Out of Exile er lettest å beskrive ved å si hva den ikke er: Dette er ikke Rage Aganinst the Machine. Det er ikke Soundgarden. Her finner du ikke et rikt og variert lydbilde. Det har ikke blitt lagt mye arbeid i å få til et kult LP-cover. Koblinga mellom Chris Cornell og Rage-kompet er ikke en dårlig idé, men bandet har ikke nok gode låter til å fylle en dobbelt-LP. Dette er ikke bandets første utgivelse, og visstnok ikke den siste. Dette er ikke på høyde med bandets selvtitulerte debut. Plata er ikke dårlig, men ikke veldig bra heller...
Out of Exile er derimot velprodusert med tolv heilt greie låter, noen greiere enn andre, selvsagt. Bandet spiller like tight som Rage alltid gjorde, bare enklere. Tom Morellos gitarspill er fortsatt kult, men mye mer tradisjonelt enn tidligere. Chris Cornell synger mer enn tøft nok, men melodiene er ikke like originale som i hans glansdager.
Nå er det jo urettferdig å bedømmme et band med utgangspunkt i hva det ikke er eller i hva medlemmene har drevet med tidligere. Faktisk føltes det ganske gubbete å klage over at alt var bedre før, for Audioslave var jo tross alt et knakende godt liveband, også på første turné der de heller spilte coverlåter enn Rage og Soundgarden. Låtene var som skreddersydd for gigantiske arenaer der de kunne spilles høyt for mange mennesker på en gang. Refrengene var perfekte for de som likte å skråle i kor. På seinere turnéer var det allikevel slik at ting ikke virkelig tok av før Soungarden- og spesielt Ragematerialet ble dratt fram.
Jeg er ikke stolt av det, og jeg kjenner det knaker i gikta samtidig som evnen til å bruker moderne teknologi svikter når jeg sier at disse folka var bedre før. Hver for seg. Audioslave er et eksempel på at resultatet noen ganger kan ende opp med å være mindre enn summen av enkeltdelene.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar