takters skjema med en enkel tostemt melodi på toppen. Det er selvsagt rom for masse soloer, både på orgel og gitar mens bassen går og går og går i bunnen. Under, rundt, på siden og igjennom alt dette, ligger trommene. Her spilles det utrolig fint, lurt, snirklete og travelt uten å bli masete. En kan godt høre bare på trommene gjennom heile låta. Trommesoloen er uansett for kort.

In Memory of Elisabeth Reed starter ut mer laidback enn låta før. Fortsatt masse pirk og snacks i trommeavdelinga, fortsatt bass som rører seg fritt omkring akkordene, et breit teppe av orgel og svevende gitarmelodier. Fram til... Samba.time! Det blir selvsagt ikke heilt Rio de Janeiro, men det ligger en veldig tydelig samba-beat her, mens bandet kjører et Im-IV-komp. Verdens beste utgangspunkt for jamming, og her skal det nettopp jammes. Ikke sånn heilt uten mål og mening. Her er samspill greia, og det er lagt inn faste 'landemerker' underveis der heile bandet samles for så å slippe til ny solist og ny jam. Sweet! Dette er noe heilt for seg selv. Låta varer bare i tretten minutter og seks sekunder. De kunne gjerne ha holdt på lenger, mye lenger.

På den siste låta gjør de nettopp det. De holder på lenge. Veldig lenge. Tjuetre minutter med Whipping Post. Og det er like kult heile veien. Igjen er dette snakk om mye mer enn dillete noodling, for Whipping Post er rett og slett en eksepsjonelt fin låt. Å komme tilbake igjen til vers eller refreng etter lengre soloer er en fryd hver gang, samtidig som instrumentalpartiene slett ikke blir kjedelige. Igjen spiller de tett sammen, også når tempoet løses fullstendig opp, og igjen har de små 'øyer' de lander på innimellom for å få fotfeste på nytt. Mesterlig, rett og slett.

Roadies slik gode roadies skal se ut...

Det er ingen hemmelighet at The Allman Brothers Band At Fillmore East har mye til felles med Grateful Deads Live/Dead . Besetninga er mer eller mindre den samme, jamming er like viktig, platene er spilt inn på hver sin Fillmore, det ligger blues og jazz i bunnen, og begge bandene tar seg usedvanlig god tid. Forskjellene mellom de to bandene er at det første har solid sørstatsforankring, mens det andre lever i en sky av psykedelia. I tillegg er det nok trygt å si at The Allmans står på litt hardere en The Dead, og at de nok holder et litt høyere nivå når det gjelder tekniske ferdigheter. Dette betyr ikke at en trenger å foretrekke det ene framfor det andre, det betyr bare at det er to ulike tilnærminger til samme musikalske filosofi.

Allman Brithers og Grateful Dead har nok mye å svare for når det gjelder musikk som har blitt laget av litt mindre dyktige musikere. Egentlig burde platene bære en liten advarsel: Don't try this at home! Det er ikke hvem som helst som får dette til. Det finnes rett og slett for mange jam-bands, og altfor mange av disse glemmer minst to av disse tre tingene: 1. En må beherske instrumentet sitt godt, veldig godt, før en begir seg ut på jammer som varer i ti minutter eller lenger. 2. En god jam forutsetter samspill, og det viktigste her igjen, er å lytte til resten av bandet. Hva skjer? Hva kan jeg tilføre? Hvor er vi på vei? Observere og reagere, som det heter på impro-teater-språket. 3. Det må alltid, alltid og alltid ligge en solid idé, helst en komplett låt, i bunnen for at dette i det heile tatt skal bli tilnærmingsvis interessant.

Allman Brothers oppfyller alle disse kriteriene. Til gangs.

Motorpsycho - Roadwork Vol 1: Heavy Metall iz a Poze, hardt rock iz a leifschteil live in Europe 1998

"Heavy metal iz a poze, hardt rock iz a leifschteil!" Kunne ikke ha sagt det bedre sjøl. Spilt inn under Trust Us-turneen vår/forsommer '98, er dette den første i Motorpsychos Road Work-serie. Den inneholder samme advarsel som seinere utgivelser om at lyden kanskje ikke er heilt på topp, og at det kan være lurt å kjenne bandet godt før en prøver seg på denne plata... Du bør ikke la deg skremme av dette.

Lyden er dødsfeit, kanskje til og med feitere enn på at par av bandets aller tidligste utgivelser. Alle som har hørt Motorpsycho live vet at dette er spilt inn sinnsykt høyt, og det høres. Til tider er det så mye bass og gitar at stakkars Gebhardt sliter med å komme skikkelig igjennom med trommene sine. Kanskje ikke ideelt, men det er veldig kult å høre detaljer i bass og gitar så tydelig som dette.

Når det gjelder påstanden om at en bør kjenne Motorpsychos katalog før en hører på dette albumet, er det en sannhet med store modifikasjoner. Dette kunne i 1998 like mye være en introduksjon til Motorpsycho. Ikke som en presentasjon av store hitlåter, men som en dokumentasjon på hvordan bandet låt live på den tiden. Her kunne en høre hva en kunne forvente seg av bandet hvis en var så heldig å få dem med seg live. Det er også en dokumentasjon på hva bandet dreiv med rett før de skulle endre retning.

To av låtene er hentet fra Trust Us: Vortex Surfer og Superstooge, som viser seg å være ei fantastisk livelåt. Overgangen til The Wheel er nesten ikke merkbar, men når denne endelig er på plass, får vi en kjemepeversjon, om enn noe kortere enn forventa. Det er forresten verdt å merke seg at backtracket fra The Ocen In HerEye ligger og lurer i bakgrunnen når The Wheel dør ut.

Un  Chien d'Espace har blitt krraftig utvidet for anledningen og har følgelig skiftet navn til A K9 Suite. Dette versjonen overgår faktisk studioversjonen, med en instrumentaldel som ikke bare er lengre, men som også reiser mye lengre ut i det uutforskede verdensrom. (Time to space out.) Snahs bruk av rhodes-piano her er nok et godt stykke til siden av den bruken instrumentet var tiltenkt. Kult låter det i alle fall, og Motorpsycho går ikke av veien for å låne litt fra Grateful Dead for å gi navn til de ulike 'satsene', selvsagt med sin egen vri: The Rounder We Go, the Faster We Get.

You Lied dundrer avgårde og leder inn en en versjon av MC5s Black to Comm med et Motorpsycho som til tider låter som et Blues Brothers fra helvete. Feel funker minst like godt her som på Timothy's Monster, og Vortex Surfer er kanonbra. det er ikke vanskelig å høre hvorfor fansen stemte denne fram som P3s tusenårslåt. The Other Other Fool er ei perfekt åpningslåt. det bygger seg gradvis opp fra forsiktig wah-wah-bass til et herlig øs når bandet kommer inn, og det syder og koker igjennom helie låta. Faktisk varer denne i over ti minutter, men det føles ikke sånn. Litt ekstra kult blir det når en oppdager at Bent sliter med å holde seg alvorlig etter at Snah bommer ganske stygt på ett av slagene heilt på slutten.

Coveret er så riktig det kan få blitt. Det er ett av veldig få Motorpsycho-cover som ikke er laget av Kim Hjortøi, og det skiller seg derfor noe fra hva en har lært seg å forvente, uten at det gjør så mye. Dette er et perfekt for ei live-skive: Uklare bilder av bandet med god bruk av scenebelysning, og oversikt over utstyr brukt på denne turnéen. Julekvelden for nerds dette her, altså.

Det er ingen hemmelighet at Motorpsycho låter bra live, men det er veldig kult å kunne får denne opplevelsen hjemme også iblant, spesielt siden dette bandet fra tid til annen velger nye retninger. Derfor er det ikke dumt å få tak i denne, og derfor kan en trygt også leite etter resten av Road Work-serien.

Eric Clapton - Eric Clapton's Rainbow Concert

Det begynte kanskje seint på 60-tallet ei gang, at Clapton trengte litt mer omsorg enn andre. Litt mer støtte. Det som i skolen kalles å få ekstra oppfølging. "Special needs child", som det heter i USA. Utover heile 70-tallet fikk han ofte drahjelp av folk rundt seg, og det ga gjerne musikalske resultater: Arbeidet med Delaney & Bonnie og følgelig også hans første soloplate. Eller med Derek and the Dominos da han fant ut han måtte bytte navn både på seg selv og kona til George Harrison, for å fordøye hvor komplisert liver var blitt. Da han deltok på Harrisons Bangladesh-konsert på tross av at han var mildt sagt uforutsigbar. (Kommer han snart?) Og selvfølgelig også med sitt bidrag til Rough Mix, Annie. Det tydeligste eksemplet må allikevel være Rainbow-konserten Pete Tonwshend dro i gang for å få Clapton ut i virkeligheten igjen.

Dette er en heilt egen form for veldedighetskonsert, en konsert satt opp av omsorg for hovedpersonen. Kanskje ikke verdens beste utgangspunkt for en opptreden, og derfor sørget også Townshend for å ha med seg godt med drahjelp: Ronnie Wood på gitar, Jim Capaldi og Jimmy Karstein på trommer, Rebop på perk, Rick Grech på bass og Steve Winwood på keys. Alle glimrende musikere, og alle kompiser av Clapton.

På tross av at denne gjengen aldri hadde spilt sammen som ett band før, låter de riktig så bra. Skulle bare mangle, egentlig, med de folka. Dessuten sier ryktene at de hadde øvd. Initiativtakeren selv, Tonwshend, holde seg til å kompe gjennom heile skiva og danner et solid fundament sammen med Grech, Winwood, Capaldi og Karstein. (Rebop hører en dessverre lite til.) Ronnie Wood viser seg som det som kalles en sympatisk musiker, ikke fordi han er så utrolig hyggelig, men fordi han heile tida lytter aktivt til de andre, tilpasser seg og legger inn det som trengs, også underveis i Claptons soloer, for hovedpersonen selv er unektelig noe rusten.

Om denne rustenheten fører til litt forsiktige soloer, gir det Claptons stemme ekstra nerve, for han synger kjempebra gjennom heile skiva. I tillegg gjør Winwood leadvokal på to låter: Presence of the Lord og Pearly Queen, noe som slett ikke er ille.

Låtvalget er det slett ikke noe å si på: En utvidet versjon av Creams Badge, lind Faiths Presence of the Lord, Roll It Over, en seig versjon av J J Cales After Midnight, og Litlle Wing, selvsagt i Derek and the Dominos-modus... Den eneste som kanskje ikke er en innertier, er Pearly Queen. Tøft riff og bra vokal fra Winwood, men instrumentaldelen er i overkant rotete og går i grunnen ingen steder. Det er mest masete og kjedelig. Dessverre.

Ser en bort ifra dette, og at Clapton er litt ute av form spillemessig, er dette ei skive en godt kan høre på fra tid til annen, spesielt med headset, for virkelig kunne få med seg detaljene i samspillet i dette 'superbandet'. Ronnie Wood er, som sagt, verdt å legge merke til. Grechs bassing likeså, og det gjør ikke noe å lytte til hverken Townshend eller Winwood heller.

Denne konserten skulle i tillegg vise seg å få et noe uventa etterspill: Av takknemlighet til Townshend sa Clapton ja til å stille opp som The Hawker i filmatiseringe av Tommy, ikke fordi han hadde spesielt lyst, men fordi han, som Tonshend selv sier: "for some reason felt grateful".

The Grateful Dead - Live/Dead

Det er ikke til å komme unna: Dette er ca. 80 minutter med noodling. Grateful Dead vimser hit og dit rundt omkring i låtene sine på sin sedvanlige sjarmerende måte. Noen ganger kommer de fram til fantastiske øyeblikk, andre ganger er de fullstendig fortapt, men heile veien er de åpne for hva som enn måtte dukke opp.

På Live/Dead bruker de livefavoritter fra perioden som utgangspunkt for lange jammer. Jerry Garcias gitar er stort sett i front, med Pil Lesh og bassen hans som en god nummer to. Bob Weir og Tom Constanten fyller ut i bakgrunnen og holder tingene mer eller mindre sammen, mens trommisene Heart og Kreutzmann driver med sitt. De har mange fantasifulle innfall, men de spiller ikke en streit beat ei eneste gang i løpet av skiva. (Unntaket må være Death Don't Have No Mercy.)

Som seg hør og bør på ei fritt improvisert psykedelia-skive er infoen på coveret heller tilfeldig. Tekst og musikk tilskrives i sin heilhet Hunter/Garcia/Lesh, selv om tre av de sju låtene er coverlåter, noe en kan lese på labelene. I tillegg er det en herlig røre rundt nummerering av sidene. Inne i coveret er sidene satt opp i én rekkefølge, mens labelene forteller noe heilt annet: Side én er side to, side to heter side fire, men er side tre, side tre (kalt side to) er side en, og side fire heter side tre, men inneholder, merkelig nok, side fire. Noen spørsmål?

Plata funker best dersom en følger rekkefølgen på coveret siden låtene stor sett glir over i hverandre.

Hvis en velger å følge denne oppfordringen, åpner Live/Dead med en tjuetre minutters versjon av Dark Star. I løpet av disse tjuetre minuttene er det aldri noen som tar hardt i. Versene synges ganske så forsiktig, og så bærer det avsted med løs og ledig jamming. Garcia viser at han allerede i '69 var åpen for jazzfraseringer, og bandet som heilhet viser at de ikke er redde for å prøve seg fram. Det skjer mye heile tida, og en kan gjerne velge seg noe heilt annet enn Garcias gitar å fokusere på.

Saint Stephen ligner overraskende mye på studioversjonen før den leder inn i The Eleven, ei låt som stort sett går i 11/8-takt og som stort sett er instrumental. Igjen noodles det hit og dit, og igjen skjer det uten at noen virkelig tar kraftig i. Allikevel finnes mange fine stunder underveis.

Side tre inneholder, som side én, bare ett kutt: Turn On Your Love Light, og her løfter ting seg ett hakk. Pigpen tar over vokalen og leder bandet igjennom det som i utgangspunktet er ei R&B-låt. Det veksles mellom to akkorder og Lesh holder seg sort sett til en bassgang som bærer låta. Pigpen fronter det heile mesterlig og gir jernet for å få med seg både publikum og band. Her kan i alle fall ikke han beskyldes for å ikke anstrenge seg. Fint låter det også.

På side fire finnes mine favoritter: Death Don't Have No Mercy, en gammel blues/gospel-sak, Feedback, som er nettop dét og And We Bid You Goodnight, som igjen er gospel. På Death... låter tingene veldig lite gospel. Igjen jammes det flittig, men stemninga er noe mørkere enn på Dark Star (ironisk, ikke sant?), og det ligger heile veien en fast akkordprogresjon i bunnen. Akkurat som på ...Love Light er intensiteten høyere, og Garcia hever stemmen mer enn én gang. Feedback er feedback i åtte minutter, og starter ut ganske så uinteressant. Etterhvert klarer bandet å bruke lydene til mer spennende ting, som funker bra som en overgang til And We Bid You Goodnight, platas korteste spor, og også ett av de beste. En perfekt avslutningslåt.

Det kan sikkert virker litt sippete å trekke det fram, men tvers igjennom plata er det alltid minst ett instrument som er litt ustemt, ganske ofte er det salige Jerry Garcias gitar. Underveis i Dark Star gjør han et forsøk på å  forbedre dette ved å stemme førstestrengen, men han gjør bare tingene uendelig mye verre. Litt seinere i låta får han heldigvis retta det opp og er tilbake i sitt småsure ess.

Live/Dead er ikke ei plate for den som ønsker seg raske, umiddelbare låter. Hvis du derimot er åpen for halvannen time i et behagelig, vimsete landskap, er dette heilt perfekt. Dette er ei plate en helst skal høre på når en har god tid.

Rush - A Show of Hands

Verdens flinkeste flinkisband? Det spilles flinkt. Flinke låter. Flink trommesolo. Flink lyd. Flink lyssetting også, ser det ut som. For Rush-fans er det alltid viktig å fremheve nettopp hvor dyktige Geddy Lee, Alex Lifeson og Neil Peart er. Og hvor kompliserte låtene er. Og hvor mye de får til selv om de bare er tre på scenen. Bass trommer og gitar var en gang utgangspunktet for Rush, men i 1988 hadde de utvidet kraftig. Alle spilte synth i tillegg. Synth alle veier. Perk-synth, synthbasspedaler og selvsagt synth med keys. Spesielt Geddy Lee veksler frem og tilbake mellom alt han bedriver: Bass på verset, keys på refrengene, vokal hele tida, synthbass med beina i soloene... Det er ikke måte på. Det eneste han mangler er munnspill på stativ og tromme på ryggen.

Heldigvis bruker Rush alle greiene sine til noe fornuftig. På A Show of Hands henter de materiale først og fremst fra 80-talls-katalogen sin, noe som unektelig høres litt skummelt ut, men når en hører etter, er det fine låter som finnes inne i alt flinkiseriet. Det nok ikke riktig å si at Rush aldri lar teknikk komme i veien for låtene, men de bruker gode idéer som utgangspunkt for all sin briljering.

At vi befinner oss på slutten av 80-tallet har dessverre et par negative virkninger. Synth-lydene er til tider både knallharde og iskalde, som på Mystic Rythms og Force Ten, og Alx Lifesons gitarlyd er heile veien drukna i effekter. Jeg må innrømme at dette er funksjonelt og nyttig for å fylle ut lyden av et band som tross alt bare er en trio, men det hadde vært ålreit å av og til høre ham med en litt tørrere lyd så detaljene kom tydeligere fram.

En viktig faktor som er med på redde Rush fra all flinkheten, er Geddy Lees stemme. Han er selvfølgelig flink til å synge også, men uansett hvor god teknikk han har, er stemmen hans ganske så merkelig. Den er det eneste ved Rush som ikke er 100% perfekt. Den tar rett og slett litt tid å bli vant til. Når du først allikevel har blitt vant til den, oppdager du at den funker riktig så bra, og at den er en stor del av Rushs særpreg.

Ellers er det ikke til å komme unna at Rush er et band med en umiskjennelig sound. De låter ikke som noen andre, ikke bare på grunn av vokalen, men på grunn av arrangementene og spillestilen til de tre kanadierne. (Lytter du nærmere til Geddy Lees spillestil, skal det ikke så mye fantasi til for å skjønne at Les Claypool har lånt mye herfa.) Rush er ganske enkelt et band med personlighet, en personlighet som nok ikke alle er like begeistra for, men sånn er det vel når et band står for noe særegent. Jeg for min del synes dette er mer enn ok, men det holder det å høre Rush litt sånn av og til, gjerne bare et par låter av ganga.

På tross av alt fiksfakseriet, er det verdt å merke seg at når settet skal avsluttes, og stemninga skal løftes det siste hakket, tyr badet til Closer to the Heart, som i bunn og grunn er noe så enkelt som en fire-greps-låt.

Marillion - The Thieving Magpie (La Gazza Ladra)

Marillion låter stort sett som en blanding av 70-talls Genesis og 80-talls Peter Gabriel. Et ganske smalt utgangspunkt, med andre ord, men det finnes jo verre ting å likne på. Der de derimot setter sitt eget preg på sounden, drar de helst inn referanser til pop fra det mørke 80-tall eller fusion. For min del gjør det ikke sakene så mye bedre. (There's no pleasing some people...) Ellers har Incommunicade et eller annet The-Who-på-Face-Dances over seg. Heilt ok det også.

Bandet består av dyktige musikere. Flinke folk, rett og slett. De har også en teatralsk frontmann, akkurat som Genesis hadde med Peter Gabriel. Bildene på coveret viser et band druknet i hockeysveis og kjipt 80-talls utstyr. Et hederlig unntak er keyboardfar, som ført og fremst ser ut til å sverge til eldre analoge saker. Selve utstyret hans preger allikevel ikke lydbildet noe særlig, for dette er utvilsomt lyden av 80-tallet på sitt mest utpregede.

Gjennom heile The Thieving Magpie spilles det alltid riktig og flinkt, og energien er det heller ikke noe å si på. Hvis du ikke har noe imot symfrock, er det per definisjon ikke noe galt her, og det er slett ingen dårlig plate. At det ligger masse arbeid bak dette,  kan det ikke være tvil om. Marillion er ganske enkelt et bra band. Best er de allikevel når de høres ut som noen andre.

AC/DC - If You Want Blood You've Got It

Det er så bra, vettu. Så sjukt bra. AC/DCs første og beste liveskive. Siste plata produsert av Vanda/Young. Tatt opp på Powerage-turnéen. Dødsfete låter, først og fremst fra Powerage og Let There Be Rock, men også perler fra tidligere plater. Verdens tighteste rytmeseksjon. Fantastisk lyd. Perfekte gitarsoloer. Brødre-jamming på Bad Boy Boogie. Og Bon Scott som gir alt heile tida, så mye at han til slutt, på Rocker, ikke har noe igjen, verken tone eller ord, bare gurgling og lyder. Det er så fint, alt sammen.

Dette er ei plate en ikke skal skrive eller snakke om. Den må bare spilles. Høyt. Gjerne når naboene har lagt seg. Finn den fram og sett den på nå!

Rainbow - On Stage

Det er heilt tydelig at Blackmore måtte finne på noe nytt etter Stormbringer. Purple beveget seg stadig mer i retning av funk-rock, og Blackmore var slett ikke funky. Svaret for ham var Rainbow, et band som var alt annet enn funky. Bra var de derimot i massevis, og det går tydelig fram på On Stage.

Akkurat som på mange andre live-album fra denne tida, er lyden her ikke det heilt store. Plata er naturlig nok spilt inn under forhold som var langt ifra ideelle, og mixen er også litt grøtete. Både Dio og Blackmore kunne ha vært mer fremtredende i lydbildet, og alt kunne gjerne ha vært mindre 'ullent'. Sånn. Nå som det er sagt, er det ikke så mye mer å pirke på. Eller, jo, forresten. Bluesbiten av Man On the Silver Mountain er i lengste laget og kanskje til og med en smule unødvendig. Her hører en riktignok hvor fantastisk fet gitarlyd Blackmore hadde på 70-tallet, og han spiller som den gitarhelten han er, men det er så mye kulere å høre ham spille noe annet enn blues. Starstruck-delen kunne med fordel ha blitt utvida for å ta opp plassen til blues-jam'en. (Hadde de bare ringt meg først....)

Introen med Over the Rainbow er kanskje en smule cheesy, men ikke så cheesy at det ikke også er kult, og når den leder inn i et så sterkt åpningsspor som Kill the King, er det bare heilt konge. Det er ingen overdrivelse å si at Rainbow går hardt ut på denne plata. Lista legges usannsynlig høyt, men det viser seg utover plata at bandet har mer enn god nok kondis både til å holde på intensiteten heile veien.

Blackmore er seg selv like på On Stage. Både tone og spill er nøyaktig det en kan forvente. Han blir nok husket bedre for ting han gjorde med Purple, men dette er et av de beste eksemplene på hvordan han låt live. Det er kanskje ikke alltid feilfritt. På samme måte som Page har sin tidvise snubling, griser Blackmore litt fra tid til annen. Dette gjør selvsagt ikke noe. Heller litt gris i originalt og inspirert gitarspill enn feilfritt, trygt og kjedelig spill. Det er uansett trygt å si at Ritchie viser seg fra sin beste side her.

Cozy Powell som trommis er selvsagt alt annet enn anonym, og om ikke alt gjennomsyres av hans spillestil, så er det et lass med øyeblikk der en hører veldig godt hvem som sitter bak de doble basstrommene. Keyboardist Tony Carey har ikke en like tydelig definert personlighet som Jon Lord, men både orgel- og syntharbeidet hans er knallbra. Brekket på Still I'm Sad er for eksempel heilt konge. Bassist, Jimmy Bain på sin side, spiller naturlig nok kjempefint, men han holder seg litt mer i bakgrunnen.

Når det gjelder godeste Dio, er jeg nok ikke like begeistra for alt han har gjort, men at han var en usannsynlig dyktig vokalist kan vel knapt diskuteres. Når han i tillegg kan utfolde seg i en sammenheng som dette, må jeg bare innrømme at han er fantastisk bra.

Det er veldig lite som ikke er tvers igjennom bunnsolid på denne plata, og derfor er det vanskelig å peke på høydepunkt. Nesten alt er jo høydepunkt: Mistreated, coveren av Yardbirds' Still I'm Sad, Kill the King... Hvis jeg må velge, noe jeg selvsagt ikke må, ender jeg allikevel opp med Catch the Rainbow. Den starter kanskje ut som en etterligning av Little Wing, men det blir fort tydelig at låta er så mye mer enn en Hendrix rip-off. Blackmore hadde nok tatt til seg filosofien mange av hans favorittkomponister fra barokken benyttet seg av: Hører en et tema eller en melodien en liker, er det fritt fram å låne det for å bruke det i egne komposisjoner. Blackmore lånte litt av Hendrix for å lage noe nytt. Det må jo være lov. Dessuten kan umulig Hendrix være den eneste som skal få lov til å finne fram strat'en og spille Em - G - Am i et rolig tempo. Det hadde vært for dumt. Uansett bruker Rainbow dette som utgangspunktet for en lang musikalsk reise som det er vel verdt å bli med på.

Du må som sagt tåle litt klein lyd, men On Stage er ei skive en godt kan høre på både én og to ganger.

The Rolling Stones - Love You Live

Mye negativt har med rette blitt sagt om Love You Live: Låtene går ofte for fort, og bandet spiller jevnt over i overkant slurvete, lyden er, på tross av Eddie Kramers bidrag, som en middels bootlegg, coveret er slett ikke noe å skryte av , enten på tross av eller på grunn av Andy Warhol, og Jagger er stort sett så andpusten at han sliter med å få på plass vokalen. Av og til må han nøye seg med å antyde hva tekstene egentlig skal være. Honky Tonk Women, Jumping Jack Flash, Star Star, Sympathy For the Devil og If You Can't Rock Me er alle begredelige greier, men det finnes lyspunkt:

Når Stones holder seg unna de største hitlåtene sine, funker det i grunnen ganske så bra. På s. 2 finner du versjoner av You Can't Always Get What You Want og You Got To Move som rett og slett er bra. Billy Preston og Jagger gjør en kjempejobb på sistnevnte, og på You Can't Always Get What You Want tar det seg god nok tid til å gi rom for både dynamikk og samspill. Her kan en tydelig høre at Ron Wood i 196/77 fortsatt var en habil gitarist, og at samspillet mellom han og Keith funka som det skulle. Tumbling Dice er heller ikke gal, men låta som virkelig treffer er Fingerprint File. Jagger på gitar, Ron Wood på bass og Keith med wah-wah, selv om han seinere skulle hevde å aldri ha brukt effektpedaler. Grooven er heilt på plass, og Jagger får virkelig fram den paranoide stemninga i teksten, godt hjulpet av en eller annen form for primitiv harmonizer. Fætt!

Sider tre, El Mocambo Side, er  ellers det som trekkes fram som forsonende trekk ved Love You Live, og dette er utvilsomt høydepunktet på ei skive som ellers er nettopp tvilsom. Bare coverlåter. Klubbgig. Stones har tatt av seg arenarock-hatten og viser at det egentlig, sånn heilt innerst inne, er (var) et kanonbra bluesrockband. manish Boy og Little Red Rooster er begge skikkelig seige og baktunge, og Around And Around viser nøyaktig hvor nøye Keith har studert Chuck Berry. dødsfint, og uendelig mye bedre enn Berry-rip-off'en Star Star fra side én. Det aller beste sporet på heile skiva er versjonen de gjør av Bo Diddleys Crackin' Up. Her finner de ikke bare fram til reggae-undertonene i låta, men også til sine indre jamaicanere. Tenk hvis heile skiva hadde vært like bra som dette...

Det som er bra med heile skiva er derimot at det aldri låter stadion eller arena av Stones. (Med unntak av all applausen og fyrverkeriet før ekstranummeret. Jeg mener, hvor fett er det med fyrverkeri på plate egentlig? For de fleste er det vel ikke lyden som er greia med fyrverkeri...) Til og med opptakene fra store scener låter som klubbopptak. Dette, og den middelmådige lyden, gjør at det høres ut som om plata er spilt inn på fest, og hvis en stokker rekkefølgen litt, har plata også samme progresjon som et band har på fest: Side 3 er starten på festen. Både band og publikum ha varmet opp med et par halvlitere, og stemning og form er stigende Det fortsetter på side 2 der humøret fortsatt er på topp, selv om presisjonen alt er noe preget av diverse inntak. Når en kommer til side 3, er de fleste et lite hakk for fulle og et lite hakk for lite kritiske. Stemninga er fortsatt på topp, men den musikalske kvaliteten er dalende. Side 4 representerer det stadiet der bandet er ivrigere enn noensinne etter å spille, men evnen til å gjøre dette er sterkt redusert. I tillegg har publikum for lengst mista interessen og endt opp med å snakke i munnen på hverandre, gjerne om hver sin ting. Etter Sympathy For the Devil er det ikke annet å gjøre enn å spy i buskene og ta en taxi hjem.

Cockney Rebel - The Human Menagerie

Ved første gjennomhøring kan dette høres ut som enda ei engelsk glam-plate fra det tidlige 70-tall. Enda ei plate inspirert av Ziggy Stardust. Nærmere lytting avslører derimot at det plata er mye mer enn 70-talls glam. Det er ikke det at det ikke finnes glam-innslag. What Ruby Said og Crazy Raver er begge skoleeksempel på sjangeren, men de er bare en liten del av bildet. Her finnes så mye mer.

Cockney Rebel var ett av ytterst få band på 70-tallet som bestemte seg for å klare seg uten el-gitar. El-fiolin var tingen å satse på, tenkte de, og som tenkt, så gjort. Uvant, men veldig kult. Låtene viser også mye større bredde enn en ellers kan forvente av glam-band fra samme periode, og det er ikke sjelden å høre en liten Ray Davies sittende i hjernen til Steve Harley for å forme både tekst og melodi. Broderskapet med Kinks er faktisk ganske dårlig skjult. Til slutt bør selvsagt Steve Harleys stemme nevnes, gjerne to ganger, for her snakker vi særpreg. Jeg vet ikke om det er riktig å si at han per definisjon synger stygt, men han treffer til tider kun én av to toner, og stemmen kan fort bli både skjærende og rar. Allikevel funker det. "Styggvakkert" er det visst noe som heter.

Det finnes mange gode låter på The Human Menagerie: Mirror Freak (Her funker fela enormt bra som erstatning for gitar!), My Only Vice Is the Fantastic Prices I Charge For Being Eaten Alive, den altfor korte Chamelion og Death Trip, med sitt nydelige orkesterarrangement. Det viser seg at glam-referansen bare er en ørliten bit av hva Cokney Rebel tilbyr. Her er det masse godsaker.

 Og: Eller men: Som om dette ikke var nok: Side en avsluttes med ei perle av de altfor sjeldne: Sebastian er verd prisen for både plate og anlegg til å spille den på. Frysninger hver gang låta begynner. Hver gang refrenget kommer, faktisk. Og ved oppbygginga til outroen. Og ved "we've only just begun, babe, to comprimise". Steve Harley og Cockney Rebel skulle få en lang karriere etter denne plata. Store hits og greier. Plass på samlekassetter på 80-tallet. Hadde de bare gitt ut denne skiva, eller bare Sebastian, hadde de fortsatt vært verd  huske. For ei fantastisk låt!

The HumanMenagerie er tydelig prega av samtida, stort sett på en god måte. Se for deg et glam-band med en lettere tonedøv vokalist som gjør Kinks-låter med hjelp av et fullt orkester, så får du et visst inntrykk av hva dette er.

Jackson Browne - Jackson Browne

Det må ha vært seint en lørdags kveld, for det som nå begynner å bli ganske mange år siden, etter et par øl mer enn strengt tatt nødvendig, at jeg og en fyr jeg kjente litt mer enn sånn halvveis, la oss kalle ham Rune, for det er tross alt det han het, diskuterte Jackson Browne. Det var ikke så mye til diskusjon, for vi var skjønt enige om at Jackson Browne er noe helt for seg selv.  Nesten utrolig bra, faktisk. Det som ble diskutert friskt, var nettopp hva som gjør Jackson Browne så bra. "Det er jo bare heilt vanlig musikk," utbasunerte jeg. Rune måtte si seg enig. Det var en påstand som holdt vann på alle måter. Han kunne ikke annet enn å gjenta at Jackson Browne er kjempebra, og jeg kunne bare si meg enig. Så veldig mye klokere blei vi ikke.

Jeg har fortsatt det samme problemet: Samme hvor bra Jackson Browne er, er han høyst ordinær. Han synger heilt greit. Rient og fint, men kjemisk fritt for vibrato. Både han og bandet spiller feilfritt, men ikke sånn at de tiltrekker seg noe særlig oppmerksomhet. Låtene er selvsagt fantastiske, men mange av dem låter langt ifra så bra når andre spiller dem. Det må være noe på Jackson Brownes plater som gjør alt så bra.

Det er fort gjort å tenke at den avgjørende faktoren er David Lindley. Han gjør fantastiske ting på flere Jackson Browne-skiver, men har er ikke med på debutplata. Det er riktignok et stjernelag av dimensjoner også her: David Crosby, kongen av andrestemmer, gjør harmonivokal. Jesse Ed Davis, kjent både som soloartist, fra Taj Mahals band og fra Georg Harrisons Bangladesh-konsert, spiller gitar. Det samme gjør countryhelten Albert Lee. Sneeky Pete, som spilte steel på alt som var verdt å spille steel på i tiårsskiftet '60-'70, gjør det han kan best: Å spille steel. Jimmie Fadden fra The Nitty Gritty Dirt Band spiller munnspill, Jim Gordon spiller orgel, Russ Kunkel trommer... Bare bra folk på jobb, men ingen av disse har plettfrie rulleblad, så det at de er med her, er ikke god nok forklaring aleine.

Jeg har allerede nevnt låtkvaliteten. Det er virkelig flotte låter vi snakker om. For min del er det riktignok sånn at up-tempo-låtene Doctor My Eyes og Under the Falling Sky først og fremst fungerer som motpoler til alle balladene, men jevnt over er det snakk om låtskriveri i verdensklasse: Jamica Say You Will, A Child In These Hills, Something Fine, My Opening Farewell... og Song For Adam, naturligvis. Det er innlysende at kvaliteten på låtene er viktig. Uten gode låter blir ingen plate bra.

Summen av bestanddelene holder nok som en forklaring på hvorfor nettopp denne plata er så bra, men hvorfor er så mange andre Jackson Browne-plater like bra? Da snakker vi om andre musikere, andre låter, andre produsenter, andre studioer... Til syvende og sist må en nok bare innse at det som gjør Jackson Browne så bra, er Jackson Browne. Så enkelt kan det altså være...

Høst - På sterke vinger

Høst er blant de tidlige progstolthetene her til lands. De ligger riktignok mye nærmere britisk hardrock enn Junipher Greene, Popol Vuh og Aunt Mary, men det er nok av småting her som fortsatt drar dem i progretning: Samhold har et tydelig ELP-drag over seg der bassriffet fyller funksjonen Emmersons orgel pleier å ha. Det dukker også opp King Crimsonske overganger flere ganger, for eksempel etter den tydelig Deep Purple-inspirerte introen til Dit vi må. På sin andre plate, Hardt mot hardt skulle de også plassere seg langt inne i art-rock.verdenen.

Her, flyvende på sterke vinger, holder de seg allikevel stort sett til god, norsk rock. God, norsk rock tydelig preget av klassiske engelske band, spesielt Wishbone Ash. Engelskmennenes bruk av tostemte gitararrangementer, rolige, melodiøse vers og lange solopartier finner en igjen flere steder på På Sterke Vinger, spesielt på tittellåta og I ly av mørket.

På sterke vinger har i det heile tatt veldig mye god 70-talls gitarrock. Både Svein Rønning og Lasse Nilsen spiller nøyaktig slik denne musikken bør spilles. Tromming og trommelyd treffer 100%, og bassen lever slik god progbass skal. Her er det ikke snakk om å bare ligge på grunntona. I tillegg har Rønning også lagt på passe doser med keys: Litt string ensemble, orgel, litt clavinette og moog på Satans skorpe og, selvfølgelig, dramatisk piano på I ly av mørket. Høst kan greiene sine. Dette er bra, ikke bare 'bra til å være norsk'.

Geir Jahren fant i 1974 en vei rundt engelskfella mange andre norske band falt i: Han valgte å synge på norsk, nærmere bestemt riksmål, sånn riksmål som de snakket på fjernsynsteateret, med usannsynlig tydelig artikulasjon og R-er som ruller to-tre ganger lenger enn det som er naturlig. Tekstene og språkbruken er også i god fjernsynsteatertradisjon. Hvor mange andre band har sunget om å "fatte en beslutning og få problemet løst" eller å "spille slette spill"? Det er vel heller ikke mange som har omtalt skorper som ikke kan "knuses med makt", men bare "ler av hån og forakt". Jahren er utvilsomt teatralsk, men det hører jo sjangeren til. Ingen kan si at Ian Anderson eller, spesielt, Peter Gabriel ikke var teatralske tidlig på 70-tallet.

Selv om tekstene er på norsk, er disse også tungt påvirket utenfra. De er like sjangertro som musikken. Det er lett å høre påvirkning fra svensk, mørkerød, politisk prog i Samhold og Fattig men fri (Høt-bassist, Bernt Bodahl, skulle seinere leve et liv som styrtrik, men fri...) I ly av mørke viser bandets ateistiske side. På samme måte som Peter Gabriel tidligere hadde forkynt: "God gave up this world, its people long ago" eller "The nurse will tell you liesof a kingdom beyond the skies." Høst kunne fortelle om at du skal "se ditt håp bli brutt" når "livets flamme er sluknet". Nevnte jeg at språket er utpreget fjernsynteatralsk?

Høst solgte aldri spesielt mange plater i sine glansdager, noe som igjen har ført til at du må pantsette både bil,  flatskjerm og svigermor for å få råd til et spillbart eksemplar, hvis du i det hele tatt klarer å finne et. Den gode nyheten er at På Sterke Vinger har blitt gitt ut på nytt (og på nytt) både på LP og cd. Dermed finnes det ingen god unnskyldning for å ikke ha denne norske klassikeren i hylla.

Ingen har klart å legge ut en god versjon av På sterke vinger på youtube, og siden det tross alt ikke er min jobb, får du nøye deg med spotify:

Bruce Springsteen - Greetings From Asbury Park N.J.

Så mange ord... Så utrolig mange ord... På si første skive hadde Sprinsgteen i alle fall ingen planer om å fatte seg i korthet. Han serverer endeløse strømmer med ord, tanker, små betraktninger og fortellinger. Han skulle kanskje seinere få sagt mye med få ord. Her sier han usannsynlig mye med skremmende mange ord. Information overload...

Less is more må ha vært et heilt ukjent begrep for Bruce Springsteen fra 1973. Han er tydeligvis ikke fremmed for å si ting mellom linjene, det er bare det at han har skrevet så ufattelig mange linjer. Heldigvis skreiv han imponerende tekster allerede for førti år siden, for det hadde vært slitsomt med så mye tekst hvis innholdet bare hadde vært sprøyt. Mye av dette kan beskrives som "stream of conciousness", og heldigvis fantes det mye rart i Springsteens bevissthet på denne tida. Det han derimot ikke kan ha hatt i tankene, var selvbeherskelse. Det gjaldt ikke på noen måte å holde igjen. Alt skulle ut. Helst uten å trekke pusten.

Filosofien som ser ut til å ha ligget bak teksten, avspeiler seg også i låtene og i bandets spillestil. Det gjøres aldri forsøk på å bremse, disiplinere seg eller å spille økonomisk. Under flommen av ord suser bandet avgårde uten tanke på å gjøre rom for vokalen. Synges det hektisk, skal det selvsagt også spilles hektisk. Alt annet faller tross alt på sin egen urimelighet. Det finnes selvsagt roligere partier. Pustepauser for både band og lyttere. Flere låter tas heilt ned, selvsagt ikke i intensitet, bare i tempo og volum. Det varer sjelden spesielt lenge, og stort sett fører det bare frem til at låta igjen bygges opp enda friskere enn før.

Jeg har nå alltid hatt en forkjærlighet for band som ikke nødvendigvis er så forferdelig disiplinerte... avbalanserte.. kjedelige... Det blir sjelden spennende musikk av å 'spare litt krefter til en annen dag'. En ny dag gir nye krefter, så det finnes ingen unnskyldning for  ikke gi alt når en først er i gang, noe som selvsagt også gjelder vokalister. Dette tar Springsteen og bandet (før de fikk navnet E Street Band) konsekvensen av. Det spares ikke på noe.

Det er vanskelig å velge favorittlåter fra denne plata, for det er så mange fantastisk bra låter: Blinded By the Light, Lost In the Flood, For You, Mary Queen of Arkansas, Spirit In the Night, Does This Bus Stop At 82nd Street... Og den overraskende lavmælte, men likefullt nydelige The Angel. Og selvfølgelig Growin' Up... Alt er bra. Skikkelig bra. Både tekst og musikk. Og så er det så mye av det. Enorme mengder med fantastisk tekst og musikk. Kan det bli bedre? Springsteens første plate må da utvilsomt være blant hans aller beste...

Denne ganga velger jeg å gå på tvers av egne kjøreregler. Istedenfor å legge ut et klipp med ei av låtene fra skiva, får du et liveopptak av Lost In the Flood fra Hammersmith Oden '75. Rett og slett fordi alle bør se dette konsertopptaket. Vil du heller høre plata, kan du gjøre det her.

Lynyrd Skynyrd - Pronounced 'lêh-'nérd 'skin-'nérd

Du må bare bli begeistra for Lynyrd Skynyrd allerede når du ser coveret på den første skiva deres. De er alt annet enn et fotogent band. Det hadde vært moro å se resten av bildene fra shooten, for når de endte opp med å si "dette er bildet vi går for", må utvalget har vært heller magert. Å skrive bandnavnet med tegneserieknokler hjelper ikke. Bandet er kjemisk fritt for planlagt image. Ingen stylister, ingen trendanalytikere, bare en guttegjeng som spiller i band, avbildet i det tøyet de tilfeldigvis gikk i den dagen. Passe upretensiøst.

Låtene på Pronounced... er også gjennomført jordnære. Plata åpner med opptelling til I Ain't the One, og en hører allerede før første tone lyden av rommet der disse opptakene har blitt gjort. Det har riktignok blitt lagt litt 'skumle' baklengseffekter på trommeintroen, og saksa de har brukt som perk panoreres fram og tilbake, men det låter fortsatt tørt. Enkelt. Ikke noe tull, bare lyden av et band i et rom med trevegger.

Samme lydbilde går som en rød tråd gjennom plata. Litt småting legges riktignok på, for eksempel mellotron på Tuesday's Gone, litt ekstra klang på trommene på Simple Man og akustiske innslag med Mississippi Kid, men noen svære arrangement hører en lite til. På tross av at dette er arbeidet til et seksmannsband, er produksjonen ganske så beskjeden.

Det er ikke så verst bredde i låtmaterialet. Vi går fra James Gang-ish gitarfunk med Poison Whiskey til rein honky tonk i Gimme Three Steps og fra den sorgtunge balladen Tuesday's Gone til klassisk bluesrock med I Ain't the One. Litt bondsk blir det også med Mississippi Kid. I tillegg er selvsagt Free Bird på plass, den ultimate luftgitarlåta.

Ronnie Van Zants tekster tar opp aktuelle tema for sørstatsborgere: En må holde seg unna hjemmebrenten, leve et enkelt liv, ikke tukle med andres damer og ellers ikke bry seg for mye om hva som skjer i resten av verden, for der er det ikke så mye å glede seg over.

Pronounced 'lêh-'nérd 'skin-'nérd er ikke stor kunst, og det gir den seg heller ikke ut for å være. Det den er, er et første møte med et band det er lett å la seg sjarmere av. (Etterhvert som tiårene gikk og originalmedlemmer falt fra skulle bandet bli skremmende lite sjarmerende, men det er en annen historie.)

Guns n' Roses - Appetite For Destruction

Appetite For Destruction har etterhvert fått klassikerstatus. Den har dukka opp på lister over beste debutalbum og blitt omtalt som ei av de viktigste rockeskivene seint på 80-tallet. Da den kom ble den oppfattet som et friskt pust i en rockebransje som mer eller mindre hadde stivna. Guns n' Roses føltes som langt mindre ufarlige enn puddelrockerne som herjet på den tida. De var også mye løsere i snippen og rett og slett mer rock & roll enn metal-bandene som hadde dominert 80-tallet. Selv om sounden deres stort sett var basert på tidlig Aerosmith og New York Dolls, representerte Guns n' Roses, om ikke noe nytt, så i alle fall en forandring: Les Paulen skulle igjen kobles rett i Marshallen, og kompet var friere og mindre innstudert. Bluesskalaen kom inn igjen i rocken. Ikke så dumt.

I ettertid er det allikevel ikke så lett å se hva som skilte Guns n' Roses ut. Trommene låter like gigantisk som på andre 80-tallskiver og Axl Roses gnavete falsett hører definitivt hjemme nøyaktig i 1987. De har kanskje med seg flere retro-referanser, og de hadde unektelig en troverdig bad boy-image, men ikke mer troverdig enn Mötley Crües (Er det der tødlene skal være?) bad boy-image. Og heller ikke mer retro enn at de stort sett låt som en kombinasjon av Faster Pussycat og (igjen) Mötley Crüe som spiller cover av Back In the Saddle Again.

Da plata kom ut i 1987 markerte den starten på en bølge som skulle vare et stykke inn på 90-tallet, der altfor mange musikere med bakgrunn i metal-band skulle gjøre mer eller mindre vellykkede forsøk på å spille god gammeldags hardrock slik det ble gjort i hine hårde dager. Det kom ikke så mye god musikk ut av akkurat dét.

Appetite for Destruction er kanskje en viktig skive rockehistorisk, men i dag høres den ikke ut som så mye mer enn et litt leit forsøk av Sunset Strip-gutter på å lage sin egen versjon av Aerosmiths Rocks. Det er tilløp til gode idéer her. Riffet på Nighttrainn er jo kult. Slash spiller tøft, når han ikke har det for travelt. Men: For min del er det for lite her som gjør det verdt å lide seg igjennom tolv låter med (W.) Axl Roses enerverende vokal. Jeg vet mange er uenig med meg. Det er heilt ok. Kos deg med den du, hvis du vil.

Aerosmith - Aerosmith

I nesten tredve år har Aerosmith vært et vanvittig gnål og et mediesirkus der aktørene har fremstått som mindre og mindre sympatiske. Og mindre og mindre intelligente. For førti år siden ga de ut debutskiva si. Om de var sympatiske og intelligente individer da, vet jeg forferdelig lite om, men som band var de mildt sagt sjarmerende.

Aerosmith hadde allerede eksistert i noen år da de slapp sin første plate, men på mange måter låt de fortsatt som nybegynnere. Ikke amatørmessig og haltende, men oppriktig begeistra for det de holdt på med. I 1973 var det ikke så mye av det Aerosmith dreiv med som ikke hadde blitt gjort før, men de spilte som om ingen i heile verden hadde tenkt på disse tingene før. På denne skiva låter Aerosmith friskt, inspirert og en smule naive. På en god måte.

Alle de åtte låtene her er fortsatt verd å høre på. Dream On har selvsagt blitt spilt fullstendig i hjel, og nyere versjoner har fjerna alt som gjør låta bra. Slik den fremstår her, i all sin enkelhet, går det an å høre at det faktisk er en av Steven Tylers fineste låter. Ellers er Mama Kin nok det mest kjente kuttet, og også denne låter mye kulere her enn slik de seinere skulle spille den live. Make It er en glimrende åpningslåt på alle måter, noe som blir understreket av linja "Good evening, people, welcome to the show". Dette var selvsagt også bandets åpningslåt live på denne tida. One Way Street har en utrolig kul shuffle-groove. Movin' Out har stjålet introriffet sitt fra Spooky Tooths Better By You Better Than Me, men blir ikke noe dårligere av den grunn. I tillegg gjør de en versjon av Walkin' the Dog som langt overgår Stones' versjon fra det glade 60-tall.

På denne plata har ikke Steven Tyler fullt ut utviklet sangstilen han etterhvert ble kjent for. Stemmen høres ut som om den kommer fra lengre nede i halsen, noe som gjør at det klinger litt merkelig til tider. Merkelig, men sjarmerende. Joe Perry på sin side spiller enklere enn han seinere skulle gjøre. Enklere og ryddigere. Han kunne godt ha holdt lenger på denne spillestilen. Den som virkelig holder plata sammen, er allikevel Joey Kramer. Han har en bunnsolid groove gjennom heile plata. Shuffle, ballader, hardrock... Alt sitter, og han samarbeider glimrende med bassist Tom Hamilton. Og forresten: Brad Whitford er også med...

Aerosmith er kanskje ikke veldig originale her, men de har en heilt egen sound, en sound de selv skulle klare å klusse til helt uten hjelp utenfra etterhvert som de fikk for mye penger, for mye oppmerksomhet og for mange muligheter til å foreta dårlige avgjørelser. De har etterhvert gitt ut altfor mange plater som verden kunne ha klart seg godt uten. Denne her kan verden utmerket godt leve med.

Pearl Jam - Backspacer

Heldigvis insisterer Pearl Jam alltid på å få ut tingene sine på vinyl, for etter ei skuffende skive i 2006, hadde jeg i grunnen mista troen på bandet. Hadde Backspacer bare vært tilgjengelig på cd, hadde jeg latt den seile i sin egen sjø. Sånn skulle det ikke gå. Coveret er riktignok ikke så kult, og utførelsen er enklere enn på tidligere LPer, men vinyl er vinyl, og full-size innleggshefte er jo alltid ok. Plata blei kjøpt.

At innpakninga er enklere enn før skulle vise seg å passe perfekt med innholdet. Låtene er kortere og mer direkte enn på Binaural og Riot Act, og mye mer minneverdige enn de litt uferdige låtene fra Pearl Jam. Det er på mange måter ei plate som er lettere å fordøye. Lettere å ta inn uten at den blir kjedelig eller overfladisk. Nå er det jo sånn at det at et band har laget ei mer melodiøs skive ikke alltid er et godt tegn, men siden det var nettopp gode melodier som manglet på forgjengeren, er dette et stort steg i riktig retning.

Ikke alle låter er like gode, men når de fem første sporene virkelig treffer der de skal, er mye gjort. Det får ikke hjelpe at side to har et par kutt du fort glemmer. Når de allikevel er glemt, sitter en igjen med en håndfull fine låter: Force of Nature, Gonna See My Friend, Got Some, The Fixer, Just Breathe...

Det er ikke så mye som minner om Tens Alive, Even Flow eller Jeremy, men så har det tross alt gått nesten tjue år mellom disse to platene. Noe bør jo forandre seg over såpass lang tid.

Backspacer får nok aldri status som en milepæl i rockehistorien, men den er absolutt et bevis på at lufta ikke heilt har gått ut av Pearl Jam-ballongen.

Junipher Greene - Friendship

Norsk progrock! Endelig! Om ikke det passer så godt å bruke om visse plater som kom ut i 2012, er det slett ikke så upassende å bruke om Junipher Greene og deres Friendship fra 1971. Dette er blant de tidligste eksemplene på norsk progrock, eller progressiv pop, som det ble kalt. Selvsagt uttalt med gode, runde o-er i både progressiv og pop. De var jo tross alt på labelen  til Arne Bendiksen.

I 2007 ble Frindship kåret til tidenes norske album. Denne plata ble omtalt som det beste som noensinne har blitt utgitt her til lands, og ingen protesterte. Plata er et usedvanlig solid stykke arbeid. Det bobler over av kreativitet, originalitet, vilje til å eksperimentere og evne til å skrive både korte hardtslående rockelåter og store, gjennomarrangerte verk. At dette er ei bunnsolid plate laget av høyst kompetente musikere, kan det ikke være tvil om. Lyden er klassisk tidlig 70-talls-lyd. Perfekt for bandet og låtene. Friendship er helt enkelt ei veldig bra plate.

Det er ikke rart vi er stolte av Friendship her i gamle Norge. Det er heller ikke rart en var stolt av både plata og bandet allerede i 1970. Så stolte var vi faktisk at norsk presse anså dem som langt bedre enn samtidige utenlandske band. Nyutgivelsen av plata inneholder et innleggshefte med info om plata og gamle avisutklipp. Et par av disse omtaler en konsert i Njårdhallen der Junipher Greene spilte support for Deep Purple. Mens Purple blir slaktet som uoriginakle, støyete og arrogante (Ian Paices trommesolo blir beskrevet som en hån mot publikum.), blir Junipher Greene hyllet for sin originale musikk og nærmest feilfrie opptreden. Det er opplest og vedtatt at Junipher Greene var et fantastisk band.

Er det så lov å kritisere Junipher Greene for noe annet enn engelskuttalen? Tja... Selv om Friendship låter enormt kult, og selv om bandet er skremmende dyktige, er den én ting de ikke er så gode på: Hardrock. Det funker sinnsykt bra når det ligger løsere, litt jazzprega rytmer i bunnen. Når de derimot går for en litt hardere sound med litt tyngre beat, blir det litt stivt. Junipher Greene kan/kunne ikke overgås når det gjelder den progressive sida av musikken. Når det gjelder rockebiten, traff nok Aunt Mary og Høst bedre.

Dette spiller selvsagt forferdelig liten rolle. Friendship er det blant det beste som noensinne har blitt produsert av progressiv musikk i Norge. Progressiv pop. Med runde o-er.

Humble Pie - Eat It

At Humble Pie slapp sitt bobbelt-album Eat It i 1973, et år etter Exile On Main Street kom ut, er nok ingen tilfeldighet. Akkurat som Exile har også Eat It fire sider med hver sin (nesten) tydelig definerte personlighet. For Humble Pie sin del betydde det ei rockeside,ei soulside, ei akustisk side og ei liveside, og akkurat som på Exile, lekes det her med country, soul, blues og, selvsagt, god, god rock. Skulle det fortsatt være tvil om sammenheng, kan jo det at Steve Marriot skriker "we wanna pay tribute to the Rolling Stones!" før de raser inn i en liveversjon av Honky Tonk Women. Det er ikke umulig at Humble Pie var klar over hva Stones dreiv med.

Når det er sagt, er ikke Eat It "Exile light". Det låter umiskjennelig som Humble pie. Gregg Ridley basser mye tyngre enn Bill Wyman, Jerry Shirley spiller langt ifra like nøkternt som Charlie Watts, og både Marriot og Clempson spiller i et høyere gir enn Keith og Mick Taylor. Alt dette matcher selvsagt Marriots fantastiske  rock n' soul-vokal perfekt. På sitt beste var han heilt utrolig bra, og her er han utvilsomt på sitt beste.

Det finnes ingen hitlåter på denne skiva. Ingen låter som dukker opp på bilradioen din innimellom, ingen låter som dukker opp på Absolute Seventies eller som en del av Guitar Hero, men det finnes en bønsj fete låter allikevel: Get Down To It, Black Coffee, I Believe, der Marriot gjør sin feiteste Ray Charles-imitasjon, de akustiske numrene Say No More og Summer Song og, selvsagt, Up Our Sleve, som Motorpsycho seinere skulle framføre for intetanende publikum.

På Eat It fikk The Pie med seg The Blackberries, tre soulsyngedamer, som korer skremmende bra, og som funker perfekt som motstykke til marriots hvite soul . Nå kjenner jeg jo ikke Robinson-brødrene, men det er fristende å tro at enten Chris eller Rich hadde hørt litt på Eat It før The Black Crowes inviterte med seg soulsyngedamer på The Southern Harmony and Musical Companion. Remedy hadde aldri vært det samme uten kor. Humble Pie gjorde samme greia i '73.

Eat It bør du kjøpe på vinyl, og du bør passe på at du får en utgave med både gatefold og innleggshefte. Her finner du skitkule livebilder, utdrag fra tekster og mildt sagt tidsriktige illustrasjoner. Plata ser like riktig ut som den låter.

Ikke alle låtene er fantastiske, men, selv om det finnes dødpunkter, er Eat It ei plate du trygt kan båre høre og se på mer enn én gang.

The Who - Quadrophenia

Når jeg tenker over det, skjønner jeg ikke heilt hva fascinasjonen for Quadrophenia kommer fra. De 17 låtene forteller historien om moden Jimmy og hans eksistensielle krise, og det må innrømmes at Jimmy rett og slett er usannsynlig teit. Alle problemene hans og alt han sliter med, kan han takke seg selv for. Jimmy er en fjomp. Han liker å være en del av store gjenger, gjerne store gjenger som går løs på to-tre stakkars rockere fordi de har skinnjakke. Jimmy ser opp til lederen av gjengen bare fordi han har dyrere dress, flere speil på scooteren og nye dansemoves. Jimmy er hekta på mote og gjør alt han kan for å være trendy. Jimmy putter i seg en haug av piller.

Jeg har forferdelig lite til felles med Jimmy, og hadde heller ikke det da jeg var tyve. Hvis du studerer hva han har å melde, er det lite å bli imponert av. Han er selvsagt representativ for mod-bevegelsen. Han er nok på mange måter den erketypiske mod-gutten. Townshend var midt i miljøet selv, og hadde hatt nesten ti år på seg for å fordøye inntrykkene før han skreiv Quadrophenia. Med Jimmy og Quadrophenia tar Townshend heilt sikkert mod-bevegelsen på kornet. Men det angår rett og slett ikke meg.

Hvorfor var jeg da nesten sykelig opptatt av Quadrophenia i flere år? Townshend satt i alle fall ikke ord på tanker jeg kjente igjen. Ikke tydelig definerte følelser heller. Det han gjorde var å sette musikk til frustrasjonen en ofte finner hos unge menn. Unge menn som egentlig ikke har så mye å være frustrert over, men som har såpass med fritid at de klarer å pønske ut hva de mener er galt med livene deres. Quadrophenia setter kanskje ikke ord på hva det vil si å være ung, men den setter musikk til det.

Vi får la tekst, historie og Jimmy seile i sin egen sjø heretter...

Quadrophenia har fire musikalske hovedtema. (Selvsafgt knytta opp mot storyen, men den skulle vi jo ikke snakke mer om...) Hvert av dem er tildelt ett av bandmedlemmene. Alle, med unntak av John Entwhistles tema, Is It Me, er utgangspunkt for egne låter, og alle, med unntak av Keith Moons tema, Bell Boy, flettes inn som del av andre låter.

Quadrophenia er usedvanlig gjennomarbeidet med avanserte arrangementer og oppbygninger av låter som i utgangspunktet er relativt enkle. I tillegg gir de to instrumentale kuttene oss utallige variasjoner over temaene. Bare The Real Me står aleine som ei nedstrippa rockelåt. Det er et storslagent, overdådig og pompøst verk vi har med å gjøre. For mange blir det nok i drøyeste laget å fordøye dette, for min del reddes plata av to ting: At låtene jevnt over er fantastisk bra, og at The Who spiller sånn bare The Who kan. Til tider buldrer, hamrer, raser og velter det avgårde. Andre steder låter det skjørt og forsiktig. Og det svinger aldri. Hvordan kan det det med Keith Moon bak trommene? Samme hvor samspilte bandet er, og samme hvor mye energi de klarer å levere, får du aldri lyst til å klappe på to og fire. Det låter rett og slett som The Who.

På grunn av sammenblanding av tema, kan det i utgangspunktet være vanskelig å skille noen av låtene fra hverandre, og etter første gjennomhøring er det ikke umulig at det er de fire temaene som har festa seg, ikke enkeltlåtene. Når en blir bedre kjent med skiva, oppdager en særtrekk ved alle låtene, og det er nok av minneverdige låter: I'm One, Drowned, The Dirty Jobs, The Real Me, 5:15 og Love Reign O'er Me, finalen og utvilsomt platas høydepunkt.

Til tider blir Quadrophenia i overkant dramatisk, og den er banskeligere tilgjengelig enn Who's Next som kom før eller The Who By Numbers som kom etter. Det er ikke uten videre ei plate som griper deg umiddelbart. På den annen side er Quadrophenia blant de mest helhetlige og gjennomarbeida konseptalbumene som finnes, og, spør du meg, også blant de beste.

Bob Dylan - Blonde On Blonde

Verdens første dobbelt-LP?

Det er sagt og skrevet altfor mye om Blonde On Blonde allerede. Unødvendig mange har pekt på at lyden jevnt over er litt for skarp og litt for tynn, at Dylan synger surt både her og der, at munnspillet hans ofte bare antyder melodier, at bandet er i overkant skranglete, at Rainy Day Women #12 & 25 slett ikke har noen dyp, poetisk tekst slik en forventer av Dylan og at tamburinen på nettopp denne låta ofte bommer stygt på taktslagene, at Dylan begynner feil på sjette linja i fjerde verset verset av I Want You, at Sad Eyed Lady of the Lowlands varer altfor lenge...

Hvis en vil, kan en klage på uendelig mye, og mange av innsigelsene er slett ikke usaklige, men de som henger seg opp i disse bagatellene, går glipp av noe mye mer grunnleggende: At Blonde On Blonde er ei heilt fantastisk plate. 

Nå er det selvsagt også skrevet altfor mye om hva som gjør Blonde On Blonde så uendelig mye bedre enn andre plater. Da vurderes skiva vanligvis etter mindre målbare kriterier: Det at den er spilt inn live i studio gjør at bandet låter usedvanlig organisk, at Dylan har en formidlingsevne som overgår det meste, at Blonde On Blonde fortsetter Dylans banebrytende arbeid med å forene rock- og visetradisjon, at Sad Eyed Lady of the Lowlands er så bra at den strengt tatt varer altfor kort, at Dylan beviser en nesten umenneskelig beherskelse av det engelske språket...

Jeg tenker ofte følgende om Blonde On Blonde: Se for deg en liten gutt, kanskje fem år gammel, sittende i sandkassa mens han synger og trommer på bøtta si. Han synger ikke reint, han glemmer teksten, og han trommer mildt sagt helt i sin egen taktart. Allikevel svinger det noe heilt dyrisk, i det minste for ham. Gi denne lille gutten en håndfull fantastiske låter og et komp av likesinnede, og du har Blonde On Blonde. Alle musikalske retningslinjer tilsier at det ikke skal funke, men det låter himmelsk... 

The Smashing Pumpkins - Machina/the Machines of God

Billy Corgans stemme er ikke for hvem som helst. Den er mildt sagt særpreget. Stemmen hans er også en så viktig del av Smashing Pumpkins' sound at du nok vil slite med å høre på bandet hvis du ikke kan utstå vokalen. Det finnes nok av andre særegenheter ved Smashing Pumpkins, men det er Corgan som for alvor gir dem et unikt lydbilde, noe som ikke er alle forunt. Billy Corgan har med andre ord gjort sine begrensninger til en fordel for bandet.

Machina/The Machines of God kom ut da Pumpkins' popularitet var dalende. Toppunktet ble nådd noen år tidligere med Mellon Collie and the Infinite Sadness, men i 2000 hadde denne plata allerede kommet og gått, og oppfølgeren, Adore, ble spilt inn uten trommeslager, og gitt ut uten like stor suksess som forgjengeren.  På Machina... var Chamberlin tilbake, frisk og avvent. Det var på tide å reise kjerringa. Heilt sånn skulle det ikke gå, men, selv om plata solgte dårlig, er det ikke automatisk noen dårlig plate.

De fleste av låtene på Machina... er produsert etter samme lest: Klare definerte trommer i bunnen, vokalen på topp, og et voldsomt lydteppe av varme basser, fuzz- og/ eller chorusgitarer og synther i midten. Låtene flyter nærmest euforisk avgårde. Av og til strippes sakene selvsagt noe ned, og enkeltinstrumentene blir mer definerte, andre ganger glir også vokal og trommer inn i lydteppet, og det høres til tider mest ut som om det har samlet seg støv på stiften. Lydblidet er breit, stort, rikt på overtoner, nyansert... Organisk er det derimot aldri.

Det finnes mange veldig ok låter på denne skiva, spesielt de mer melankolske øyeblikkene, som This Time og Stand Inside Your Love, og det funker fint når lydbildet åpnes litt opp på pop-låtene Try Try Try, I of the Mourning og Raindrops + Sunshowers. Det føles også friskt når lydteppet for en gangs skyld bygges opp også av akustiske elementer på Wound. Den voldsomme produskjonen på Heavy Metal Machine, The Everlasting Gaze og The Imploding Voice blir derimot fort for masete.

De som kun har sans for minimalisme, som er på jakt etter 100% organisk musikk, som gjerne vil høre det knirke i pianokrakken, som insisterer på at "less is more", vil nok ikke ha så stor glede av Machina/the Machines of God. Hvis du ikke lar deg skremme av musikalsk stormannsgalskap, er dette en mer enn ok skive å høre på. Har du i tillegg sans for forseggjorte LP-cover, er innpakninga er stor bonus her, for dette er virkelig ei fin skive å se på. Synd den ikke kom ut før strekkodenes tid.

The Avett Brothers - I and Love and You

'Real music for real people' er ikke så lett å oversette til norsk. 'skikkelig musikk for skikkelige mennesker' blir i alle fall heilt feil. 'Ekte musikk for ekte mennesker' er litt bedre, men heller ikke spesielt vellykka. 'Virkelig...' låter heller  ikke bra. Det kan like godt stå uoversatt.

The Avett Brothers lager i alle fall jordnære musikk om jordnære tema: Vennskap, selvinnsikt, kjærlighet, både lykkelig og ulykkelig. Musikken er enkelt arrangert, stort sett med akustiske instrumenter. En god dose folk, en smule country, litt bluegrass og solid kjenneskap til amerikansk singer/songwriter-tradisjon er utgangspunktet for brødrene, og alt blir fremført med en energi som har fått enkelte anmeldere til å bruke uttrykket 'punk-attitude'. De om det.

I and Love and You har akkurat stor nok variasjon til at alle de tretten låtene fortjener sin plass på plata. Hvert spor har sin egen 'personlighet'. Mine favorittlåter, for eksempel tittellåta, Laundry Room og January Wedding, er ganske så lavmælte låter, og de avløses av friskere låter, som Kick Drum Heart og Slight Figure of Speech. Passe variert, men aldri sprikende.

Rick Rubin står som produsent, og plata er gitt ut på American. Dette sier i grunne det meste om hva du kan forvente. Rubin har fortsatt i samme spor som han var i da han jobba med Johnny Cash: Produksjonen er nedstrippa, til tider minimalistisk, og bandets grunnbesetning med bass, banjo og gitar blir kun utvidet med det aller nødvendigste. Ingen triks, og ikke noe lureri. Bare enkel, god musikk. For enkle, gode mennesker, kanskje?

El Doom and the Born Electric - El Doom and the Born Electric

Jeg kom et godt stykke på vei i en lang, lang tekst om El Dooom and the Born Electric. Altfor lang. Unødvendig lang. Spesielt når alt jeg ville fram til var: Bra plate, gode låter. Supre musikere som spiller dødsfett, gammel som ung. Konge vokal også. Liker du prog, vil du like El Doom and the Born Electric.Et par steder får vokalen litt sånn "they're-coming-to-take-me-away-ha-ha-preg", noe jeg synes er litt slitsomt, men det får være mitt problem.

Fint cover også, forresten. Skal ikke så mye fantasi til for å se hvem som står bak...

Ole Petter Andreassen gikk hardt ut da han skulle promotere denne skiva: "Norsk prog - endelig!!" Endelig norsk prog, du liksom... Men det var allikevel grunn til feiring: Norsk prog også i 2012. Awright!

Audioslave - Out of Exile

Out of Exile er lettest å beskrive ved å si hva den ikke er: Dette er ikke Rage Aganinst the Machine. Det er ikke Soundgarden. Her finner du ikke et rikt og variert lydbilde. Det har ikke blitt lagt mye arbeid i å få til et kult LP-cover. Koblinga mellom Chris Cornell og Rage-kompet er ikke en dårlig idé, men bandet har ikke nok gode låter til å fylle en dobbelt-LP.  Dette er ikke bandets første utgivelse, og visstnok ikke den siste. Dette er ikke på høyde med bandets selvtitulerte debut. Plata er ikke dårlig, men ikke veldig bra heller...

Out of Exile er derimot velprodusert med tolv heilt greie låter, noen greiere enn andre, selvsagt. Bandet spiller like tight som Rage alltid gjorde, bare enklere. Tom Morellos gitarspill er fortsatt kult, men mye mer tradisjonelt enn tidligere. Chris Cornell synger mer enn tøft nok, men melodiene er ikke like originale som i hans glansdager.

Nå er det jo urettferdig å bedømmme et band med utgangspunkt i hva det ikke er eller i hva medlemmene har drevet med tidligere. Faktisk føltes det ganske gubbete å klage over at alt var bedre før, for Audioslave var jo tross alt et knakende godt liveband, også på første turné der de heller spilte coverlåter enn Rage og Soundgarden. Låtene var som skreddersydd for gigantiske arenaer der de kunne spilles høyt for mange mennesker på en gang. Refrengene var perfekte for de som likte å skråle i kor. På seinere turnéer var det allikevel slik at ting ikke virkelig tok av før Soungarden- og spesielt Ragematerialet ble dratt fram.

Jeg er ikke stolt av det, og jeg kjenner det knaker i gikta samtidig som evnen til å bruker moderne teknologi svikter når jeg sier at disse folka var bedre før. Hver for seg. Audioslave er et eksempel på at resultatet noen ganger kan ende opp med å være mindre enn summen av enkeltdelene.

Motorpsycho - Trust Us

Det spraker, det knitrer, og det skurrer... Motorpsychos Trust Us snurrer på tallerkenen for gud-vet-hvilkente gang. Noen plater albuer seg vei inn i livet og tar opp skremmende mye plass, de fleste av disse før en rekker å fylle femogtyve. I mitt femotyvende år dukket det opp to sånne plater. Den ene av dem var nettopp Trust Us. Før 1998 hadde jeg ikke heilt skjønt hva alt dette maset om Motorpsycho gikk ut på, sikkert fordi jeg ikke tok meg tid til å sjekke. Da sjefen min på Justvik bydelshus nærmest tvang meg til å høre på Ozone (og bonussporet, Young Man Blues), forsto jeg at dette måtte undersøkes nærmere. Dette var selvsagt på høy tid.

I ettertid er det lett å tenke at jeg burde ha visst mye bedre mye tidligere. Motorpsycho og jeg hadde vært på kollisjonskurs lenge, men først med Trust Us kom sammenstøtet. I 1998 hadde jeg for alvor fått øynene opp for progen. Ikke flinkis-prog som Porcupine Tree eller progmetal, heller engelsk 70-talls-greier og svenske helter. Samme året lot Motorpsycho mellotronen, thereminen, taurusen, loopene og lydeffektene få frie tøyler og laget sitt mest progga album med Gebhardt på trommer. Kollisjonen var uunngåelig.

Trust Us inneholder selvsagt nok ur-motorpsychoeske elementer. Forskjellen fra tidligere er bare at enkelte sider av bandet har blitt satt litt på hold for å gi bedre plass til andre kvaliteter. Instrumentale jammepartier som i 577  varer LENGE. Tunge låter er blytunge. De hysteriske støypartiene i Psychonaut tar fullstendig avgårde, og loopene i The Ocean In Her Eye er fylt til bristepunktet med overtoner, analoge filtre og space-echo. Når Bent eller Snah setter beinet på Taurus-pedalene på Vortex Surfer og Taifun, fylles bunnregisteret med herlig, varm, analog bass. Moderasjon kan umulig ha vært et kriterium da gutta jobbet i Athletic Sound i Halden seint på høsten i '97.

Flere av låtene er produsert etter 'snøballprinsippet', de vokser og vokser etterhvert som tida går. Flere og flere lyder og instrument kommer til lenge etter at en trodde det var fullt, og bandet gir seg ikke før alt koker over. Psychonaut er stjerneeksempelet på dette. Ozone følger samme filosofi, om enn ikke like tydelig.

Det som virkelig kjennetegner Trust Us er allikevel bruken av dynamikk. Kontraster mellom sterkt og svakt gjennomsyrer plata. Det kan være forsiktige crescendoer og decrescendoer eller brå overganger, men leken med volum, både høyt og lavt, kjennetegner skiva. Ta deg tid til å høre Vortex Surfer og legg merke til hvordan låtene vokser fra fra å så vidt overdøve suset fra stereoanlegget til å fylle heile stua (eller hodet for de som foretrekker headset). Radiance Freq (kalt Radiator Freak på innercoveret) har samme utvikling, samtidig som den har sterke kontraster underveis. For 15 år siden var det tydeligvis dynamikk som gjaldt.

Vokalen er som alltid... særegen. Det er så deilig at Bent og Snah ikke låter som skolerte sangere. Det er heilt fantastisk at en kan høre at det koster litt for dem å få til vokalen. Det ligger innsats bak, og de synger med en nerve som er sjelden blant mer tekniske sangere. I tillegg har de et særpreg de fleste skolerte vokalister kan se langt etter. På Trust Us har bandet skapt en heilt naturlig symbiose mellom dette særpreget og stemningene i låtene. Å høre disse låtene sunget av andre, er heilt utenkelig.

Retrofaktoren var i 1998 mye sterkere enn den hadde vært tidligere. Støysaxen på Psychonaut låter soom om den kan være løfta rett av en Stooges-skive, mellotronen som innleder Vortex Surfer, hører til i samme nabolag som mellotronen som leder inn i avslutnigspartiet i In the Court of the Crimson King, både den overkomprimerte kassegitaren og Hiwatt-lyden til Snah på Ozone skriker 1970. Jammedelen på 577 gir assosiasjoner til for trange Adidas-t-skjorter og fettete hår (tidlig David Gilmour), men med en høyere intensitet, og når Superstooge roer seg ned, tenker jeg fort på Jerry Garcias solo på David Crosbys What Are Their Names eller kanskje en av de uendelig mange versjonene av Dark Star. Lydbildet er selvsagt modernistert, det er ingen tvil om at et nytt årtusen er rett rundt svingen, men alt som foregår på denne plata er godt og trygt forankret i tradisjoner.

Trust Us har ingen catchy pop-låter à la Waiting Fot the One. Hey Jane er både kort og fengende, men mens Waiting For the One sitter i sola sammen med alle vennene sine, står Hey Jane og lurer i skyggene, mest klar for at folka skal gå hjem så det blir litt fred å få. Låta egner seg godt for radiospilling, og den gjør seg utmerket på en bilstereo, men noen sommerhit er den ikke. Dette til tross er den Trus Us' mest kommerse øyeblikk. For noen må dette ha vært en skuffelse. Jeg var overlykkelig. Det er jeg fortsatt.

Det spraker, det knitrer og det skurrer... Det er lyden av ei plate som er spilt fullstendig i hjel.


Forresten: Tidligere nevnte bydelshusleder var også ansvarlig for 1998s andre store åpenbaring: Taj Mahals Happy Just to Be Like I Am.