Ved første gjennomhøring kan dette høres ut som enda ei engelsk glam-plate fra det tidlige 70-tall. Enda ei plate inspirert av Ziggy Stardust. Nærmere lytting avslører derimot at det plata er mye mer enn 70-talls glam. Det er ikke det at det ikke finnes glam-innslag. What Ruby Said og Crazy Raver er begge skoleeksempel på sjangeren, men de er bare en liten del av bildet. Her finnes så mye mer.
Cockney Rebel var ett av ytterst få band på 70-tallet som bestemte seg for å klare seg uten el-gitar. El-fiolin var tingen å satse på, tenkte de, og som tenkt, så gjort. Uvant, men veldig kult. Låtene viser også mye større bredde enn en ellers kan forvente av glam-band fra samme periode, og det er ikke sjelden å høre en liten Ray Davies sittende i hjernen til Steve Harley for å forme både tekst og melodi. Broderskapet med Kinks er faktisk ganske dårlig skjult. Til slutt bør selvsagt Steve Harleys stemme nevnes, gjerne to ganger, for her snakker vi særpreg. Jeg vet ikke om det er riktig å si at han per definisjon synger stygt, men han treffer til tider kun én av to toner, og stemmen kan fort bli både skjærende og rar. Allikevel funker det. "Styggvakkert" er det visst noe som heter.
Det finnes mange gode låter på The Human Menagerie: Mirror Freak (Her funker fela enormt bra som erstatning for gitar!), My Only Vice Is the Fantastic Prices I Charge For Being Eaten Alive, den altfor korte Chamelion og Death Trip, med sitt nydelige orkesterarrangement. Det viser seg at glam-referansen bare er en ørliten bit av hva Cokney Rebel tilbyr. Her er det masse godsaker.
Og: Eller men: Som om dette ikke var nok: Side en avsluttes med ei perle av de altfor sjeldne: Sebastian er verd prisen for både plate og anlegg til å spille den på. Frysninger hver gang låta begynner. Hver gang refrenget kommer, faktisk. Og ved oppbygginga til outroen. Og ved "we've only just begun, babe, to comprimise". Steve Harley og Cockney Rebel skulle få en lang karriere etter denne plata. Store hits og greier. Plass på samlekassetter på 80-tallet. Hadde de bare gitt ut denne skiva, eller bare Sebastian, hadde de fortsatt vært verd huske. For ei fantastisk låt!
The HumanMenagerie er tydelig prega av samtida, stort sett på en god måte. Se for deg et glam-band med en lettere tonedøv vokalist som gjør Kinks-låter med hjelp av et fullt orkester, så får du et visst inntrykk av hva dette er.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar