The Grateful Dead - Live/Dead

Det er ikke til å komme unna: Dette er ca. 80 minutter med noodling. Grateful Dead vimser hit og dit rundt omkring i låtene sine på sin sedvanlige sjarmerende måte. Noen ganger kommer de fram til fantastiske øyeblikk, andre ganger er de fullstendig fortapt, men heile veien er de åpne for hva som enn måtte dukke opp.

På Live/Dead bruker de livefavoritter fra perioden som utgangspunkt for lange jammer. Jerry Garcias gitar er stort sett i front, med Pil Lesh og bassen hans som en god nummer to. Bob Weir og Tom Constanten fyller ut i bakgrunnen og holder tingene mer eller mindre sammen, mens trommisene Heart og Kreutzmann driver med sitt. De har mange fantasifulle innfall, men de spiller ikke en streit beat ei eneste gang i løpet av skiva. (Unntaket må være Death Don't Have No Mercy.)

Som seg hør og bør på ei fritt improvisert psykedelia-skive er infoen på coveret heller tilfeldig. Tekst og musikk tilskrives i sin heilhet Hunter/Garcia/Lesh, selv om tre av de sju låtene er coverlåter, noe en kan lese på labelene. I tillegg er det en herlig røre rundt nummerering av sidene. Inne i coveret er sidene satt opp i én rekkefølge, mens labelene forteller noe heilt annet: Side én er side to, side to heter side fire, men er side tre, side tre (kalt side to) er side en, og side fire heter side tre, men inneholder, merkelig nok, side fire. Noen spørsmål?

Plata funker best dersom en følger rekkefølgen på coveret siden låtene stor sett glir over i hverandre.

Hvis en velger å følge denne oppfordringen, åpner Live/Dead med en tjuetre minutters versjon av Dark Star. I løpet av disse tjuetre minuttene er det aldri noen som tar hardt i. Versene synges ganske så forsiktig, og så bærer det avsted med løs og ledig jamming. Garcia viser at han allerede i '69 var åpen for jazzfraseringer, og bandet som heilhet viser at de ikke er redde for å prøve seg fram. Det skjer mye heile tida, og en kan gjerne velge seg noe heilt annet enn Garcias gitar å fokusere på.

Saint Stephen ligner overraskende mye på studioversjonen før den leder inn i The Eleven, ei låt som stort sett går i 11/8-takt og som stort sett er instrumental. Igjen noodles det hit og dit, og igjen skjer det uten at noen virkelig tar kraftig i. Allikevel finnes mange fine stunder underveis.

Side tre inneholder, som side én, bare ett kutt: Turn On Your Love Light, og her løfter ting seg ett hakk. Pigpen tar over vokalen og leder bandet igjennom det som i utgangspunktet er ei R&B-låt. Det veksles mellom to akkorder og Lesh holder seg sort sett til en bassgang som bærer låta. Pigpen fronter det heile mesterlig og gir jernet for å få med seg både publikum og band. Her kan i alle fall ikke han beskyldes for å ikke anstrenge seg. Fint låter det også.

På side fire finnes mine favoritter: Death Don't Have No Mercy, en gammel blues/gospel-sak, Feedback, som er nettop dét og And We Bid You Goodnight, som igjen er gospel. På Death... låter tingene veldig lite gospel. Igjen jammes det flittig, men stemninga er noe mørkere enn på Dark Star (ironisk, ikke sant?), og det ligger heile veien en fast akkordprogresjon i bunnen. Akkurat som på ...Love Light er intensiteten høyere, og Garcia hever stemmen mer enn én gang. Feedback er feedback i åtte minutter, og starter ut ganske så uinteressant. Etterhvert klarer bandet å bruke lydene til mer spennende ting, som funker bra som en overgang til And We Bid You Goodnight, platas korteste spor, og også ett av de beste. En perfekt avslutningslåt.

Det kan sikkert virker litt sippete å trekke det fram, men tvers igjennom plata er det alltid minst ett instrument som er litt ustemt, ganske ofte er det salige Jerry Garcias gitar. Underveis i Dark Star gjør han et forsøk på å  forbedre dette ved å stemme førstestrengen, men han gjør bare tingene uendelig mye verre. Litt seinere i låta får han heldigvis retta det opp og er tilbake i sitt småsure ess.

Live/Dead er ikke ei plate for den som ønsker seg raske, umiddelbare låter. Hvis du derimot er åpen for halvannen time i et behagelig, vimsete landskap, er dette heilt perfekt. Dette er ei plate en helst skal høre på når en har god tid.